top of page
  • Forfatterens bildeLadybird

En fest - to uker til ende...

Oppdatert: 7. feb. 2023

Litt vemodig at dette er siste dagen vi har her på Zanzibar. To uker på festreise, og kjempegøy! Det å reise på en tur bare med kvinner kan virkelig anbefales! Vi er veldig forskjellige, både av alder og ellers, men når vi er sammen blir alt visket ut og alle er inkluderende. Vi er sammen, har fått oppleve en helt annen kultur og har fått nye venner! Denne dagen skal feires!


Foto: Zanzibility.


Etter morrabad og frokost har vi bestemt oss for "strandloffing" i dag. Bare å rusle langs stranda og ta det som kommer... Men vi vil ut til tangfarmene som ligger langt der ute, og se om vi finner noen som vil prate med oss. Vi er nysgjerrige på hvordan de jobber og hva som skjer med tanga. Synnøve, Sigrid og jeg ifører oss det viktigste; nemlig badesko. Det er strengt nødvendig, for her er både kråkeboller og sylskarpe skjell.


Vi går nordover og passerer de hyggelige masai-guttene som holder til rett utenfor Seasons Lodge, hvor de har sine utsalg og slapper av under fjellet i ly for sola.


Mangroveskog på Zanzibar

Vi passerer et område med mange palmer som sikkert har stått her i mange år. De har svære røtter og noen har blitt skjeve av vind og vær og lener seg utover stranda. Andre busker har røttene sine i løse lufta, men det er akkurat nå. De står jo i saltvann når høyvannet kommer inn, og grønne og fine er de også.


Jeg vet at det finnes mangroveskog på Zanzibar, i Muungoni, på sørøstkysten, og vi er ikke der, men likevel. Disse trærne som vokser helt nede ved stranda her, ligner da veldig på mangroveskog, med sine røtter langt ned i sanda. En mangroveskog er tilpasset sånn at trærne kan leve og vokse i saltvann, så kanskje dette er noen få av dem?

"The sea, once it casts it's spell, holds one in it's net of wonder forever". - Jacques Yves Cousteau

Det er noe eget ved palmer, selv om denne har blitt veldig "lutrygget" med årene...

Fotos: Øverst til venstre og nederst til høyre; Sigrid Kalve Arianson. I midten øverst; Synnøve Eidem.


Så bærer det utover på stranda, og skal si det er liv her i fjæra. Bittesmå krabber, vi ser dem overalt, piler av gårde og ned i sine små hull i sanda. Her er kråkeboller, nydelige, røde sjøstjerner og sylskarpe skjell. Jeg tråkker på et skjell eller noe, som slett ikke er fornøyd, og som straks sender ut en intens lillafarge for å beskytte seg.


Det er så avslappende å bare gå her å iaktta alt rundt oss, og nyte naturen, vannet og sola.


"Smell the sea and feel the sky. Let your soul and spirit fly!" - Van Morison.

Foto: Øverst i midten; Sigrid Kalve Arianson.


Et besøk hos Danu på tang-åkeren hennes

Vi nærmer oss tang-farmene, hvor mange kvinner har sitt daglige arbeid. Den enorme tidevannsforskjellen gjør at mange kan ha arbeidsplassen sin her. De sanker tangen rett etter høyvann og på fjære sjø, når alt vannet er ute, jobber de på "åkrene" sine.


Vi ser flere kvinner som jobber, og velger oss ut en som ser opp og smiler til oss. Vi spør om vi kan få lov å prate litt med henne, for vi er interessert i hva hun gjør med tangen. Hun er blid og sier hun vil gjerne prate med oss.

Danu er 37 år og har fire barn. Hun ønsker å lære engelsk, og vi sier det er lurt, og at vi syns hun er kjempeflink allerede. Hun forteller at dette er jobben hennes. Hun peller tangen etter høyvann og tar den med til sitt område, sin tang-åker. Her knytter hun den på tauet, i bunter,

og tauet strammes mellom to pinner.


Hun viser oss ivrig hvordan hun knytter tangen på tauet, og Sigrid vil gjerne lære.


Men det er ikke så enkelt ved første forsøk, så det blir mye latter, men Sigrid kunne ha blitt den fødte "tangfarm"-kvinne.



Foto: Nederst til venstre; Synnøve Eidem.


Tanga må være i sjøen i en måned, forteller Danu. Fargen endrer seg underveis, fra lys grønn ved plukking, til gulgrønn og brun. Når måneden er omme, tar hun den brune tangen med seg til land og henger den til tørk i sola.


Etter hvert blir fargen lilla. (Det har vi sett bl.a. da vi gikk fra The Island. Hesjene med lilla tang.) Da blir tangen solgt og brukt til mat, medisin, kosmetikk etc. Det er ordentlig hyggelig å prate med henne, og ekstra moro at hun tok seg tid til å vise oss og fortelle om arbeidet sitt.


Vi tusler tilbake, rett innover nå, og passerer flere damer som jobber på "åkrene" sine. De ser ikke opp, og er veldig konsentrert om arbeidet sitt.


Det er kjempebra at kvinnene får arbeid og de har vært flinke her på Zanzibar, som har laget mange bedrifter, kun for kvinner. Kvinner jobber på svampfarmer, lager oljer av kokos og sjøgress, syr kangaer, vever håndklær og lager smykker av perler og skjell m.m. De er kjempeflinke og kreative. Det kan du lese mer om inne på Zanzibility sin hjemmeside.


Den grønne fargen på taren er fantastisk mot den blå himmelen!

Vel inne oppdager vi at vi er veldig sultne, så da går veien videre til en liten restaurant i nærheten av "The Island", langs stranda og landsbyen; "Malcom"s, som Merete har tipset om. Vi passerer de lilla "tang-hesjene" og runder odden hvor masaiene pleier å være...


Lunsj på "Malcom"s

På plakaten utenfor står det "Cliff Grill", men vi tror det likevel må være her, så vi finner oss et bord og setter oss ned. En hyggelig plass med utsikt mot et sted/hytte med en lang pir pga tidevannet. Noen barn leker på sanda.


Det er ikke mange gjestene her, men det tar likevel lang tid å få mat, så den lages nok på bestilling. Klokka nærmer seg 14 før fiskekakene, catlesi'ene og pommes frites'en kommer. Det var mye de ikke hadde på menyen, men det smaker veldig godt. Det er to til hver, og vi skyller det ned med sodavann.


Vi tusler hjemover via landsbyen og veien...



Klokka nærmer seg 17, og det er tid for å starte kveldens forspiel, nemlig


"Dirras & kombe" - "Kaftaner & cocktails"

som skal foregå i "Bar es Salaam", i resepsjonsområdet. Vi har stæsjet oss opp med kaftaner og litt pynt, og er nå klare for å starte kvelden. Her blir det tapas-mat og fotoshoot, i beste zanzibility-stil.

Foto: Nede til venstre; Zanzibility.


Vi får mohito's, tapas og sushi. Det testes vannpipe og det blir fotoshoot med Merete. En veldig hyggelig start på kvelden.


Foto: I midten og nederst til høyre; Zanzibility.


Her er VIP-gjengen - AIDA - 17.09. - 30.09.2022

Foto: Zanzibility.


Avskjedsmiddag med levende musikk

Litt over klokka 19 rusler vi til "Temple Bar"en, hvor de har tent et bål i sanda og dekket et langbord til oss midt på området. Det er pyntet med nydelige blomster og gjort klar til en skikkelig festkveld, med avskjedsmiddag og levende musikk. Vi får nemlig besøk av et band som består av bare kvinner, og det er ikke så vanlig her på Zanzibar.

Foto: Zanzibility.


Litt før klokka 20 setter vi oss til bordet, og Merete og Lene holder avskjedstale;


De uttrykker at det er spesielt gledelig og annerledes for dem å ha med folk som har vært med dem på tur før. Kvinne-fellesskapet er unikt, og det dannes nye vennskap. Det er spesielt. Vi har fått nye tanker, idéer og innspill fra kvinner som lever her, og vi knytter bånd, selv om kvinnene her lever veldig annerledes og har andre utfordringer enn vi har hjemme i Norge. "Det åpner seg et rom i hodet som gjør at vi ser på verden litt annerledes neste gang", sier Lene. Det aller fineste er å ta med seg ny kunnskap og aksept og respekt for annerledeshet. Vi som reiser er alle forskjellige, også i alder, men når vi er her blir det viska ut, og alle er inkluderende. Tusen, tusen takk for at dere tok sjansen på oss igjen. Vi gleder oss til fortsettelsen og håper på å se mange av dere igjen!


Festmiddag i "grønnskjær"

Området er pyntet med grønt "party-lys" langs bakken, noe som gjør at alle bildene bli grønne, men maten den smaker like godt for det. 😉


Så er det tid for middagen, og i kveld blir vi servert ved bordet. Forretten er "Orojo", en suppe, litt sånn "man tager hva man haver", ifølge Merete. Hovedretten er barbeque; hummer, tunfisk, biffstew, stekte grønnsaker med tamarind-saus. Potetstappe, ris og chapati.

"Maisha marefu!" "Skål!"

Vi er kommet til kveldens høydepunkt;

Konsert med Uwaridi-band

"Wanawaka oye! - Kvinner kan!"

Etter maten blir det konsert med Uwaridi-band, som består av 11 kvinnelige musikere. Ledet av Rahman, som er fiolinist for Siti Amina (som er den største verdensstjernen de har her på Zanzibar). Uwaridi band spiller rundt om i hele Afrika, men også i Europa. "De er de tøffeste feministene på to ben i hele øygruppen", sier Lene. De instrumentene de spiller var det helt forbudt å spille på for kvinner inntil for få år siden. Det var forbeholdt menn å spille på bl.a. fiolin og trommer.


De har fått mye kritikk, for kvinner skal ikke være i sånne fremskutte posisjoner, men de blåser i det, og mange av dem jobber på musikk-akademiet i Stone Town.

De starter med en avdeling med "taarab", så afrikansk dans; afro-fusion, mziki wa dans og kidumbaki. Og da får vi være med å bruke noe av det vi har lært av Asha; danse med både hoftene og rompa. Men lett er det ikke... Men noen får det bedre til enn andre, - bare se på videoen!

"Tukopamoja!" - "Vi er sammen!"

Foto: Øverst til venstre og høyre, og nederst; Zanzibility.


Det ble en fantastisk kveld, og en avslutning på to uker vi sent vil glemme. Vi avrunder kvelden med litt felles-bilder, og det er alltid morsomt å ha som minner.

En flott gjeng damer i Uwaridi-band, og et hyggelig møte med afrikansk musikk!

Foto: Zanzibility.


En veldig fornøyd gjeng med damer har kost seg og fått med seg en opplevelse som vil leve videre - lenge!


Pakking og oppbrudds-stemning

Vi starter pakkingen allerede før frokost, og alt går litt tregere i dag enn ellers. Vi spiser og nyter maten lenge... Og alle er litt triste for at vi skal forlate denne flotte øya!


Vi beundrer blomster-dekorasjonene og -rankene fra gårdsdagens fest og tar en ekstra runde på området, og jeg oppdater noen morsomme "toalett-regler". Det er virkelig flott her!

Foto: Øverst til høyre; Tove Arntzen.

En vakker dør som står på "utstilling" langs gangveien...


Siste tur på stranda og avskjed med masaiene...

Det blir en siste... til alt i dag. Sigrid og jeg tar oss en siste tur ned trappa utafor "hytta vår", og går en liten rusletur for å besøke masaiene som holder til nedenfor Seasons Lodge. Vi har noen shilling igjen som vi vil kvitte oss med, og kjøpe med oss noen siste ting hjem...


Siste fotspor i sanda... Siste synet av den vakre stranda ved fjære sjø...

Mambo poa - kult

En av masai-guttene ville lære oss et nytt uttrykk da vi kom. Jeg sier "djambo", som på swahili betyr "hei", men så sier han at hvis du møter en nabo, eller en venn du ser ofte, da sier du "mambo poa", det betyr at du kjenner den du møter, og det er det vi sier til hverandre.


Da jeg senere sjekket med google-oversetter ble "mambo poa" oversatt med "cool stuff" eller "kule saker" eller kanskje bare "kult"? Så da er det vel noe lignende når ungdommene i gamlelandet sier "skjer'a". 🙃

Sigrid og de hyggelige og alltid smilende masai-gutta. Jeg sier "Ma salama" - fred være med deg, som brukes når du tar farvel med noen. Så snur vi og går opp trappa igjen, for siste gang...


Oppbruddets time og farvel med staben

Klokka 12 er det siste utsjekking og avskjed i resepsjonsområdet. Nok et fellesbilde, denne gang med de som jobber her på Seasons Lodge. Klokka 12:30 er vi i bussen på vei til flyplassen.

Foto: Zanzibility.


Vi kjører forbi "Glory Beauty Saloon" og ei sjappa som selger bananer, og vi nærmer oss Amani Karume International Airport.


Hjemtur - tilbake til gamlelandet


Vi sjekker inn, og har veldig god tid på flyplassen, men det er bra, for det hender det oppstår ting en ikke er forberedt på.


Jeg sjekket ikke boarding-kortene mine godt nok ved innsjekk. Jeg så vel kanskje bare på det øverst som gjaldt Zanzibar - Addis Abeba. Men plutselig, og heldigvis for det, oppdager jeg at på neste strekk - fra Addis til Stockholm - heter jeg Erik Thorén! Oj sann! En ting er å bli mann, men jeg kommer jo heller ikke lenger enn til Arlanda!


Det blir en ekstra tur tilbake, motstrøms, men heldigvis er det lite folk. Men "ting tar tid", og jeg må forklare situasjonen for opptil flere vakter, før jeg med nytt boording-pass, kan ta fatt på veien tilbake til "gaten" hvor de andre venter.

Avreise fra Zanzibar kl. 17:00 og vi ankommer Addis Abeba kl. 19:45. Så er det ventetid igjen, men det er koselig når vi er mange og har "kjentfolk" rundt oss.


Siste strekket fra Addis til Stockholm kl. 23:40, for mellomlanding og videre til Oslo/Gardermoen, hvor vi ankommer omtrent på ti'a kl. 08:45 neste dag.


Vi er tilbake i gamlelandet, og det blir farvel-klemmer og "sees igjen" blant flere. Noen av oss vil tilbake til Zanzibar, men også til Nord Makedonia, hvor Zanzibility arrangerer "Piker, vin og sang" i juni.


Og disse turene med Merete og Lene i Zanzibility kan vi anbefale på det varmeste! Det er trygt, det er inkluderende og det er kjempegøy! Du får "åpnet øynene dine" for nye kulturer og får se vakre land, møte mange nye, spennende mennesker og oppleve en sjeldent kvinnefellesskap du sent vil glemme...


Den gamle, skjoldete guide-boka som ligger på hotell-rommet på Emerson Spice hotell, var spennende lesning. Bare så synd ikke tiden strakk til... Fortsettelsen får vi ta neste gang...

"Earth, sea and sky, all seemed wrapped in a soft and sensuous respons", wrote Burton, as he gazed for the first time on the "mysterious island". - From a guide to Zanzibar

Fikk du med deg starten på reisen vår?


Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page