Safari på Etosha's enorme sletter

Vi skal være her i Etosha's nasjonalpark i tre netter og få med oss to morgen-safarier. Denne nasjonalparken er ikke bare en av de største i Afrika, men også en av de eldste og Namibias fremste turistmål. Navnet Etosha betyr "stor hvit plass", og grunnen er en kjempestor saltpanne/slette, som kan dekke dyrene med hvitt saltstøv hvis det er veldig tørt. De fruktbare områdene rundt salt-sletta har et rikt dyreliv, som utenom regntiden er helt avhengige av de 50 vannhullene som finnes i parken.

Namibia, mars 2026

For noen av oss kan det være en utfordring å komme seg opp om morra'n, men når det er noe som lokker, da går alt.. Dette gleder vi oss til...

En rask frokost - og vi er klare i safaribilene

Alarmen ringer 05:15, og vi er klare for frokost kl. 06:00. Vi har ca. 10 minutter å gå fra hytta vår, så vi rekker å våkne skikkelig innen vi er framme ved restauranten. Det blir youghurt, litt nøtter, frø og frukt, pluss svart kaffe! Så mye kaffe jeg rekker før jeg må gå ut til safaribilene.

Tre biler venter på utsiden og er klare til avgang 06:30. I bilen jeg kommer i er det bare kjentfolk fra før + Kari fra Steinkjær, et hyggelig, nytt bekjentskap og en blid sjåfør.

Morgenen våkner i Etosha og litt over kl. 07 kommer sola opp. Alltid et vakkert syn!

Det kan være kaldt på morran i Namibia også, så vi har på lag på lag, og noe i halsen, for vi sitter i åpne biler. Vinden kan være heftig, i all fall inntil vi kommer igjennom gaten og roer ned farta. Lodgen vår ligger ca. 10 km fra en av inngangene til nasjonalparken; Anderson gate. Her åpner de klokka 07 og stenger kl 19, og da vi kommer er det allerede kø foran oss. Det er ikke bare oss som vil oppleve dette spennende dyrelivet...

Rett innenfor porten blir det do-stopp, da flere har begynt å kjenne på ferie-magen. Men vi er snart i gang igjen, og nå har det begynt å lysne skikkelig...

Vi har ikke kjørt langt før vi ser en liten flokk med sebraer. Og sebraer er det visst vanvittig mye av her ifølge vår reiseleder Lene. Etosha har flest sebra pr. kvadratkilometer av alle nasjonalparkene i hele Afrika!

Foto: Randi Bergum.

Etosha - saltsletta som kan sees fra verdensrommet!

På Etoshas nasjonalsparks hjemmeside kan vi lese at Etosha er landets "flaggskip"-park, og

når det gjelder storvilt, er den 22.935 kvadratkilometer store parken utvilsomt Namibias fineste. Den er en av de største, en av de eldste og Namibias fremste turistmål. Det står til og med at "salt-panna" er så stor at den kan sees fra verdensrommet! Slå den! Men den har blitt betydelig redusert siden den først ble utropt i 1907, da den var på rundt 100.000 kvadratkilometer, og den gang verdens største viltreservat.

Parken var engang en del av den massive Kunene-sjøen, som en gang i fjern fortid tørket ut, da elvene som rant til innsjøen endret kurs og fant veien til Atlanterhavet i stedet. Den nordvestlige delen av parken domineres av en vidstrakt saltslette og flere mindre. I den tørreste tiden på året er dyrene her hvite av salt.

Men i løpet av regntiden, mellom november og april, er disse flatene dekket med grunt vann, noe som gir nytt liv til den lokale vegetasjonen og tiltrekker seg vilt og et utrolig antall fugler. Så akkurat nå, i slutten av mars, nærmer det seg slutten på regntiden, og det kan sees flere plasser. Veier som er fylt opp med vann, så denne salt-panna, slik jeg så den for meg, er ganske så annerledes nå, enn i den tørreste tiden fra mai til oktober. Men det er vakkert med alle de forskjellige grønnfargene!

Flere plasser opplevde vi at veien var oversvømt med vann etter regnskyll.

Naturskjønne vannhull har rikelig med vilt. Fire av de berømte "Big Five" lever i parken, - bare bøffelen mangler. Det sies at Etosha er et utmerket sted å se leopard, løve og elefant, og det finnes få bedre steder, noe sted, for å se neshorn. På den flate savannen rundt saltslettene er et bra sted å se geparder, mens sjakaler og flekkhyener finnes over hele parken. Store flokker med sebraer, gnuer og antiloper, som springbok, gemsbok og eland kan sees her, men her er også hjem til mange impalaer av en uvanlig svarthodevariant. Det er registrert 114 pattedyrarter i parken, og 340 arter av fugl.

Mitt første møte med gepardene - verdens raskeste...

Klokka nærmer seg 07:45 og vi kjører langs savannen, - og plutselig peker Kari mot høyre.... se der! Alle reagerer lynraskt, og begynner å knipse. Dyrene er litt langt borte, så de er heldige de som har speilrefleks-kamera med god zoom.

Det lille Lumix-kameraet mitt kommer opp, for mobilen funker ikke på så langt hold, men det får holde. Og godt er det at de andre deler villig med seg...

Flotte og høyreiste dyr! Jeg hadde omtrent samme bilde som dette, men Linda's speilreflekskamera tar mange ganger skarpere bilder, så da låner jeg dette... Foto: Linda Maria Kristiansen.

Begge foto: Tove Arntzen.

Tenk at vi fikk se gepard, - verdens raskeste landdyr. Jeg kan nesten ikke tro det. Hastigheten til gepardene kan komme opp mot 110 km/t. Sprangene kan være opptil syv meter. Geparden er hovedsakelig dagaktiv, men jakter også i månelys.

Hannene holder ofte sammen, i grupper på to-tre dyr. De samarbeider for å beskytte et territorium. Voksne hunner lever alene og er ikke territorielle. Geparden formerer seg året rundt og både hanner og hunner parrer seg med flere partnere. Ungene fra samme kull kan ha ulike fedre. Når ungene forlater moren etter 13-20 måneder, holder de sammen i ca. et halvt år, før hunnene forlater flokken.

Gepardene hadde tidligere et stort utbredelsesområde i Afrika og Asia, men er nå utryddet i mer enn 90% av landa i Afrika. Mesteparten av dagens bestand finnes i det sørlige Afrika, står det å lese i Store norske leksikon. Geparden er truet og står som "sårbar" på IUCNs rødliste. Vi var kjempeheldige som fikk se disse flotte dyrene!

Savannens flygende kjempe - kori trappen

Tove og Linda i aksjon! Og alltid klare til å ta et godt "shoot"! Foto til venstre; Tove Arntzen.

Her i Etosha er det også mange fugler å se, og i dag så vi en veldig merkelig en. Jeg måtte spørre min svoger "fuglekikkeren" hva det var for en raring. Navnet er kori trappe, hører til trappe-familien og den er verdens tyngste, flyvende fugl. Den kan bli opptil 130 cm lang, og kan veie hele 13 kg. Den lever i Afrika, sør for ekvator.

Okaukuejo Resort - med eget flombelyst vannhull!

Foto: Tove Arntzen.

Vi drar innom Okaukuejo - resorten hvor det også går an å overnatte. Det er forresten seks hoved-resorter man kan overnatte på innenfor nasjonal-parken, men også flere mindre plasser i forskjellige standard og prisklasser. Det er hele fire innganger/gater for å komme inn i parken. Stedet her ligger 17 km fra den sørlige inngangen til parken/Anderson gate, og er kjent for sitt flom-belyste vannhull. Her kan du overnatte i en bush-hytte med utsikt rett til vannhullet. Har man tid til å sove da?

Inngangen til resorten og utsikt til vannhullet.

Det er så frodig og fint her ved dette vannhullet, og her er det perfekt utsikt til dyrene som kommer for å drikke vann. Spesielt nå ved daggry, når grupper av forskjellige dyrearter kommer hit samtidig. Men når elefantene kommer skremmer de bort de andre dyrene, for de vil gjerne ha vannhullet for seg selv, har jeg lest en plass. Ankomst av rovdyr, skremmer bort alle, bortsett fra elefantene. Neshornene kommer gjerne til vannhullene om natten, når noen av vannhullene er flombelyste, slik at besøkende kan se dem.

"Kø-kultur ved vannhullet!" "Still dere på linje guttær!" Vi har god utsikt til vannhullet, og kan knipse i vei! Foto øverst til venstre; Mimi Karlsen. Øverst til høyre og i midten til venstre; Linda Maria Kristiansen.

Fantastisk å se så mange sebraer på en gang, og en enslig gnu...

Vi må videre til et nytt vannhull, og de kunnskapsrike guidene er kjent med hvor dyrene samler seg og finner en ny runde vi kan følge. Sjåførene har kontakt med hverandre og gir beskjed hvis de ser noe spennende... Hovedveiene er bra å kjøre på, og fartsgrensen er 60, men det er umulig å kjøre så fort hvis en skal få øye på dyrene, i all fall de sjeldne... Sideveiene fører ned til vannhullene, og det er totalforbudt å kjøre utenfor veiene, noe som de gjorde hele tiden da vi var på safari i Tanzania. Men det er sikkert bra, - så en ikke forstyrrer naturens gang og dyrenes adferdsmønster.

Den store hvite plass...

Den enorme, bare, hvite sletta er nå i mars ikke lenger hvit, men lys gulgrønn. Saltpanna dekker et areal på 4800 kvadratkilometer, nesten en fjerdedel av parken. Med en lengde på 130 km og en bredde på opptil 50 km på enkelte steder.

Parken ble oppdaget i 1851 av europeerne Sir Francis Galton og Charles Andersson, ved hjelp av reisende ovambo-handelsmenn. De oppdaget saltpanna da de nådde en kvegpost, kalt Omutjamatunda, som i dag kalles Namutoni. Så da er det nok derfor at to av inngangene til parken bærer deres navn...

Det antas at denne naturlige sletta, full av mineraler, først ble dannet for over 100 millioner år siden. "En legende fra San-folket forteller at dannelsen av Etosha-pannen skyldtes at en liten landsby ble plyndret og alle unntatt kvinnene ble drept. En av kvinnene var så opprørt over hele familiens død, at hun gråt til tårene hennes dannet en massiv innsjø, som til slutt tørket opp og etterlot seg en enorm, hvit panne".

Dyrene har mye å spise på nå som det er så fruktbart. Vi ser springbukk og gnu, side om side. En voksen springbukk, som er en antilope-art, kan springe fort, hele 88 km/t, derav navnet. Foto i midten til høyre, og nederst til venstre og i midten; Linda Maria Kristiansen.

Alle foto øverst, til venstre og høyre i midten; Linda Maria Kristiansen.

Parken er full av fine og morsomme dyr, hvis vi kjører litt sakte og tar oss tid til å "hilse på" dem. Sebraen står helt rolig til vi har dratt forbi. Strutsen er nysgjerrig, og glor fælt på oss, mens det lille jordekornet tar seg god tid, og flyr inn og ut av hula si flere ganger, helt uberørt av tilskuerne.

Den late"sosiale veveren" som elsker bofellesskap

Foto til høyre; Tove Arntzen.

Guiden vår stopper da vi kommer til et tre med et stort reir-kompleks bygget av strå og kvister. Her bor noen veldig sosiale fugler, som må like fellesskap og samhold; nemlig "Sociable weaver", eller blokk-veveren på norsk.

Her i dette reirpalasset kan det til sammen være plass til 300 reir, og "bofellesskapet" kan veie opptil 1.5 tonn. Reirene går i stykker etter hvert, og de gidder ikke reparere på dem, da bygger de heller nytt, forteller han...

På vei tilbake får vi se en elefant et stykke unna, bare en alene, men vi får en ny sjanse i morra tidlig!

Men plutselig får vi også se Etosha Safari Lodge langt i det fjerne, med de små bungalowene som ligger på lang, lang rekke oppe på en høyde. Dette må foreviges!

Vi er tilbake på lodgen to timer før skjema, men nå er vi sultne og det blir lunsj på de fleste. Toast og kaffe på meg, før vi går tilbake til hytta vår.

Etosha Safari Lodge - med utsikt over mopaneskogen

Midt i mellom alle bungalowene ligger resepsjon/restaurant, og der alt skjer på lodgen. Stedet ligger på en liten høyde med utsikt over et vidstrakt mopaneskogsområde. Her er det en romslig terrasse og spiseplass og 65 luftige "rom" med private verandaer. Det er stedet å åpne dører til mystikken og magien til Etosha, "Legendenes sted", står det på deres hjemmeside.

Velkommen inn! Besøk oss i bungalow no. 35

Det er på tide at du får se hvordan vi har det her inne på den lille hytta vår, eller "rommet" som de kaller det her. Dette er et topp sted, så her er det lekkert, og stilen passer meg perfekt...

Rommet fylles godt opp av de brede twin-sengene, og madrassene er gode. Bak mursteinsveggen skjuler det seg et baderom med dusj, og det er eget toalettrom ved inngangen.

Fine, innrammede plakater både i hovedrom og på toalettet, og var lille gekko-venn ble oppdaga på utsiden av vinduet, da jeg hadde et nattlig besøk til dette rommet. Men jammen var han der neste kveld også, men da møtte vi han på utsiden. Morsom fyr...

Men utsikten var ikke det helt store fra vår bungalow.. rett i bushen...

Det er tid for "sundowner" og middag igjen, men det er litt frafall i kveld, for feriemagene har inntatt flere. En hyggelig sti av mur, med lyssatt solcelle-lykter viser vei...

Foto: Tove Arntzen.

Ny dag og nye muligheter i parken...

Heldigvis er alle klar for en spennende, ny dag i Etosha. Alle sitter klare i bilene 06:30, og så er vi i gang igjen!

En fantastisk sol lager et gyllent slør over dagen, og noen av oss fanger opp den rette stemningen, - virkelig vakkert!

Foto: Tove Arntzen.

Dette er dagen for å se elefantene...

Klokka nærmer seg 08, og det begynner å lysne. Vi nærmer oss et lite vannhull, og plutselig kan vi se ryggen på en elefant inne i buskene.

Det viser seg å være en hel familie, som har funnet litt vann i dette nesten uttørkede vannhullet. Vi kommer sist av de tre bilene, - og da elefantene begynner å bevege seg bort, og gjennom et tett buskas, vrenger sjåføren bilen tilbake mot veien. Han har oppfattet at den lille familien kommer til å krysse veien bak oss...

Elefanter er storreiste og flotte dyr, og er de største av alle landdyrene. Det finnes to arter i Afrika; savanne-elefant og skogselefant. Foto i midten til venstre; Tove Arntzen, og nederst i midten; Zanzibility.

Visste du at elefanter er svært sosiale, og regnes som noen av de mest intelligente dyrene? Men de er utrydningstruet på grunn av jakt, og fordi de naturlige leveområdene deres er i ferd med å forsvinne. Men her i Etosha har bestanden gått motsatt vei. I 1954 var det bare 26 elefanter her, men i dag har bestanden økt til 2900 dyr, og det er jo fantastisk! (Kilde: Travelnews Namibia.)

Endeløse sletter så langt øyet kan se...

Foto: Zanzibility.

Vi treffer på 24 sjiraffer som er ute og går i tog!

Kl. 08:30 er vi langt ute langs saltpanna. Vegetasjonen er nokså lav, og vi kan se langt. Vi oppdager en hel gjeng med sjiraffer som er på tur, det er nesten så de går i tog! Så gøy! Vi teller hele 24 stykker, og de er på vei over denne endeløse sletta. Virkelig et vakkert og mektig syn! Hvilke grasiøse skapninger!

Sjiraffen er uten tvil et av de mest iøynefallende og fascinerende dyrene på planeten. Deres unike fysiske egenskaper, interessante adferd og deres sårbare status gjør dem til et viktig symbol på hvorfor bevaringsarbeid er nødvendig. Samtidig er deres morsomme fakta en påminnelse om hvor mye det er å lære om dyrelivet, og at det finnes mange overraskelser i naturen.

Visste du dette om sjiraffer?

At sjiraffer går gravide i 15 måneder. - Sjiraffer sover og føder stående. Det betyr at det første en baby-sjiraff opplever er et 180 cm fall ned til bakken. - Når en sjiraff blir født er den allerede 185 cm høy, det er høyere enn de fleste voksne mennesker. - At sjiraffen har svart tunge, at fargen beskytter den fra å bli solbrent og at tunga er gjennomsnittlig 50 cm lang! - Sjiraffer trenger ikke å drikke hver dag. Mesteparten av vannet kommer fra plantene de spiser. - Sjiraffer er 100% vegetarianere, men de liker å suge på gamle bein. Det hjelper dem å få inn kalium i dietten! Kilde: Adventura.no

Pause og dostopp på Okaukuejo camp

Klokka nærmer seg 09 og vi trenger en liten strekk på beina borte på den nærmeste campen for oss; Okaukuejo. Vi tar et fellesbilde med sjåførene, som alltid er gøy, og det fører til litt flere bilder når vi først er i gang...

Foto: Zanzibility.

Egentlig nå så skulle vi hatt litt snacks å bite i; biltong (tørka kjøtt) og ost, og med brus, juice, mineralvann og øl attåt, - ifølge programmet, men det uteblir visst i dag også. Men vann får vi, og det er det viktigste! Det er behagelig temperatur, og i og med at vi kjører i åpne biler, er det ikke for varmt.

Så bærer det ut på veien igjen...

Foto; Tove Arntzen.

Vi skal ta en siste runde og nærmer oss et nytt vannhull. Men her er det ikke mange dyr å se, trolig at det begynner å bli litt for langt på dagen. Sjåføren vår forteller at det er 50 naturlige vannhull her i parken, og 36 som er menneskeskapt. Hvert vannhull har imidlertid sin egen unike personlighet, og dyrene som kan sees ved bestemte vannhull kan variere, til og med fra sesong til sesong, leser vi på nasjonalparkens hjemmesider.

Nytt vannhull - uten dyr denne gangen...

Safari er spennende, spesielt for oss som elsker å ta bilder, og utstyret her er det ingenting å si på. Men tålmodighet er viktig for å ta et godt shoot, og da må en ha tid til å slå av motoren å sitte og vente på dyrene. Det er det ikke tid for nå, og mange i gruppa ville nok ha syntes det var kjedelig også...

En brunstig hann-elefant viser seg i buskene

Brunstige elefanter med "musth" kan være ekstremt farlige, men denne her ble kanskje bare forstyrret i en hyggelig stund da bilene kom kjørende. Den virket ikke så aggresiv, og var mest opptatt med å spise.

Naturen er vakker og mangfoldig...

Foto øverst til venstre; Tove Arntzen. Nederst til venstre; Zanzibility.

Det er mye å se på hvis en titter rundt seg. Fantastiske flokker med fugler flyr over slettene, en afrikahaukørn holder øye med det som skjer fra toppen av treet den sitter i. Vi ser en perlehøne-flokk som går og nipper til noe de finner nedi gresset. I veikanten tasser en skilpadde av gårde i sitt tempo, og livet inne i tua til termittene er nok travelt...

Namibias nasjonaldyr - Oryx

Foto til venstre; Tove Arntzen, og til høyre; Linda Maria Kristiansen.

Det er fint å kunne låne bilder av de som har bedre kamera enn meg. Og dette flotte bildet av Namibias nasjonaldyr; nemlig Oryx, har Tove fanget i sin linse. Denne majestetiske og hardføre antilopen er kjent for sine lange, spisse horn og karakteristiske svart-hvite ansiktsmarkeringer, og er spesielt tilpasset for å overleve i det tørre ørkenklimaet. Skaberakk-sjakalen (også kalt svartryggsjakal) til høyre, som Linda har knipset, ser nesten ut som en lur liten rev eller hund, men den hører med til hunde-slekta, så da er det kanskje ikke så rart. Pelsen er rødbrun til sandfarget med sort og gråspraglet rygg. Haletippen er sort, og hodet er spisst med store ører.

En morsom vaske-oppvisning - på verdens minste scene!

På vei tilbake kommer plutselig en elefant ut av bushen og tar sikte på en liten vannpytt rett foran bilen. Vi stopper og får med oss en morsom oppvisning om hvordan vaske seg, selv med lite vann! Han spruter sølevann over hele seg, og snur seg rundt flere ganger, så dette er oppvisning av beste sort. Dette kan han virkelig!!!Det var gøyalt og han får stor applaus!

Det svarte neshornet topper dagen!

Møte med et svart neshorn var en stor opplevelse, og gøy å få oppleve.

Vi ser neshornet på en liten slette, fredelig tyggende på gress. Det er ikke akkurat et vakkert dyr, men dette arkaiske dyret er truet, og det er veldig moro at vi får se nettopp dette svarte neshornet her ute i sitt rette element. Her i Etosha nasjonalpark har de en sunn bestand av svart neshorn, og nesten hver natt kommer neshornet til det flombelyste vannhullet ved Okaukuejo-leiren. Men vi er heldige som får det med oss langs veien...

Det står å lese at det finnes både hvite og svarte neshorn, og navnet er egentlig misvisende, for begge er grå av farge. Forskjellen på hvit og svart er munnstruktur, diett og adferd.

Den svarte (Spissneshorn) har spiss, trekantet og krokformet munn, spiser blader og greiner og knopper fra busker og trær. Den er mindre, er mer sky og betraktelig mer aggressiv enn den hvite. Er vanligvis ensomt. Bestanden er svært truet.

Det hvite neshornet (Stumpneshorn) har bred og firkantet munn. Beiter hovedsakelig på gress fra bakken. Den er større, roligere og mer sosial. Går gjerne i små flokker. Mer tallrik enn den svarte. Det finnes fem arter av neshorn i verden og alle står på IUCNs rødliste over truede arter.

Vi forlater parken og takker tilbake at vi fikk oppleve dette...

På vei tilbake tar vi en stopp ved "Etosha Trading Post", en handelsstasjon ikke langt fra Anderson gate, en av inngangene til nasjonalparken. Her er det bensinstasjon, dekkverksted, butikk, restaurant og campingplass for individuelle og større vennegrupper...

Her selger de dagligvarer, snacks og suvenirer, og utvalget er stort. Flotte info-tavler som forteller historien om Etosha nasjonalpark fra 1650-tallet og fram til 2002. Masse flott info og et vakkert sted å campe.

"All the menageries in the world turned loose would not compare to the sight I saw that day!" - Aug.1876 - traveler describes the abundance and variety of wild animals he encountered near Okaukuejo.

Takk til en flink guide og sjåfør for to fine dager med safari! Foto: Linda Maria Kristiansen.

Safari-eventyret er over for denne gang, og det var flotte opplevelser med flere spennende dyr. Vi fikk ikke se løve i dag heller, men vi hadde en fin dag med mye vind i håret!

Da bærer det rett til lunsj og deretter en dupp i bassenget som er nærmest hytta vår. Nydelig vann og veldig avslappende etter en formiddag på støvete landeveier, men altfor få solstoler. Men folk kommer og går, så det ordner seg...

Rekker akkurat tilbake til hytta før det kommer en kraftig regnbyge, og det er ikke måte på til dråper. Men like fort som den kom, var den over. Timene løper fort, og så er det tid for å stelle seg for "sundowner" og middag.

Sundowner på "Solnedgangsdekket"

Foto øverst til venstre; Linda Maria Kristiansen. Nederst til høyre; Tove Arntzen.

Siste kveld på Etosha Safari Lodge

En rikholdig meny i dag også, med beef, oryx gulasj og kylling og plenty med salater, grønnsaker og gode sauser. Og den hjemmelagede iskremen smaker fantastisk!

Det blir ikke veldig sene kvelder her i Namibia, for klokka 09:00 i morra starter Werner opp bussen og vi tar farvel med vakre Etosha Nasjonalpark og legger ut på landeveien igjen. Da skal vi kjøre mot havet og den spesielle kystbyen Swakopmund, som ligger rett ved ørkenen.

Fikk du med deg starten på reisa vår?

Namibia - landet der ørkenen møter havet

#reiseblogg #bloggomnamibia #afrika #namibia #zanzibility #jentetur #kvinnefellesskap #safari #etoshasafarilodge #etoshanasjonalpark #etoshasaltpanna #gepard #koritrappe #okaukuejoresort #vannhull #denstorehviteplass #sociableweaver #elefant #sundowner #sjiraffer #afrikahaukørn #oryx #skaberakksjakal #elefantoppvisning #svartneshorn #etoshatradingpost