Ørken-glede - i mange former...
- Ladybird
- for 2 døgn siden
- 10 min lesing
Nå skal vi inn i ørkenen, og Namibia som har det eldste ørkenlandskapet i verden har vært uttørket i mer enn åtti millioner år! Namib-ørkenen får vanligvis mindre enn 10 mm nedbør i året, og er så og si helt død! Og dette landet, det er stort sett ørken, i en eller annen form. Nå blir det magisk og spennende, - hva vil møte oss? Og om du syns ørken høres kjedelig ut, så er det langt fra det. Bare vent og se!
I dag skal vi kjøre til Namib Desert Lodge, et sted for å roe ned, men også utforske og oppdage...! En skikkelig go´bit i den eldgamle ørkenen!
Men vi har en fire timers kjøretur foran oss, og det blir spennende stopper underveis. Etter et par timer på veien fra Swakopmund til Sossusvlei, stopper Werner bussen og sier at vi tar en liten pause. Han vil vise oss noe... Vi har kommet til Kuiseb fjellene, nord i Namib-ørkenen, skillet som deler de enorme sand-dynene i sør, fra den steinete ørkenen i nord. Han peker, og så ser vi det... noen merkelige trær i det fjerne, litt vekk fra veien. Her står det tre trær midt ute i ingensteds...
Og noe annet som er veldig spesielt, er at det akkurat nå kommer en regnskur! Vi er i slutten av regntiden, og nå - etter seks år uten regn - har det i år kommet regn, så mye at ørkenen har begynt å grønnes, og det spirer og gror rundt oss, og gir et fantastisk vakkert fargespill i det ellers så brune landskapet... Her har det regnet i 2-3 dager nå, og det er virkelig kjærkomment, sier Werner.
Det eldgamle kokerbom-treet med sitt særegne utseende
Vi spurter bort, mens vinden blåser og det er yr i lufta, for å ta bilder av disse merkelige trærne, som egentlig ikke er trær i det hele tatt, men store aloe-planter. En afrikansk sukkulent, som på engelsk heter Quiver Tree, mens det botaniske navnet er Aloe dichotoma.
Dette berømte treet, nær Steinbukkens vendekrets, kan bli hele 200-300 år gammelt, og treet har tykke greiner, en helt spesiell bark som reflekterer sollyset, og på vinteren (juni-august) har det gule blomster. En plass leser jeg at urfolk (san-folket) brukte de hule greinene til å lage kogger til pilene sine. Derav navnet.
En annen plass står det at treet har en myk, svampaktig og fiberrik innside, som gjør at det er lett å hule ut. Når lufta passerer gjennom de porøse fibrene i den hule stammen, skaper fordampningen en naturlig kjøling. Og derfor ble trærne også brukt som "kjøleskap", fordi mat og væske da holdt lenger i det varme klimaet. Så artig!
Foto: Tove Arntzen.
En liten rasteplass midt i ingensteds, men vi er i Namib Naukluft nasjonalpark, for det står det på skiltet!
Så kommer vi til; "Namib-dalen med de tusen åser"
Etter ca 30 minutters kjøretur, blir det en ny stopp. Vi har kommet til et veldig øde og goldt område, og med en liten høyde til venstre for oss, som ligger på 1030 m.o.h. Nå har vi kommet til "Valley of the thousand hills", forteller vår guide og buss-sjåfør, og vi tar oss tid til en tur til toppen for de som vil, og det er deilig å få strekt litt på beina også...
Det spirer og gror i det golde ørkenlandskapet, og de få plantene som er, lyser virkelig opp!
Mens vi reiser gjennom dette pittoreske landskapet, er det fint at vi kan stoppe opp og skue utover denne spesielle utsikten; med ås på ås, så langt øyet kan se. Det er en stillhet og en ro her, som er litt spesiell, - i all fall hvis du kjenner etter...
Det tar ikke mange dager med regn før naturen våkner til liv, og fantastiske, nye spirer popper opp. Naturen er så takknemlig, sier Werner, og nå får regnet strutsen og fjell-sebraene til å trekke ut her til ørkenen igjen. Han forteller også at 65% av verdens sukkulenter, finnes her i Namibia.
Vi passerer Steinbukkens vendekrets - 23 grader sør for ekvator
Stopp igjen! Denne gangen for å oppleve Steinbukkens vendekrets; breddesirkelen som ligger 23 grader 26'22" sør for ekvator. Det er kjempegøy å sette sine bein her, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde fulgt helt med "i timen", og hadde ikke fått med meg at vi skulle passere et så kult sted! (For slike steder er vel verdt å få med seg. Jeg glømmer aldri den gangen jeg passerte ekvator i Uganda!)
Akkurat her står sola i senit (rett over hodet ditt) rundt 22. desember. Denne breddesirkelen går rundt jorda, og markerer den sørlige kanten av jordens tropiske sone. Det rare er at den usynlige linjen ikke er fast, men beveger seg ca. 15 meter nordover hvert år. På den andre siden, nord for ekvator, ligger Krepsens vendekrets.
Her er beviset på at vi har passert Steinbukkens vendekrets! Foto: Ellen-Christine Bølstad.
Steinbukkens vendekrets krysser stort sett åpent hav, fordi den sørlige halvkule har færre land. Men sirkelen passerer Australia, Brasil, Sør-Afrika, Namibia, Botswana og Madagaskar, leser vi på Wikepedia.
Gruppebilde og "Bush toilet"
Foto til venstre; Nonopheia Travel, og til høyre; Ellen-Christine Bølstad.
Vi har vært ved Steinbukkens vendekrets, men står vi foran skiltet?
Det finnes ikke toaletter mellom Walvis Bay og Solitaire, så da blir det "bush toilet" da! Men her er det ikke mye å gjømme seg bak! 😅 Men må du så må du, og da gir man vel egentlig blaffen!
Steinørken og Namibias tusen åser...
Vi nærmer oss Solitaire, en liten bygd i Khomas-regionen i det sentrale Namibia. For tiden den eneste bensinstasjonen, bakeriet og kaféen mellom sanddynene ved Sossusvlei og kysten ved Walvis Bay, samt på veien til hovedstaden Windhoek. Denne avsidesliggende bosetningen, i utkanten av Nahib-Naukluft nasjonalpark, har vært et kjærkomment stoppested i ørkenen i over 60 år. Det er ikke en by, - det en en sinnstilstand, leser vi på Wikepedia.
Solitaire - "in the middle of nowhere"
Klokka nærmer seg 12:30, og det er tid for lunsj! Og det stemmer med programmet vårt, for der står det; "Vi stopper for lunsj og foto i Solitaire, som er en superkul ørkenstopp med gamle bilvrak og Namibias beste bakeri. Lunsj på egen regning". Klokka er der, og vi er mer enn klare...
Solitaire er et av Namibias mest gåtefulle reisemål og har et unikt krav på berømmelse. Det er nemlig hjemmet til den "verdensberømte" eplepaien til "Moose's", har jeg lest på nettet før jeg dro fra Norge, så dette stedet har jeg gleda meg veldig til å se... Så vi styrer skrittene rett til bakeriet, for å få oss litt lunsj!
Tidlig på1990-tallet dukket det opp en skotsk eventyrer i Solitaire. Han het Percy Cross McGregor, eller "Moose" forkortet. Han fikk kjøpt stedet, som hadde hatt flere eiere opp i mellom. Bortsett fra å være en storslått figur og den selvskrevne ordføreren i Solitaire, var Moose en utrolig baker.
Han begynte å bake Apfelstrudel, en tysk eplepai. Det ble veldig populært! Kjøttpaiene og andre bakverk er like lekre. I dag strømmer turistene hit for å nyte en matbit rundt bordene utendørs på Big Moose's bakeri, mens ekorn og veverfugler piler omkring i trærne og hovedpersonen selv ligger "begravet" midt på plassen... (Han døde i 2014.)
Ørkenbyen med de fotogene veteranbilene
Det første som fanger oppmerksomheten når du ankommer Solitaire, er overfloden av bilvrak som ligger pittoresk sånn litt overalt langs veien inn...
Historien om Solitaire - ensomheten
Stedet har bestått siden 1848, da en Willem Christoff van Coller kjøpte 30' hektar land fra myndighetene, for å starte med karakul-sauer. Hans første oppgave var å bygge en liten hytte med to små rom å bo i mens han bygde gårdshus, en demning over Tsondab-elva og en steinkraal til sauene. Hans kone Elsie kalte gården Solitaire. Det er ikke kjent om navnet ble inspirert av en enkelt diamantinnfatning, eller av ensomheten på dette unike stedet.
På slutten av 1840-tallet bygde han en liten butikk, som fungerte som postkontor for dette øde stedet. I 1851 ble kirken bygget, og bortsett fra et orgel i 1879, skjedde det ikke noe før bensinmotoren kom. Det ble installert en enkel, bensindrevet bensinpumpe i byen. Både butikken og kirken er fortsatt i drift. I 1968 kjøpte herr Maritz gården, som har skiftet eier flere ganger siden den gang. Den siste eieren var "Moose", som gjorde stedet kjent med sin eplepai...
Den gamle postkassa fra 1840, står fortsatt utstilt i butikken.
En veldig liten, men fin ørkenby med mye artig å se på og ikke minst fotografere! Men vi må videre, for nå venter Namib Desert Lodge på oss, og det er kun en liten halvtime igjen å kjøre...
Klokka 14:30 kjører vi inn gjennom porten til "Namib Desert Lodge", - og her skal vi være i tre netter, selv om vi siste natta skal ligge ute under stjernene i ørkenen. Dette kommer til å bli helt topp, - jeg kjenner det på meg...
Namib Desert Lodge - ved foten av fossile sanddyner
Vi blir ønsket velkommen til ørken-lodgen, som ligger ca. 60 kilometer nord for Sesriem på vei C19, i området ikke langt fra kjente Sossusvlei. Lodgen ligger ved foten av gamle fossiliserte sanddyner, og blir omkranset av den storslåtte Namib-sandsletta. Stedet er en del av Gondwana-gruppen som har flere overnattingssteder rundt om i Namibia, bl.a. begge stedene som vi har bodd på til nå...
Dette blir bra, og ser ut til å være et fantastisk sted. Her er 76 hyggelige rom, som er plassert på rad og rekke rundt i den eldgamle, namibiske sanda. Vi får rom no. 74, og kommer inn til en avslappet og koselig atmosfære. Utenfor er det en liten terrasse, hvor vi kan se dyrene gå til vannhullet, hvis vi er heldige...
Jeg tar en dusj og roer ned med en kaffe ute på terrassen. (Ja, det er vannkoker og pulverkaffe på rommet.) Fuglene synger og jeg ser perlehøner langt borte...
Sundowner Dune Drive med vin, øl, brus og fingermat...
Kl. 16:45 er vi alle klare for å oppleve solnedgangen ved de røde sanddynene oppå platået over lodgen. Dette er en guidet 2-3 timers kjøretur i safaribiler rundt i Gondwana Namib Park, hvor vi får se og lære litt om ørkenen, dyr og naturen her.
Vår bil har kvinnelig sjåfør og guide, Emilie, som er utrolig dyktig og flink til å fortelle, i tillegg til at ho er blid og ler mye. Vi har ikke kjørt langt før mørke skyer truer, og vi får også med oss flere vakre regnbuer, men regnet det holder seg borte.
Akasietreet - oryxens favoritt
Foto:Zanzibility.
Vi kjører ikke langt før vi stopper, og Emilie peker på et stort tre, med noen rare, lysegrønne halvmåne-lignende frukter. Dette er treet som oryxen elsker! Camelthorn-treet eller akasie på norsk. Frøkapslene er fulle av proteiner, næring og sårt tiltrengt væske i tørre perioder. Treet er også en oase hvor oryxen finner hvile i skyggen midt på dagen.
Frøkapslene kan småbarna bruke som rangler, for etter at de tørker lager de en fin lyd. Frøene ble før også brukt som kaffe-erstatning, forteller Emilie.
Oryx (også kalt gemsbukk), er Namibias nasjonaldyr, og den dukker stadig opp, enten alene eller i flokk. Det er en stor antilope, som er mesterlig tilpasset landets tørre ørkenlandskap. Guiden forteller at disse dyrene kan klare seg i ørkenen i uker eller ofte måneder uten å gå til noe vannhull, og de tåler en intens varme. For å slippe å svette og kaste bort vann, lar de kroppstemperaturen stige til hele 45 grader om dagen, og beiter ofte om natta for da får de i seg ekstra væske fra duggen som legger seg på plantene. Litt vind er bra, for da får de kjølt seg ned litt.
Hann-oryxen skiter for å markere området sitt. Hunn-oryxen også, men den har sitt eget område. For å se forskjell på hunn- og hann-oryx kan vi se på horna. Hunn-oryxen har lange tynne horn, og horna til hannene er kortere og tykkere. I det fjerne ser vi en hunn som følger med oss. Oryxen er avbildet på landets riksvåpen, fordi den symboliserer stolthet, mot og eleganse, står det å lese på Wikepedia.
"Smelling shepard bush" - hvor baby-antilopene gjemmer seg
Vi stopper ved en liten busk og Emilie forteller at her, under busker som denne, skjuler antilopene de små nyfødte, så de ikke blir spist av leopard, cheeta eller hyene, mens de selv går for å finne mat. Ofte kommer de ikke tilbake før kvelden.
"Stinkgjetertreet" er en eviggrønn busk som er hjemmehørende i ørkenen. Navnet har den fått pga den ubehagelige lukten av blomstene. Røttene blir brukt medisinsk, blant annet av himbafolket, som blander det med melk. De har ikke tilgang til sykehus, og baserer hele sitt liv på naturen og buskmenns planteforståelse.
Morsomt bilde, med alle skyggene som tar bilde av regnbuen...
Salvie kurerer mageonde!
Salvie - eller "wild sage bitter-bush", som Emilie kaller den, er også en busk som de bruker som medisin. Vi bruker å lage te av denne. Vi tror ikke på tabletter, men på "bitterbush", sier ho. Den kurerer mageonde, men skal visstnok også regulere blodsukkeret og inneholder mye antioksidanter! Her hjemme i Norge bruker vi også salvie-te, men jeg har aldri sett den i viltvoksende tilstand...
Hannene bygger - damene dekorerer...
Alle bilene stopper ved fuglereir-blokka til de "sosiale" veverne. En av sjåførene forteller at hannene bygger reiret, og "the ladies" inspiserer og dekorerer innvendig! Det lyder veldig gjenkjennelig! 😉
Vakre, fossile sanddyner i vakkert fargespill...
"The desert doesn't rush to bloom. It trusts the season". - unknown
Stopp for utsikt over ørkenen og fotografering...
Vi kjører oppover og oppover, til et platå for å ta noen bilder... Det er skyer for sola i kveld og regn i lufta, men det gjør det om mulig enda vakrere. Og jeg må si at dette er et mektig syn. Det er nesten så jeg må klype meg i armen…
Det er ikke mulig å få vist med et fotografi hvordan dette er i virkeligheten... Nyansene i fargene på ørkenen, de små gule spirene som titter opp, og innimellom irrgrønne busker og trær. Også skyene da, som rammer inn det hele og gir det et fantastisk fargespill. Det er sååå vakkert... Bildene får tale for seg...
"Namibia - and all it's magic!"
Bak de syv blåner - med utsikt ned til lodgen
Vi kjører litt til og stopper på et utsiktspunkt, hvor vi håper vi skal få med oss solnedgangen. Det er ganske mye skyer i kveld, men det kan bli fint likevel. For skyene gir også liv og fargespill til bildene. Her oppe fra har vi utsikt rett ned på lodgen, og det er flott å se utover det terracotta-fargede ørkenlandskapet og se alle fjellene i bakgrunnen.
Mens vi venter på solnedgangen,
finner sjåførene fram forfriskninger og en lett matbit. Her er litt for en hver smak, og dette har de gjort før... Lekker fingermat, og til og med duk som matcher ørkenen...
"På toppen av åskammen, mens sanda begynner å gløde i dyp, rik sienna, lyser en utsikt av ren skjønnhet opp i gull, - som strekker seg fra de myke sanddynene rundt deg, til det grønne båndet av elvetrær i det fjerne, og de lillablå fjellene". - Namib Desert Lodge.
Det begynner å skumre, og tid for tilbaketuren. Sjåførene pakker raskt sammen og får alt inn i bilene. Og det er på høy tid, for mørket kommer brått på her sør for ekvator.
Vi kjører hjemover i mørket, og vi er mettet på vakre "bilder" og inntrykk, så det blir ikke sagt stort i bilene... En stille gjeng sitter og stirrer ut i mørket... Hva skjuler seg bak buskene?
Vel tilbake på lodgen er det middag for dem som ønsker det, men Schrøder og jeg har ikke behov. Vi trenger litt tid alene for å fordøye inntrykkene og dagen! Vi kuler'n på terrassen, med vin & vann, potetløv og peanøtter, og har utsikt til de fossile sanddynene og utsiktsplatået hvor vi akkurat har vært. Det er flombelyst på kvelden - og er et vakkert skue!
Fikk du med deg starten på Namibia-reisen vår?
Denne reisen er et samarbeid med Zanzibility og Lene Wikander og Nonophela Travel i Cape Town.
Kommentarer