Walvis Bay og Atlanterhavets dyreliv...
- Ladybird
- 27. juli
- 11 min lesing
Oppdatert: 28. juli
Sel- og delfin-cruise med katamaran fra Walvis Bay venter på oss i dag. Kanskje vi får se havets "fem store"? Ikke nok med det, men etterpå bærer det rett ut på rally-kjøring med 4x4-hjulinger i sanddynene - til populære "Sandwich Harbour"! Det kommer til å bli en fantastisk dag med mye spenning for en gammel dame som meg... Og visstnok blir det østers og champagne også! Skal det være, så skal det være, sies det...
Namibia - mars 2026
Om noen trodde de kunne sove lenge i dag, så tok de feil... Frokost og oppmøte ved bussen 07:45. Alle er på plass!
Vi kjører sørover til havnebyen Walvis Bay, som har et stort havneområde og et enormt fugleliv. Byen er Namibias viktigste havneby, grunnlagt i 1840, og herfra er det vei- og jernbane-forbindelse med hovedstaden Windhoek. Mens Swakop var en tysk koloniby, var Walvis Bay en britisk enklave, og ble ikke en del av det uavhengige Namibia før i 1994.
Foto øverst til venstre; Tove Arntzen.
Vi "setter seil" fra Walvis Bay Waterfront
Foto til venstre; Linda Maria Kristiansen, og til høyre; Tove Arntzen.
Etter 40 minutters kjøretur er vi framme ved dette spesielle stedet, som engang kun var noen få bygninger langs vannkanten, bestående av en eller to butikker og spisesteder. Nå er det utvidet til flere restauranter, en bar, et kunstgalleri og en kafé. Det er herfra du får kjøpt sel- og delfin-turer, og her ligger også kontorene til Sandwich Harbour 4x4, som tilbyr forskjellige type turer ut i ørken-sanddynene. Dette stedet er populært blant lokal-befolkningen, og på søndagene er det stappfullt her ute.
Tre timer på "bøljan blå" - på jakt etter "Havets big 5"
Foto øverst til venstre; Tove Arntzen.
Vi benker oss foran på denne flotte båten, og blir ønsket velkommen ombord i denne 55 fot store katamaranen, med navnet "Silverskye", som kan ta inntil 40 passasjerer.
Den blide guiden forteller at dette blir et lærerikt cruise hvor vi må se etter namibiske "Marine Big 5". Hvis vi er heldige, og havet vil, kan vi få se hoppende delfiner, hvaler som bryter fram, den forhistoriske Mola Mola (solfisken) eller en sjenert havlærskilpadde som stikker opp til overflaten for å litt luft. Dette er mer enn en katamaran-tur - det er et møte med Namibias vannlevende legender.
Selen tar seg en runde rundt, og har tydeligvis gjort dette før. Litt fisk må til, og så takker den for seg og forlater oss... Foto øverst til høyre og nederst til venstre; Tove Arntzen.
Vi har ikke engang rukket å forlate havna, før den første gjesten ankommer; nemlig en svær sel, som tydeligvis er vant med både turister og båter, der den vagger rundt på dekk, og får litt fersk fisk av Jason med bøtta.
En kaffekopp er lykke nå - og ferden begynner...
Foto øverst til høyre; Kristin Schjølberg Wathne og nede til venstre; Anita Kili.
Tenk at de har tenkt på kaffe!!! Helt fantastisk!!! Det er noe jeg ikke har fått for mye av her i Namibia, så gleden er stor blant mange, da vi blir tilbudt kaffe eller te...
Vi glir avgårde fra havna, med en dampende kopp kaffe i hendene.
Vi nyter og ni-koser oss, mens vi får en innføring om havets mysterium. Mola mola - solfisken - er en forhistorisk kjempe, som kan veie opptil 1000 kg. Havlærskilpadden er verdens største skilpadde, og den reiser tusenvis av kilometer for å besøke farvannene rundt Namibia. Får vi se dem tro?
Den verdensberømte østersfarmen!
Vi nærmer oss selkolonien, og passerer den berømte østersfarmen.
Vi nærmer oss "Pelican Point" og selkolonien, men mens vi glir mot fyret på Pelican Point, passerer vi gjennom hjertet av Walvis Bays blomstrende østersfarmer. Her skaper de næringsrike, iskalde strømmene i Atlanterhavet det perfekte miljøet for å dyrke verdensberømte østers!
De eksporteres til Brasil, Kina og flere andre land, forteller vår flinke guide.
Vi lærer at en østers får ca. 200 egg. Østersen trenger 7-8 år på å bli "cocktailsize", og det høstes hele året. Østersen skifter kjønn og går fra han- til hun-kjønn. Etter kjønns-skiftet kan de ikke lenger spises. En østers kan leve i kjøleskapet i 10 dager.
En sel har lagt seg på en østers-blåse for å få seg en
uforstyrret hvil! Foto: Tove Arntzen.
Jeg leser på siden til Travel og lifestyle-magasinet Wanderlust hvor det står en interessant artikkel om Walvis Bay-østers - det namibiske paradokset;
"Hva gjør Walvis Bay-østers til et namibisk paradoks? Namibia er et av de tørreste landene i verden. Ørkenen strekker seg til horisonten, men en av landets mest berømte delikatesser kommer fra havet. Hemmeligheten er Bengal-strømmen. Mens østers vokser sakte og ofte med vanskeligheter langs mange kystlinjer rundt om i verden, kommer kaldt vann hit fra sør og bærer med seg oksygen og planteplankton – en kontinuerlig fest for enhver østers. Vannet rundt Walvis Bay Lagoon er blant de mest næringsrike på den afrikanske kysten, og produserer østers som er uvanlig kjøttfulle, tette og rike på mineralsmak. Dette gjør Walvis Bay-østers til et namibisk paradoks.
"I et land kjent for diamanter, uran og ørkener, er en av de mest verdifulle skattene et bløtdyr som tilbringer livet sitt hengende ubevegelig fra et tau i Walvis Bay-lagunen". - Travel- og lifestyle-magasinet Wanderlust
"Old Brown" sherry og snacks - her bjudar de på....
Skal det være litt søtt, en klunk sherry eller kanskje litt biltong/tørka kjøtt? Foto øverst i midten; Tove Arntzen, og øverst til høyre; Hilde Haugen.
Pelican Point - rett forut...
Like utenfor byen Walvis Bay ligger en smal halvøy; Pelican Point. Denne sandbarrieren har beskyttet lagunen og havna i Walvis Bay, noe som gjør den viktig for maritime aktiviteter. Fyret her ute ble bygget i 1932 av den sørafrikanske regjeringen, og det står fortsatt som en ikonisk struktur på spissen av halvøya. Fyret er automatisert i dag, men en gang veiledet fyret sjømenn som navigerte langs den ofte tåkete namibiske kysten. Dette fyret er hvitt og svart, og det betyr at båtene kan seile på begge sider av halvøya. Vår guide forteller at halvøya vokser med 200 meter pr. år.
Nå har stedet endret seg til å bli et av landets mest unike økoturisme-destinasjoner, og tiltrekker seg besøkende for sin ensomhet, dramatiske kystlandskap og rike dyreliv.
En sosial og nysgjerrig "haiker" vil hilse på!
Og akkurat her ved "Pelican Point" hopper den på, "haikeren" som vil hilse på! Den store fuglen med det lange, rare nebbet landet elegant på dekket, og tar seg en runde rundt for å hilse på alle...
Pelikanen er en av verdens største flygedyktige fugler, lett gjenkjennelig på sitt enorme nebb og den karakteristiske strupeposen som brukes til å fange fisk. De er sosiale, dyktige flygere og finnes hovedsakelig i varmere strøk over hele verden. Denne hvitpelikanen, som er mest vanlig her, blir ofte kalt "Namibian Airforce" når de flyr i formasjon.
Den røde, benaktige knoken ytterst på nebbet kalles "caruncle". Både hunnen og hannen har den, og den brukes for å tiltrekke seg en make før hekkesesongen. Når eggene er lagt og hekkingen starter, faller den av igjen. Så rart...
Foto i midten til venstre; Monica Strand Parman. Øverst i midten og til høyre; Tove Arntzen.
Denne artige og morsomt utseende fuglen kan bli opptil 1,5 meter lang, og ha et vingespenn på mellom 2,5 og 3,5 meter. Vekten kan variere fra 5 til 15 kilo avhengig av art. Den gule, elastiske posen under nebbet kan romme opptil 11 liter vann og brukes som et håvnett for å fange fisk, ikke til å lagre mat. Den lever nesten utelukkende av fisk. En voksen pelikan trenger over 1 kilo fisk om dagen.
Selkolonien på Pelican Point lager et skikkelig lurveleven
Foto nederst til høyre; Linda Maria Kristiansen.
Vi tar en kort stopp ved selkolonien, for å se på pelsselene som koser seg både på land og til vanns. Det er et skikkelig kakkelorium når 60.000 seler lager lyd. Disse er fastboende, men hunnene og hannene bor hver for seg. Det vi ser her er mødre med 13 uker gamle barn. Fedrene er på en annen plass, forteller guiden. Mødrene er sammen med barna til de har lært seg ungenes lyd, og så tar de seg en svømmetur. Ungene må lære seg å svømme, og her er det ideelt. Etter en tid kommer hannene tilbake, og så er det på'an igjen!
Ut på "bøljan blå" får vi møte havets akrobater!
Foto: Zanzibility.
Vi forlater selkolonien og tar en runde ut i den enorme Sør-Atlanteren, hvor vi kanskje møter delfiner og dyphavs-underverker. Når vi nå er ute i "åpent vann" er det ikke lenge før vi ser "maritime akrobater"... nemlig delfinene! Den vennlige tumlerdelfinen, den raske og sosiale heaviside-delfinen, kjent for sine muntre hjul, og også den mørke delfinen, havets fremste utøver.
Her ute hadde vi i sesongen juli - november kunne sett hvalene, men det er ikke nå, så vi får være fornøyd med det vi har sett.
Foto øverst i midten; Ellen-Christine Bølstad, nederst til venstre og høyre; Zanzibility.
En smak av Namibia - "Atlanterhavnsfesten!"
Mens vi drar tilbake gjennom bukta, forbi ruvende oljerigger og internasjonale skip, er det tid for en karakteristisk lunsj. Og vi gleder oss til god mat og drikke!
Foto nederst til høyre; Hilde Haugen.
Vi blir servert namibiske østers i verdensklasse, frisk musserende vin og et utvalg av salte snacks og søte bakverk. Iskald øl og brus for dem som ønsker det, og vi skåler for en perfekt morgen og en flott tur!
Mitt første møte med en østers!
Foto til høyre; Zanzibility.
I motsetning til mange av jentene i følget, så er det første gang jeg smaker på østers. Jason forteller hva vi skal gjøre; røre litt rundt med gaffelen eller fingeren, og kanskje ha på litt mere chili og en skvis av sitron. Og så er det bare å hive innpå! Ja, hva skal jeg si... det smakte saltvann og litt bløtt og rart, men jeg tror nok ikke det blir min favoritt... Enten elsker du det, - eller så...
Kapteinen styrer skuta, mens vi nyter...
Foto øverst til venstre og nederst til høyre; Tove Arntzen, i midten øverst; Ellen-Christine Bølstad, og nederst til venstre; Zanzibility.
En deilig dag på havet, - og det namibiske flagget vaier i vinden... Foto til høyre; Linda Maria Kristiansen.
Ca. 12:30 er vi tilbake der vi startet, - oj, dette har gått fort. Og som det står på hjemmesiden til Katamaran Charters; "Vi bringer deg trygt tilbake til vannkanten, og etterlater deg med et mett hjerte, en tilfreds gane og et kamera fullt av minner"... - og det kan vi skrive under på!
Rett på 4x4 raw-driving til "Sandwich Harbour" i sanddynene...
Foto: Tove Arntzen.
Vi har ikke mere enn kommet i land, før vi er klare for neste "høydare"! Her gjelder det å bruke tiden, og oppleve det en kan. Vi står i kø for å trekke våre kredittkort, for dette er en ekstratur. Skikkelig gøy!
Fem biler må til for å få med alle, og vi får en hyggelig og ung sjåfør, som har hele 13 år bak seg med "sanddyne-kjøring". Så han er nok skikkelig rå til å kjøre!
Vi har ikke kjørt lenge før vi oppdager disse spesielle hvite sandhaugene i det fjerne, og elva som vi passerer har farger fra rosa til helt fiolett... Vi må spørre; - og svaret får vi... dette er salt!!!
En stopp ved Walvis Bay Saltverk - størst sør for Sahara
Foto: Tove Arntzen.
Her lager de altså salt, og ikke et hvilket som helst salt heller! Walvis Bay Holding Ltd, er gjennom sine datterselskaper, den største produsenten av solfordampet havsalt i Afrika sør for Ekvator. Selskapet produserer over 1.000.000 tonn havsalt over et område på 6000 hektar, og eksporterer ulike kvaliteter av salt til diverse land som Nigeria, Kamerun, Europa, Øst-Afrika og Sør-Afrika.
En fengslende offroad-reise til Sandwich Harbour
Landskapet er stilig, og ørkenen setter fort sine spor, og ser uberørt ut, så fort litt vind blåser over landskapet.
Sandwich Harbour ligger 64 km sør for Walvis Bay, og etter en stund kommer vi inn på en ujevn smal vei, som kun er framkommelig med firehjulstrekk-kjøretøy.
Vi nærmer oss havet, og tar en stopp for å strekke beina, og for å se og nyte dette spesielle landskapet, der ørkenen med gyldne sanddyner møter det glitrende blå Atlanterhavet.
Foto: Tove Arntzen.
Vi kjører et stykke til, og nå har vi virkelig kontakt med havet. Der står skiltet som viser at vi har kommet til Sandwich Harbour, og her må du ha tillatelse til å kjøre. Ikke tillatt å campe, fiske eller bruke drone... kun rally-kjøring med firhjulinger!!!
Foto til høyre; Tove Arntzen.
Sandwich Harbour er et fantastisk sted, der ruvende gyldne sanddyner møter det glitrende blå Atlanterhavet, og skaper et unikt og imponerende landskap. De store, hvite sandstrendene og den rolige lagunen gjør det til et fredelig sted å utforske. Blandingen av ørken og hav tiltrekker seg et variert fugleliv, noe som gjør det perfekt for naturelskere, leser vi på siden til SandwichHarbourstours.com.
Hvordan Sandwich Harbour fikk sitt navn og historien...
I 1789 ble kaptein James Shields for Enderby and Son Fishing Co. chartret for å fange hvaler langs den angolanske og namibiske kysten. Et av skipene, HMS Sandwich, ble sendt sørover for å hente ferskvannn og kjøtt. Det antas generelt at disse sjømennene først kartla bukten og at den derfor ble kalt Sandwich Harbour. Historien videre kan du lese om på linken over her hvis du er interessert...
Sanda er fargerik og rik på mineraler!
Sjåføren i vår bil, tar mobilen min og zoomer seg inn på sanda, og jeg må si jeg ble skikkelig forbauset over alle de fine fargene som dukket opp!
Sanda ser litt rosa ut, og han forteller at her er det mange mineraler, og forklarer hva de forskjellige fargene er...
Grønn er turmalin. (Krystallisert ringsilikat mineral av aluminium og bor.)
De hvite er selenitt krystaller.
De svarte steinene er jern. De brune er kvarts og de rosa steinene er rubi, altså en lys rubin, som vel egentlig er en edelsten. I det han gir meg mobilen tilbake, sier han; "det er ikke diamanter altså"...
Skaberakk-sjakalen koser seg i sola!
Foto: Øverst til venstre; Linda Maria Kristiansen, alle sjakal-bildene; Tove Arntzen.
Noen av oss er heldige og får med seg synet av sjakalen som ligger og soler seg på stranda, helt nede i vannkanten. Da er det bra vi kan låne litt bilder av hverandre! Skaberakk-sjakalen eller svartrygg-sjakalen, som den også blir kalt, ser ut som en liten snill hund, men den er nok en luring, og er kanskje ikke så snill som den ser ut der den ligger og koser seg...
Nå begynner spenninga - rally-kjøring i sanddynene!
Schrøder er klar med "tommel opp", der ho sitter foran hos sjåføren. Ho gleder seg skikkelig til dette! Foto øverst i midten og nederst til venstre; Tove Arntzen. Nederst til høyre; Zanzibility.
Da er vi klare for "rally"-kjøring, så nå må vi virkelig spenne oss fast. Det blir en nervepirrende berg-og-dal-banetur oppover vindformede sanddyner, helt til toppen.
Selv om beltet er på, må vi holde oss fast i setene, for sanddynene kan være opp til 100 meter høye, der de stuper ut i Atlanterhavet. Først ned til havet i vill fart, så opp igjen på andre siden, eller snu hvis det er for mye vann. Så er det å rase oppover og oppover til vi kommer helt til toppen, hvor utsiktspunktet over lagunen er. Men du hvor gøy!!! Her er det bare å "holde på hatten"!
Foto: Tove Arntzen.
Så opp de siste bakkene mot toppen! Sandyneformasjonene er vakre, og sanda har blåst igjen alt av "veier", men de kjenner rutene, og kjører i vei, rett opp skråninger, og bratt ned igjen på andre siden. Så er vi på toppen...
Foto øverst til høyre, nede til venstre og høyre; Zanzibility.
"Gjør deg klar for en nervepirrende berg-og-dal-banetur oppover vindformede sanddyner! Sandwich Harbour for dine føtter - rett og slett fantastisk, ærefryktinngytende og uforglemmelig!" - Sandwich Habour 4x4
På toppen av Sandwich Habour!
Namibia-gjengen er samlet på toppen! Foto: Zanzibility.
Et fantastisk syn der de vindformede sanddynene møter havet! Foto: Zanzibility.
Foto øverst til venstre; Tove Arntzen, og nederst i midten; Zanzibility.
Små mennesker i et mektig landskap...
Ferden tilbake til sjøen er like bratt!
Foto til venstre; Zanzibility.
Da vi var ute med katamaranen, fikk vi høre at vi var utenfor hval-sesongen, men her - akkurat nå - var det noen som fikk se ei hval-rompe! Foto til venstre; Tove Arntzen, og til høyre; Linda Maria Kristiansen.
Picknik med østers og bobler i Sandwich Habour!
Foto: Tove Arntzen.
Vel nede på stranda og plassen som er nøye plukket ut på forhånd, vet alle sjåførene i bilene hva de skal gjøre, og vipps så er et langt bord dekket, med hvit duk og de lekreste tapasretter! Om vi har rukket å bli sultne etter lunsjen vår på sjøen, er jeg litt usikker på, men det smaker i hvert fall... med alle godsakene som frister! Og hvem sier nei til østers og bobler - igjen?
Foto øverst til høyre; Zanzibility.
Nok et fantastisk måltid! Til og med kake har de fått med...
Dette er et sjeldent og magisk sted, som etterlater seg et varig avtrykk i minnene. Reisen gjennom et ulendt terreng for å nå dette avsidesliggende området, gir meg følelse av å ha vært med på et eventyr og en litt "ut av kroppen" opplevelse. Har jeg virkelig opplevd dette? Den rolige atmosfæren fra toppen av sanddynene og utsikten utover havet glømmer jeg ikke så lett. Dette er rett og slett rå skjønnhet!
Vi er tilbake på hotell "Delight" ca. kl. 17, og jeg innrømmer det gjerne; - det blir ingen middag på meg i kveld! Derimot en tidlig kveld... Jeg er stapp mett; på mat, inntrykk og deilige opplevelser!
Fikk du med deg starten på Namibia-reisen vår?
Jeg er på tur med reiseselskapet Zanzibility som drives av Lene Wikander, og denne turen er i samarbeid med Nonophela Travel i Cape Town.
Kommentarer