Namibia - landet der ørkenen møter havet...

Jeg visste ikke at noe så vakkert fantes, før jeg var der! Landet er unikt, preget av storslått natur, dype kontraster og er en drømmedestinasjon hvis du elsker spennende dyreliv og enestående, skiftende landskap. Men det er et stort land, og du må være forberedt på lange strekninger på hompete veier; fra safari og dyreliv i nasjonalparken i nord, til ørkenlandskap, enorme, røde sanddyner i Sosussvlei, til kystørkenen og Atlanterhavet i vest. Og ikke å forglemme en eventyr-natt under stjernene i ørkenen... Mere magisk kan det ikke bli!

Namibia mars 2026

Foto: Zanzibility.

Jeg har vært klar lenge, - i snart åtte måneder! Og halve turen er forberedelsene, - det å lese seg opp på stedene vi skal til, sjekke på nett med andre som har vært der, og forberede meg så godt jeg kan... Hva venter meg i dette spennende landet jeg skal besøke?

Og jeg er heldig, som får lov å være en del av en reisegruppe for kvinner; nemlig gruppa Kaftankraft Zanzibility på facebook. (Den er åpen for alle, så det er bare å melde seg inn!) Lene Wikander, som er reise-skribent i dame-bladet TARA, driver nemlig sitt eget reiseselskap, og arrangerer reiser til spennende steder, som ho har besøkt i sitt mangeårige liv som reisejournalist. Og disse turene er spesialsydd og tilpasset til oss damer, som liker å bo godt, men samtidig ønsker å oppleve ALT det spennende som et land og en by kan tilby! Og Lene, ho er god på planlegging og forarbeid, og samarbeider med lokale reisebyrå og guider. Sånn at vi skal få det beste; - intet mindre!

Reisedager er slitsomme - men går greit når vi er flere...

Vi drar fra Gardermoen på kvelden, via Stockholm og lander tidlig på morran i Addis Abeba, hvor vi skal videre til Namibia og hovedstaden Windhoek. Bole - flyplassen i Addis - har fått litt ny "kunst" siden sist jeg var der, og midt i kunsten er det deilige hvilestoler for de reisende! Reisedager kan være ganske så slitsomme, men siden vi er en gruppe med mye kjentfolk, er vi en glad gjeng, og vi blir fort kjent med flere nye fjes. Tilfeldighetene vil at jeg havner ved siden av Kristin fra Kristiansand, som også blogger om reisene sine, i tillegg til at ho er kunstner og elsker bøker og strikking. Og dermed går vi ikke tomme for samtaleemner...

Hosea Kutako International airport - Windhoek

Så er vi på flyplassen i Windhoek, og det er 28 varme plussgrader som møter oss ute...

Vi lander kl. 13:07, lokal tid, torsdag 26. mars, og jeg har vært på reise i ett døgn allerede! Namibia bruker Central Africa Time (CAT), som er UTC +2, hele året, så de ligger en time foran oss hjemme i Norge. Nå venter vi i køen for å skrive under på e-visa, som vi allerede har bestilt og betalt hjemmefra. Men de må se at vi signerer og sjekke med passet. Det tar sin tid, og køen er laaang...

Koffertene venter på oss, og det gjør også Lene fra Zanzibility, Pernille, som er fra Norge og driver reisebyrået Nonophela Travels i Cape Town, Sør-Afrika og Werner, som er vår lokale guide og skal lose oss trygt fram på de namibiske veiene. I dag skal vi bare kjøre 1/2 time, og så er vi framme på River Crossing Lodge, ca. kl. 15:30.

Werner forteller at Windhoek betyr "det vindfulle hjørnet" (fra nederlandsk), og her i hovedstaden bor det rundt 1/2 million mennesker. Mange flytter hit fra andre regioner, og Windhoek er dermed Namibias største by.

Føl pulsen fra storbyen - midt i bushen...

Lodgen vår ligger i et uberørt reservat, på et høydedrag øst for hovedstaden Windhoek. Her er hjem for 19 forskjellige viltarter, og tilbyr en fredelig kombinasjon av salig, uforstyrret natur og komfortable, moderne fasiliteter, står det å lese på hjemmesiden.

"Feel the Pulse Of The City In The Heart Of The Bushveld" - RCL

Vi får iste og blir sjekket inn to og to i bungalowene, som ligger i ring rundt lodgen. Schrøder og jeg får hytte nr. 7, og da vi ankommer hytta, er det ikke lenge før koffertene er på døra. Werner og hans hjelpere på lodgen fikser det! For en service!

Fra hytta vår er det flott utsikt over dalen, og en liten innsjø i det fjerne. Rommene er greit utstyrt, og bildene på veggen viser hvordan det så ut i Windhoek i 1939. Oppå skapet ligger et par gamle vannflasker, så her er det mye gammel historie! Vi nyter en dusj og en hvil på senga, før vi er klare for en tre-retters velkomstmiddag kl. 18:00.

Middag med mye akustikk og en vakker solnedgang...

Det er dekket på til oss inne, på et enormt langbord, så det er ikke hverken lett å prate sammen eller si så mye i plenum, men middagen er god, og vi nyter og tar oss etter hvert noen pauser hvor vi må ut og se på solnedgangen. For solnedganger, - det får vi aldri nok av!

Foto: Linda Maria Kristiansen.

Mitt valg; Gulerot & kokos-suppe m/kruttonger, langtidskokt lammelår og til dessert "African Affogato" (iskrem med Amarula Espresso).

Solnedgang over hovedstaden Windhoek

Soloppganger og solnedganger får vi ikke nok av... de blir aldri like, og magisk er det - hver eneste gang!

Det blir en tidlig kveld, vi er alle ganske så signe, og avreisen i morra er framskyndet til kl. 09, så det er deilig å få hvilt "beinhaugen" nå...

Vi er blide og fornøyde, og klare for en ny dag da vi møtes til frokost ca. kl. 08 neste dag... Med musikalske innslag av en flokk vakre, grønne papegøyer, antagelig den mest vanlige "ekte" papegøyen i Namibia; nemlig rosenhodet dvergpapegøye, som det står å lese på Wikepedia.

Bilde øverst til venstre; Lene Schrøder og nederst til venstre; Linda Maria Kristiansen.

Mot nord - himba-landsbyen og Etosha nasjonalpark

Da starter vi eventyret her i Namibia, og sitter klare i bussen presis kl. 09. Vi er spente og forventningsfulle, og i dag skal vi kjøre et strekk på drøye fire timer, står det i programmet vårt. Vi er 22 damer, og det er lagt inn både lunsjpause og andre stopp, i tillegg til et besøk i en tradisjonell himba-landsby på veien til Etosha Safari Camp, hvor vi skal bo de neste dagene.

Det er helt riktig som det står i programmet, at vi skal kjøre på endeløse, namibiske landeveier mot Etosha, og regntiden er akkurat ferdig, så det er ganske så grønt og fint langs veien. Og i år har det kommet regn; mye regn - for første gang på seks år! Noen har strikketøy, andre har bøker og Werner holder en "historie-time" for oss, mens timene går på disse veiene.

Namibia - "land of the brave"!

At nasjonalsangen har tittelen "De modiges land", representerer både Namibias historie og dets folk. Viljen til å overleve har vært stor tross vanskeligheter, og kjærligheten er sterk til landet og nasjonen. Det minner dem om å aldri glemme fortiden, og for å strebe for nasjonal enhet. Og da er nasjonal-mottoet nærliggende; "Unity - Liberty - Justice"/"Enhet - frihet - rettferdighet".

Republikken Namibia, ligger i den sørvestlige delen av Afrika, ved Atlanterhavskysten. Landet grenser til Angola i nord, Botswana i øst og Sør Afrika i sør-sørøst. En liten blindtarm helt i nordøst går litt inn i Zambia. Landet var fra 1884 til 1915 kjent som Tysk Sørvest-Afrika. Da Sør-Afrika overtok kontrollen, var landet kjent som Sørvest-Afrika, til det ble selvstendig som Namibia i 1990.

Her ser dere kart over Namibia, og reiseruta vår er skravert med oransje. Nederst i midten er en rødfarget termitt-tue, som ser ut som brune telt, og som det er mange av langs veien. Werner forteller at det alltid er 27 grader inne i termitt-hula og de bygger alltid tuene samme vei for å skjerme mot regn. Og det morsomme hotellet, med det artige navnet "Hotel Out of Africa" ligger langs den endeløse landeveien, men like ved Otijwarongo.

Et av verdens tre land med lavest befolkningstetthet

Det finnes ikke noe land som ligner på Namibia. Her er det stort sett ørken, i en eller annen form. Namib-ørkenen, som er en av de største nasjonalparkene i Afrika, dekker et område på rundt 50.000 kvm, og strekker seg hele 1600 km langs kysten av Namibia, mot Atlanterhavet. Ellers er Namibia på størrelse med Norge og Sverige til sammen. Det bor 2.500 millioner mennesker her, og det vi si at det er et av tre land i verden med lavest befolkningstetthet. Så her har de god plass!

Werner, som er lokal guide, og arbeider i Windhoek, kom til Namibia sammen med en gruppe for å se Afrika i 1997, og så ble han like godt værende... Han forteller at engelsk er landets offisielle språk, men det er rundt 30 språk i landet. 23-24 er stammespråk, som snakkes av urfolk. Det mest brukte stammespråket er oshiwanbo. San-folket, eller buskmenn, som de ble kalt, bodde her først, i de tørre ørken-områdene mot Kalahari-ørkenen. Herero-, nama- og himba-folket kom før europeerne kom.

Nedbør og tørke er en utfordring...

Når vi nå drar nordover, ser vi bare land, land, land... Endeløse sletter så langt øyet kan se. Namibia eksporterer mye kjøtt til eksport; storfe, sau og geit. Mellom 4 og 8.000 tonn årlig, avhengig av nedbør og tørke. Det meste går til EU-land, med Nederland og Tyskland på topp, forteller Werner. Men vi leser på Wikepedia at Norge er et av Namibias viktigste enkeltmarkeder, med flere tusen tonn utbeinet storfekjøtt fra Namibia og Botswana. Så vet vi det...

Regnet er en stor utfordring for bøndene her. I sesongen for regn, fra oktober til april, er Namibia et tørt land! Mosambique får mesteparten av regnet. I Etosha kommer det vanligvis rundt 600-700 mm nedbør pr. år. I ørkenene kommer det kanskje toppen 5 mm i året. Det gjør at folk behandler vann med respekt når de har så lite av det. "Folk andre plasser klager på at det regner - mens vi får ingenting", sier Werner.

Otijwarongo - tettsted som har det meste!

Plutselig kommer vi til sivilisasjonen, og en Shell-stasjon med ATM dukker opp! Tysk og engelsk flagg vaier på stengene.

Vi har nå kjørt i litt over 3 1/2 time, så tids-skjemaet er nok regnet ut fra en personbil, og ikke en stor buss, bygget på et lastebil-karosseri. Men vi har hele dagen på oss, men første stopp er veldig kjærkommen... Bussen må fylle tanken, og vi må tømme noen tanker...

Vi får tatt ut litt mere cash, dvs. namibiske dollar, NAB, som har en kurs på 0,63 i fht NOK, akkurat nå. Vi kan bruke kredittkort de fleste plasser vi er, men det er greit med cash siden vi tipser sjåfører, bærere og renholdshjelp etc. på hotellene vi bor på. Dette lille tettstedet har en lekker skinnbutikk som selger sko og vesker, - og stedet har også en nydelig kaffeshop, "Beautiful Coffee Snob" hvor de selger ferskbrygget kaffe, i tillegg til bensinstasjon og ATM. Så dette er storveis!

"Coffee is a language itself!" "Coffee makes everything okayer"...

"You can't make everyone HAPPY, - you are not COFFEE!"

Skiltene utenfor "Coffe-snob"n forteller sitt. Så morsomt at de har så sans for kaffe her i Namibia. Da er det håp for denne uka... ☕️

Lunsjpause i Outjo - hovedporten til Etosha nasjonalpark

Neste stopp er etter en time, og da er det tid for lunsj! Nå skal det smake med mat. Denne byen er kjent som "hovedporten" inn til Etosha nasjonalpark. Ellers er byen også kjent for sitt bakeri; "Outjo Bakkery".

Luthersk kirke i Outjo, og en Spar-butikk - rett over gata. Kristendommen er den viktigste religionen, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa og USA, med en luthersk majoritet.

"More than a Bakery - it's a taste of Outjo!"

Bakeriet har vært i denne lille byen siden 1947, - hvor duften av ferskt brød møter både reisende og lokalbefolkningen. Det som startet som et beskjedent familiebakeri, har vokst til et elsket stoppested på vei til Etosha, kjent for sine gyldne brød, flakete bakverk og gode kaffe!

"Ovnen vår er alltid varm, og dørene våre er alltid åpne!"

Bilde nederst til høyre; Linda Maria Kristiansen.

På hjemmesiden står det å lese at "Her møter tradisjon fellesskap. Hver oppskrift har et snev av tysk arv og en kjærlighet til namibisk smak - bakt ferskt hver morra i hjertet av Kunene (som er en region, men også en elv)...

Dette flotte kartet sto på veggen utenfor kaféen. Det var oversiktlig og fint, og vi fortsetter nordover nå, mot Etosha.

Tilbake i bussen går ferden videre mot Etosha, men jeg gleder meg til å besøke Himba-landsbyen som er neste post på programmet. Himba er et av Namibias unike folkeslag, som sammen med Herero og Nama, var utsatt for forfølgelse og folkemord under det tyske koloni-regimet. Det har vært en av de tingene jeg virkelig har sett fram til på denne reisen. Det er så spennende å møte andre folkeslag og lære litt om deres kultur og skikker. Jeg har lest om dem på forhånd, og det sto en lang artikkel som Nrk hadde skrevet, så jeg vet en del.

En spennende butikk i Outjo, hvor de selger varer laget lokalt i Namibia.

Skolesystemet i Namibia

Det er obligatorisk å gå på skolen, fra 08-16. Mange er også opptatt med sportsaktiviteter, men det finnes ikke noe tilbud for ungene utover det. Grunnskolen starter når de er 6 eller 7 år, og de går 7 år. De første tre årene foregår undervisningen på lokale morsmål (som oshiwambo, nama eller afrikaans). Fra og med 4. klasse skiftes undervisningsspråket til engelsk. Så to år på ungdomsskolen og tre år på videregående skole. Deretter er det universiteter eller yrkesfaglige høyskoler. Omtrent som hjemme...

Alle stammene har sin egen skole, men alle skolene fungerer som hostel. Barna bor på stedet og drar hjem i helgene eller hver 14. dag. Alle må gå på skolen, unntatt san- og himba-folket. De lever som de alltid har gjort, men de kan velge å gå på skole hvis de ønsker det.

Besøk hos himbaene - et av Afrikas siste naturfolk

Vi kjører på Okakuejo-veien og igjennom byen Kamanjab, hvor det ligger flere himba-landsbyer i nærheten som det er mulig å besøke. Werner har ordnet så vi kan besøke en av landsbyene. Et skilt ved veien viser at her er det; "Omutima Himba Village". Vi kjører inn på en smal vei, og parkerer bussen ved et lite hus, med åpne vegger og stråtak. Stedets skole, med tavle og pulter. Her får vi vente og se om det kommer noen for å møte oss...

Himba-folket i Kaokaland

Mens vi venter kan vi jo lære litt mer om himba-folket. De lever altså her oppe i den nordvestlige delen av Namibia, og noen helt sør i Angola. De er tradisjonelt et semi-normadisk gjeter-folk med leveområder på begge sider av Kunene-elva, og har bodd her siden 15- og 1600-tallet. Området der himbaene bor blir kalt Kaokaland, men heter offisielt Kuene.

Det at de er semi-nomader betyr at de opererer med to boplasser, men de ligger ikke så langt fra hverandre. Kuene og geitene er livsgrunnlaget til himbaene og det som bestemmer hvor de skal bo, er tilgangen på mat og vann til dyra. Himba-folket lever for seg selv og har fått et stykke land.

Hvordan himbaene fikk navnet sitt...

OvaHimba som de også kalles, betyr direkte oversatt "folket som ber" eller "tiggere" på språket otjiherero. Navnet stammer fra en historisk krise på slutten av 1800-tallet og er oppbygd av to ledd. Ova, som på hereospråket betyr "folket" eller "menneskene" i flertall. Himba betyr å "tigge" eller "be om noe". OvaHimba-folket er opprinnelig en del av hereofolket. På 1800-tallet ble regionen rammet av en voldsom kvegpest og tørke som utryddet nesten alt av husdyr. Mange flyktet nordover, over elven Kunene og inn i Angola for å overleve. Da de ankom Angola uten sine tradisjonelle rikdommer (kveg), måtte de oppsøke andre lokale folkegrupper for å be om mat, ly og hjelp. Naboene ga dem derfor navnet OvaHimba på grunn av deres situasjon som trengende. Senere flyttet store deler av gruppen tilbake til sine opprinnelige områder i det nordvestlige Namibia, men beholdt navnet. I dag bærer de navnet med stolthet, som et symbol på sin historiske overlevelsesevne, og de regnes som et av Afrikas mest tradisjonsrike urfolk, står det å lese i Wikepedia.

Så kommer ungene...

Ungene kommer løpende, og er nygjerrige på alle de hvite menneskene. Vi ser landsbyen i enden av veien.

Barna kommer først, og så kommer guiden vår, i gul kjole. En ung kvinne, som selv er himba, men nå er ho utdannet og er tilbake som ungenes skolelærer. (Det må vel være bra, for Werner fortalte at de eldste kritiserte "det hvite folket" for å ha tatt barna deres til skole. For når de får utdannelse og flytter til byene, forsvinner de fra stammen.) Ho lærer oss tre ord vi skal bruke når vi møter de andre i landsbyen; "Emorro", "ferjei", "nouva", som betyr "Hello", "How are you?", "I'm good". (Jeg skriver ordene slik vi uttalte dem. 😅)

Møte med høvdingen av landsbyen

Den vi møter først er høvdingen, som sitter og venter på oss. Han er sjefen i stammen, men det er flere som kan være med å bestemme. Det er uansett menn som bestemmer og tar beslutninger. Høvdingen er en veldig blid mann, som ler mye. Alle må bort og håndhilse på han, og si de tre ordene vi har lært... så godt vi kan...

Guiden tar oss med bort til en overbygget plass, hvor vi hilser på noen av kvinnene. De er vakkert pyntet fra topp til tå, og det særegne med himba-kvinnene, er at kroppen stråler av oransjebrunt fett.

Som overalt ellers i verden, er kvinner opptatt av smykker, og det må beundres.

Vakre kvinner med rastafletter og "extention" fra supermarkedet...

Kvinnene hos himbaene har et spesielt utseende. De er vakre og høye, og smører kroppen daglig inn med rød oker-pulver blandet med fett. Det er forbudt å vaske seg, og de har ikke tilgang på mye vann, så pulveret, som kommer fra en stein, blander de med fett fra dyra sine. Dette fettet bruker de å smøre inn både kroppen og flettene. Det beskytter dem både mot insekter og sola. De har bar overkropp og har skjørt av geiteskinn, og de elsker å pynte seg, så de har smykker både rundt halsen, på armene og beina.

Foto i midten, nederst; Aina Jørgensen.

Guiden forteller om klesdrakten til disse kvinnene. Hodepynten (erembi), på toppen, er laget av baby-geiteskinn, og den får jentene når de har hatt sin første periode. Den tykke halsringen forteller at nå er jenta klar til å gifte seg. Så jentene kan gifte seg unge, og mennene kan ha opptil tre koner hver. Håret fletter de i mange fletter, og de har sitt eget hår, men nederst har de svart extention fra supermarkedet, og det lokker fram smilet hos guiden og oss andre. Håret må fornyes hver tredje måned. Ringene på beina forteller hvor mange barn du har. Små-jentene i stammen har to fletter som er flettet forover, og guttene har en.

Forskjell på himba- og herero-folket

Himbaene var opprinnelig en del av herero-folket, men skilte seg ut som en egen stamme da de flyttet fra Angola og sørover til nord i Namibia. De har samme språk, men det er to stammer. For å skille folkene fra hverandre trekker himbaene de to fortennene i underkjeven, for å vise at de er himbaer. Ellers er de veldig like. Herero-folket går nå med vanlige klær, mens himbaene har sin egen tradisjonelle kles- og livsstil.

Noen av oss er mere ivrige med kameraet enn andre, og bilder er minner, så himbaene stiller villig opp med oss. Den 14-årige jenta syns nok lyse Linda er vakker, og deler hjerte med henne. Ellers er det alltid gøy å se seg selv på bilde, og intet unntak her...

Livet i himba-stammen

Begge foto; Tove Arntzen.

Jeg leste en artikkel før jeg dro, skrevet av Nrk, at himbaene skiller skarpt mellom kvinne og mann. De sitter gjerne hver for seg i forsamlinger. Mennene drar på jakt og kan være borte i dagevis. Kvinnene føder og oppdrar barn. De lager mat, og her lager de smykker. Unge jenter er med og gjeter geiter og melker dem. Grøt er hverdagskosten til himbaene. Den lages av maismel, som de bytter til seg ved å selge enten kyr eller geiter.

Det er ingen ville dyr igjen i området rundt her de bor, så her har de bare husdyra sine, og de tar de godt vare på, for rikdom måles i antall dyr. Mesteparten av året lever de i tørke, og må grave dypt i elveleiet for å finne vann til dyra. Mannfolka står for slaktingen, når det trengs, og da kokes dyret i store kjeler, og så spiser de sammen, leste jeg i stykket til Nrk.

Hyttene ligger i en sirkel rundt en åpen plasss. Midt på plassen finnes et inngjerdet område. Kanskje til dyra? Foto øverst venstre og høyre; Tove Arntzen. I midten nede og til høyre; Hilde Haugen.

Besøk i høvdingens hytte...

Vi kommer inn i hytta og får se hvordan de har det inne. Et lite ildsted midt på, og med en avdeling med gryter, redskap og det de trenger i det daglige. Guiden forteller litt om de forskjellige redskapene. Store keramikk-krukker som de bruker når de skal melke dyrene, og uthulede kalebass (flaskegresskar), som de oppbevarer melken i. Kvinnen som bor der viser oss hvordan de bruker gress/blader fra en spesiell sjasmin-luktende plante som deodorant og godlukt. De knuser de tørka bladene og brenner dem. Røyken føres inn under armer og mot underlivet. Det er laget et hull oppe på veggen på hver side av hytta, sikkert for å få litt gjennomtrekk og frisk luft.

Fint å se hvordan de bor og lære om deres tradisjoner og skikker. Foto i midten; Hilde Haugen.

Det nærmer seg slutten på besøket vårt, men først må vi ta en tur innom markedet, hvor flere himba-kvinner sitter og venter på oss. De har mye de vil selge, og jeg regner med at de har produsert dette selv. Det blir litt handel denne dagen også.

Markedet i Himba-landsbyen

Det er mye fint å få kjøpt, men begrensa hvor mye en kan ta med seg hjem... Foto nederst til høyre; Tove Arntzen.

Et morsomt minne for livet!

Tommel opp og blide fjes! Takk for at jeg fikk oppleve dette. "Apoheppa"! (Thank you!) Foto: Tove Arntzen.

For meg, som har gleda meg lenge til dette, har dette vært stort, men jeg vet at ikke alle syns det, og noen føler kanskje ubehag ved at vi kommer der bare for «å se på» dem. Jeg ser jo også at dette er en turist-opplevelse, og møtet med turisme kan være på godt og vondt. Men jeg syns likevel at når en kommer der og møter dem med respekt, og med ønske om å lære litt om deres levevis og kultur, - er det helt greit. Og kanskje de også er nysgjerrige på oss? De har jo gått med på det selv, og det at folk kommer på besøk, gir dem jo også en kjærkommen ekstra-inntekt, som sikkert betyr mye for dem. For meg har det i all fall vært en fantastisk opplevelse! Og Himba-folket lever i harmoni, - med landets rytmer og forfedrenes visdom...

"The Himba people in Namibia carry their heritage with pride, - in harmony with the rhythms of the land and the wisdom of their ancestors". - unknown

Ungene følger oss tilbake...

Moro at ungene har lært seg hand-hilsenen for å vise landet Namibia! Dette er første gangen, - men ikke siste at vi ser denne hilsenen. Foto: Tove Arntzen.

Begge foto er tatt av; Monica Strand Parman.

Litt luksus på Etosha Safari Lodge venter på oss...

Det er ikke langt nå til Etosha Nasjonalpark og stedet hvor vi skal bo, - og vi er litt slitne etter en lang, men begivenhetsrik dag. Men framme på lodgen blir vi møtt med våte, lunka kluter og iste! Nydelig!

Litt info og utdeling av nøkler. Schrøder og jeg får bungalow nr. 35 - nesten lengst bort. (Hyttene ligger på en lang rekke med hovedhuset, resepsjon og restaurant i midten.) Vi er en time etter skjema, så vi dropper sundowner'en og slapper av på hytta i stedet.

Men vi er klare for buffet-middag kl. 19:30! Hver kveld har de bærekraftig, afrikansk vilt på menyen, og jeg smaker på både oryx (Namibias nasjonaldyr) og eland (antilope), men også mye annet godt. Etter en god porsjon dessert, is og ostekake m/jordbær, rusler vi tilbake til hytta i mørket. Lodgen ligger rett på utsiden av nasjonalparken, så her er ingen farlige dyr i nærheten, og veien er opplyst med lamper av solcellepanel. Vi nyter en stund ute på verandaen, det er varmt og godt; ca. 25 grader. Klokka 22 venter senga, for vi skal opp tidlig i morra. Safaribilene er på plass kl. 06:00, - så da må vi være klare for vår første safaritur! Kanskje vi får se løver?

#reiseblogg #bloggomnabibia #afrika #namibia #zanzibility #jentetur #kvinnefellesskap #etiopianairlines #windhoek #rivercrossinglodge #otijwarongo #outjo #himbafolket #ovahimba #etoshasafarilodge