Nok en dag til nye, spennende steder. Det å grave litt i historien, og å se og oppleve stedene hvor Jesus var med disiplene sine, er rart og spesielt. Vi følger Genesaretsjøen på østsiden, med retning mot Golan-høydene.
Første stopp i dag er Caesarea Fillipi, eller Banjas som stedet også kalles. Vi er klare i bussene ca. 08:30, og blir møtt av Stefan med "Sabbath Shalom"! - Fredelig sabbat! Det er jo lørdag i dag og jødene feirer sin sabbat, så det er kanskje litt stille rundt omkring, men det er ikke sikkert vi merker så mye til det.
"Sabbath Shalom! Fredelig sabbat!"
Vi kjører fra kibbutzen og nordover på østsiden av Genesaret. Langs sjøen her dyrkes mango, banan og avokado. Stefan forteller ivrig om det vi ser langs veien, og jeg skriver så blekket spruter for å få med alt. Han vet det meste om alt som dyrkes, for det er det han driver med på kibbutzen hvor han bor og jobber.
Bananer, eukalyptus og klippegrevlinger
Det tar 250 dager for å få modne bananer og bananbusken gir en stokk i året. Etter høsting planter de på nytt. De eksporterer ikke bananer pga EU's strenge regler til mål og form. Over trærne har de lagt duk for å få god varme, og små blå plastposer henger ved inngangen til hver rad. Det er for å holde insektene borte, - de liker nemlig ikke blåfargen, sier Stefan.
Eukalyptus-trærne langs veien er importert fra Australia. De er plantet for å tørke ut områder med mye vann. De drikker mye, så det er smart i sumpområder, og det har det vært mye av her. Stadig oppdager Kari Elise, i setet bak meg, noen små dyr som sitter på steinene langs veien. Jeg bare hører "der", "der", men jeg rekker aldri å reagere så jeg får tatt noe bilde av dem, og jeg rekker heller ikke å se så mye som et glimt av dem. Det er klippe-grevlinger får vi høre fra forsetet. Steinene de sitter på er mørke, og det er fordi det er mye basaltstein i området. Steiner som er dannet ved vulkanske utbrudd.
Genesaretsjøen ligger 212 meter under havoverflata og vann fra Golanhøyden renner ned her. Pga alle steinene i jorda, er det umulig å dyrke den, derfor ble det til at folk holdt sauer og kyr. Tidligere var det mye eikeskog her, men de hugg den ned for å bygge båter. Bøndene betalte også skatt i forhold til hvor mange trær de eide, derfor ble trærne ofte hugget for å redusere skatten.
Korazin - basalt-landsbyen ved Galilea
Vi passerer ruinene av den lille landsbyen Korazin, som ligger 25 kilometer fra Kapernaum, på en høyde over den nordlige bredden av Galilea-havet. Alle bygningene i byen ble bygget av basaltstein. Her var nok Jesus ofte, siden det ikke var så langt fra Kapernaum som var hans by. Vi vet at Jesus gjorde mange mektige gjerninger her, men han var ikke nådig med byen og refset den. (Matt. 11:21.)
Hula-dalen, som alle skydde
Vi fortsetter gjennom Hula-dalen, i Bibelen kalt som "Merom", som tidligere var et sump-område med mye vann. Pga all fuktigheten var det mye malaria her, og folk skydde dalen og gikk på høyre eller venstre side, ikke nede i selve dalen. Senere fikk israelerne drenert bort vannet og dyrket området. Hula-dalen er også et kjent og populært område blant fugletittere pga alle tranene som holder til her.
Cæsarea Filippi - en by med gresk-romersk kultur
Vi ankommer målet vårt; den gamle, romerske byen som ligger ved den sørvestlige foten av Hermonfjellet. Dette er en av kildene til elva Jordan. I dag kalles stedet for "Banjas", etter elva som renner ut her.
Under romer- og korsfarer-tiden var Cæsarea Filippi en berømt by. Nå er byen nesten ubebodd og Cæsarea er et arkeologisk sted. Stedet ligger 350 m.o.h. i naturskjønne omgivelser omgitt av Hermon-fjellet mot nordøst, som har snø på toppen i den kalde årstiden (jan.-mars). Mot vest ligger frodige, grønne sletter.
Her ligger også Pan's grotte og han ble tilbedt her. (Den greske guden Pan - halvt mann, halvt geit, ble ofte avbildet mens han spilte på fløyte.) Til høyre for hulen ligger restene av Pan's helligdommer, og inskripsjoner fra det 2. århundre.
Nyere utgravinger har avdekket viktige helligdommer, bl.a. et tempel til ære for keiser Augustus og et for guden Zevs. Tempelet for Augustus ble bygget i år 19. f. Kr., mens Herodes den store regjerte. I fronten, mot vest, var flotte søyler, mens det i nisjene sto statuer av gudene. Langs bakveggen var en passasje til Pan's grotte, som var det "helligste" på denne plassen den gang. De hadde tatt vare på rester av de utsmykkede templene.
Det er veldig vakkert her, og etter at Stefan har fortalt om stedet, får vi litt tid til å se oss litt om på egenhånd. To kilometer fra helligdommen ligger det vakre fossefallet, men det er litt for langt å gå på vår korte tid. Nå er stedet et naturreservat.
Jesus og disiplene har vært her!
Da Jesus gikk denne veien, ble området styrt av Herodes den stores sønn; Philip, som hadde gitt nytt navn til byen Cæsarea. For å skille fra den kystnære Cæsarea Maritime, ble denne byen kjent som Caesarea Philippi.
I Bibelen kan vi lese at i nærheten av Cæsarea Philippi, en by med gresk-romersk kultur kjent for sin tilbedelse av fremmede guder, kunngjorde Jesus at han var Messias, og at han ville opprette en kirke og ga myndighet over den til apostelen Simon - som han døpte om til Peter.
Da Jesus spurte: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?", Var det Simon Peter som ble inspirert til å svare: "Du er Messias, den levende Guds sønn."
"Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke"...
Som svar erklærte Jesus: “Og jeg sier dere: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du binder på jorden, vil være bundet i himmelen, og hva du løser på jorden, vil være løst i himmelen." (Matteus 16: 13-20).
Regionen Caesarea Philippi, som ligger 40 km nord for Galilea-sjøen, var det stedet lengst nord som Jesus tok med disiplene sine.
Siden Jesus likte å bruke lokale bilder for sine metaforer og lignelser, er det lett å visualisere ham som står ved det bratte stupet over Pan's hule og forteller Peter at han ville bli "denne klippen".
Jeg er langt inne i min egen tankeverden da jeg hører Stefan rope; "Buss ett! Är ni redo?"
Klokka er såvidt passert 11:00, vi er tilbake i bussene og drar videre mot Golan-høyden.
Druser-landsbyen og lunsj langs veien
Vi nærmer oss Golanhøyden og kjører gjennom en liten landsby. Stefan opplyser at her bor det drusere. Det er arabere som lever fritt i Israel og får drive med sitt. Ikke alle er religiøse, men de som er troende muslimer har hvite kalotter og svarte klær.
Vel gjennom den lille byen, hvor det foregår mye byggeaktivitet, kjører vi opp på en høyde hvor vi stopper for å spise lunsj. Vi samles oppe på et utkikkspunkt hvor vi har en fantastisk utsikt utover dalen og en innsjø, og mot Hebron-fjellet (2.500 m.o.h.) den andre veien.
Inne på den hyggelige restauranten blir vi tatt godt i mot og kan velge mellom kylling-snitzel, falaffel eller "geitost i pannekake". De to første er i pitabrød og med valgfri salat til. Maten smaker godt og mette og fornøyde drar vi videre.
Innsyn i "Tårenes dal" og "Yom Kippur"-krigen i 1973
Veien opp mot Golan-høyden bærer preg av at det en gang har vært et krigsområde, og overalt ser vi varselskiltene om at det kan være miner på innsiden av gjerdene langs veien. De eneste som ikke bryr seg om skiltene, er kuene, som beiter og koser seg.
Golan-høydene ligger på 1.000 m.o.h. og er 1.150 kvm stort. Vi stopper ved militærposten "Har Bental", på minnestedet etter Yom Kippur-krigen i 1973. På høyden her møtes Jordan, Syria, Libanon og Israel, og fra her vi sitter kan vi se utover "tårenes dal", som det kalles nå, akkurat her hvor slaget sto. Husene vi ser i det fjerne er i Syria og grensa går like nedpå sletta. Området her er nå "okkupert" av Israel, og de vil ikke gi fra seg Golan, av den grunn at det er eneste muligheten å hindre at Syria tar Jordan-dalen.
Vi benker oss i det lille amfiet og Stefan forteller om hva som skjedde her i 1973. Krigen som startet på Yom Kippur, forsoningsdagen, den viktigste helligdagen i jødenes kalender. En uvirkelig og grusom historie, og vi vet nok ikke hvor heldige vi er som lever i vår fredelige del av verden, iallfall akkurat nå. Krig er uansett forferdelig og jeg tenker at hadde kjærligheten fått råde, hadde det vært fred. Men verden er dessverre ikke sånn, ondskapen råder - men det er uansett lov å drømme...
Jeg kjenner at jeg er sliten da vi igjen sitter i bussen. Dette berører meg, og sikkert flere, mere enn vi vil innrømme...
Dåpsplassen ved Jordan-elva
Vi kjører sørover igjen, og drar til "Yardernit", dåpsplassen i Jordan-elva, ikke så langt fra vår kibbutz. Meningen var at vi skulle til Jesu dåpsplass "Qasr El Yehud", men den ligger nesten nede ved Dødehavet og stenger tidlig, men uansett er det Jordan.
Stedet blir besøkt av kristne pilegrimer, og mange drar hit for å døpe seg, for å bekrefte det de tror på. Hvert år er over en halv million turister og pilegrimer innom stedet. Det er lange køer av folk som skal døpes, mye asiatere, og alle ser veldig glade ut.
På innsiden er det folksomt, men fredfullt. Skriftstedet fra Markus og beretningen om Jesu dåp, står på hele 80 språk, og pryder en lang vegg.
Vi har to fra reisefølget vårt som ønsker å døpe seg, og alle vi andre følger spent med. Vi er heldige som har to pastorer med oss i vårt følge, så de foretar dåpen; Maria Gustin Bergström og Johanna Bjurenstedt. De er ikke bare artister, men også pastorer hjemme i Sverige. Dette er en spesiell dag for mange vil jeg tro.
Dagen har vært innholdsrik og vi er tilbake på Magaan kibbutzen litt etter klokka 16. Etterhvert begynner det å skumre og himmelen blir gul-oransje som heller mot lilla. Vi bor på et vakkert sted med utsikt ut over Genesaretsjøen.
Det blir tid til en liten strekk på ryggen, før middag og konsert på kvelden. I kveld er det Johanna Bjurenstedt som synger for oss, akkopagnert av Kristin på piano og hennes mann Erik som har hånd om teknikken.
Fikk du med det starten på reisen vår?