I november fikk jeg endelig innfridd ønsket mitt, og reisemålet som i mange år har stått på ønskelista ble en realitet. Landet Israel er et lite, historisk og annerledes land, men det var omtrent slik jeg hadde sett det for meg fra jeg var liten og for første gang hørte om det i bibelhistoria...
Med Skjærgårdssang og Gulsrud Reiser til Israel november 2019? Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg og meldte oss på i august 2018, - men ti'a går fort og plutselig er vi her.
Israel er det lille landet, som er elsket og hatet av så mange, og hvor det alltid er uroligheter. Men selv om det er et land i "spenning", er det alltid turister der i massevis. Alle vil besøke dette hellige landet som ikke er større enn Hedmark fylke i areal. I dag bor det 9 millioner innbyggere i Israel, men de tar høyde for 11 millioner innen 2025, pga. alle jødene som kommer tilbake.
Jerusalem er juvelen i kronen
i dette hellige landet. Denne unike byen, hellig for både jøder, kristne og muslimer, er sammensatt av rik mosaikk fra fortid og nåtid. Den fem tusen år gamle historien har gitt byen en aura av spiritualitet og en rik arv fra arkeologiske steder og hellige plasser. Samtidig prøver byens moderne arkitektur og varierte befolkning å gjøre Jerusalem til en fascinerende og moderne by.
I mesterens fotspor...
I løpet av den uka skal vi besøke mange av de kjente stedene hvor Jesus ble født, levde og vandret; Betlehem, Genesaretsjøen, Kapernaum, Cesarea Fillippi, Nasaret, Magdala og Jordan-elva. En tur oppom Masada og Golanhøyden og en liten dupp i Dødehavet blir det også tid til. Det blir en innholdsrik og travel uke. Men selvfølgelig starter vi i Jerusalem, hvor vi tilbringer de tre første nettene.
Vi ankommer Tel Aviv og Ben Gurion flyplass på kvelden og blir møtt av guiden vår, Stefan fra Sverige, en kunnskapsrik og flink guide, som har bodd her siden 1980. Vi kjører opp til Jerushalaim eller "Al-Qudsem"(hellig by), som muslimene kaller byen. Vi stopper i nord ved Zion-porten, i det jødiske kvarteret, hvor vi går knappe hundre meter til hotellet vårt. Der venter det varm mat og gode senger, - ikke dumt etter en lang dag på reisefot.
Oljeberget - en viktig plass i historien
Neste morgen starter vår reise oppe på Oljeberget, (oliven-fjellet) en viktig plass både for jødedommen og kristendommen. Her underviste Jesus sine disipler, her ble han tatt til fange, gråt for Jerusalem, steg opp til himmelen igjen og her tror vi at han en gang skal komme igjen. Kanskje ikke så rart at jødene ønsker å bli begravet nettopp her, for å være i nærheten når Jesus kommer tilbake.
Her på Oljeberget er det folksomt, ganske kaotisk, og bussene med turister kommer i ett. Utsikten her er fantastisk, og klippedomen med gullkuppelen er et populært foto-shut.
Vi går litt lenger ned i lia, hvor det er litt mere stille og Stefan forteller om stedet. Hele skråningen fra Oljeberget er en eneste stor gravlund. Her legger de ikke blomster på gravene, men du legger fra deg en liten stein når du har besøkt en grav. En rar skikk for oss. Vi kan se at mange graver har mange steiner, og andre har ingen.
En av artistene som er med på reisen, Maria Gustin Bergström, synger sin Passionspsalm - en sterk tekst som handler om kampen Jesus kjempet i Getsemane-hagen kvelden før han døde og at Han seiret over døden.
Så starter vi på vandringen ned Kedrondalen, til vi står utenfor Getsemane-hagen.
Getsemane - der kampen sto...
Eldgamle oliventrær står tett i tett, med gjerde rundt. Trærne her er ca. 800 år gamle, men kanskje røttene er skudd fra trærne dengang... Hagen er ganske liten, iallfall hadde jeg forestilt meg at stedet var større. Her i hagen ligger også "Kristi Lidelseskirke", også kalt "Alle nasjoners kirke". Den ble bygget over en klippe der man tenker seg at Jesus hadde sin siste bønnekamp. Over 90% av alle de hellige stedene i Israel er eid av Vatikanet, forteller Stefan. Getsemane-hagen blir i dag tatt godt vare på av fransiskaner-brødrene.
Vi krysser Kedron-elva og går opp til gamlebyen og inn gjennom Løve-porten, som også blir kalt St. Stefanus-porten (etter martyren Stefanus).
De åtte portene inn i gamlebyen
Visste du at det var hele åtte porter å komme inn gjennom til gamlebyen i Jerusalem? Det var nytt for meg. Jeg visste om noen; Zion-porten, som vi gikk igjennom den kvelden vi kom. Denne porten forbinder det armenske kvartalet med Zion-fjellet, men fører i hovedsak inn til det jødiske kvartalet. Damaskus-porten her jeg lest om i en bok (Damaskus-veien). Denne porten er starten på veien til Damaskus og er bygd i 1537. Denne porten sies å være den vakreste pga. alle sine ornamenter. Jaffa-porten har jeg også hørt om og Løve-porten, også kalt Stefanus-porten eller Fåre-porten (fra den gang de som solgte sauer førte fårene gjennom den porten.)
Men Ny-porten fra 1889, som ble laget for å få en snarvei fra det kristne kvarteret til de katolske institusjonene på utsiden av muren. Dung-porten (rett ved klagemuren) er lav og trang, og akkurat stor nok til en mann og hans esel, sies det. Den Gyldne porten (på øst-veggen, rett ved tempel-høyden). Den blir også kalt "Nådens port", har jeg heller ikke hørt om. Den siste porten Herodes-porten, har fått navnet sitt etter en misforståelse pga at de trodde en kirke i nærheten var hjemmet til Herodes Antipas. Den var stengt til 1875.
Gamlebyen og inndelingen
Gamlebyen i Jerusalem er delt inn i fire kvarter; hver med sin egen spesielle karakteristikk. Det kristne kvarteret i nord-vest, det muslimske kvarteret i nord-øst, det armenske i syd-vest og det jødiske kvarteret i syd-øst. Disse fire kvarterene dekker et areal på omtrent 850 dunams (ca. 900 kvm), og blir omsluttet av bymurene som er bygget i store, gule steinblokker. De tidligste veggene ble bygget mellom 1536 og 1539, av Suleiman The Magnificient (den praktfulle), en ottomansk hersker.
Anna-kirken og Betesta-dammen
Vel innenfor Løve-porten og på innsiden av bymuren, går vi inn gjennom nok en dør/inngang, denne gangen for å besøke Anna-kirken og Betesta-dammen. Denne kirken er oppkalt etter Anna Fanuelsdatter, som levde her i år 90 f. Kr. Ho ble gift som 14 åring, men ble enke 21 år gammel, og deretter levde ho i tempelet i Jerusalem og var profetinne. 84 år gammel opplevde ho å møte Jesus i tempelet og fikk oppleve profetiene oppfylt. Denne kirken hadde en fantastisk akustikk som selvfølgelig måtte prøves.
Betesta-dammen står det om i NT, og vi husker at Jesus helbredet en lam mann. I Joh. 5:2-4 kan vi lese; “Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel steg til visse tider ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk uansett hvilken sykdom han hadde.”
Inntil det nittende århundre var det ikke noe bevis for Betesta dammen, med mindre man trodde det som sto i Bibelen. Men i det nittende århundre fant arkeologer restene av et basseng som stemte med beskrivelsen i Johannes evangelium. På den måten ble da den historiske kredibiliteten til Johannes styrket av arkeologene. Restene etter dammen ligger der Bibelen sier de lå, like ved ‘fåreporten’ i Jerusalem. I dag er stedet bevart og turister kan besøke stedet. Dette er skikkelig kult!
Via Dolorosa - lidelsens vei
Tilbake ute i gata igjen starter Via Dolorosa; veien hvor Jesus bar korset opp til Golgata på Langfredag. Fjorten stasjoner forteller hendelsene som skjedde langs veien. Ni er på Via Dolorosa og fem er på innsiden av Gravkirken (Church of the Holy Sepulchre), hvor de mener Golgata var og korsfestelsen fant sted. Selve veien vi går på lå 10-15 meter dypere ned på Jesu tid, og det menes også at veien han gikk var en litt annen, og kanskje også noe på utsiden av muren. (Noen hevder at den historisk korrekte "smertens vei" startet ved Jaffa-porten.) Det er nok tilrettelagt for turistene, og de er det nok av her. Vi fortelles at hver fredag leder fransiskaner-munker an for grupper av kristne pilegrimer, som går denne veien...
Gatene er trange og langs veien er det små butikker som selger sine varer, suvenirer, antikviteter og vi får stadig tilbud om pressa granatepler og appelsiner. Vi går ofte i kø, og det er mye trengsel, enda dette er ikke den verste tiden å komme hit på. Tenk hvordan det er under påskehøytiden og spesielle høytidsdager...
Vi nærmer oss Gravkirken (eller Golgata), endestasjonen på Via Dolorosa-veien. Denne kirken er av mange kristne sett på som den helligste av alle helligdommene, og de mener at Jesu grav også finnes her.
The Church of the Holy Sepulchre - Gravkirken
Denne romerske kirken preges av katolske tradisjoner, ikoner og mye lysbrenning og røkelse. I midten er den sentrale kuppelen, støttet av høye korsfarer-buer. I år 325 e.Kr. bestemte keiser Constantine den store at kirken skulle bygges på dette stedet, fordi hans mor, Helena, oppdaget graven etter at plassen var vist henne i en drøm. Tre bygninger ble bygget her, men i 614 ble alt ødelagt av perserne, men bygget opp igjen og ødelagt igjen i 1009. Igjen ble kirken rekonstruert nesten som den var, inntil korsfarerne i 1149 fullførte byggverket og fikk alt under ett tak, som den framstår i dag.
Vi beveger oss sakte opp en smal trapp til andre etasje, hvor de tror korset sto. Her bøyer folk seg ned under et bord og kysser det "hellige" fjellet. Vi beveger oss rundt i den enorme kirkebygningen. Det er ganske stille her inne, folk tenner lys og går sakte rundt og andre har sin hellige stund. Ute i friluft igjen henger eimen av røkelse fortsatt igjen i neseborene...
Vi har gått fra det arabiske området til det jødiske, lunsjen er inntatt. Kyllingkebab med masse gode grønnsaker og cola-light på meg og det smakte veldig godt.
Jerusalems dyreste kaffekopp?
Etter besøket i gravkirken tar vi en liten pust i bakken med en kjempedyr kaffekopp, som holder norske priser og vel så det. En kaffe koster "NIS 15" sto det på menyen, men da vi skulle betale kostet den plutselig 18 israelske shekel, for han hadde jo servert oss ved bordet må vite! (I overkant av 50 norske!)
Dagen flyr fort, og siden det begynner å skumre i 16-tiden nå i november, går turen videre gjennom gamlebyen mot Damaskusporten. Vi passerer fantastiske markeder, men har ikke tid til noe stopp denne gangen. (Det var det eneste negative på denne turen, at du må gå i flokk og følge, og ikke rekker å se deg rundt, og i hvert fall ikke kjøpe noe. Neste gang får vi kanskje ta turen alene? Men en ting skal sies, - vi hadde nok ikke fått med oss så mye på egenhånd!)
Fascinerende marked og bazarer i gamlebyen
Alle som besøker Jerusalem er fascinert av markedene i gamlebyen, og utvalget er det ingenting å si på. Her selger de all slags krimskrams som man kan ha bruk for (eller som man inte trenger, ifølge Stefan), i tillegg til grønnsaker og krydder i bøtter og spann. Jeg er virkelig imponert over det fantastiske krydder-markedet, med utstillinger som så ut som kunst! Tenk å kunne gå her å se og lukte - uten tidspress...
Disse kvinnene har kanskje vært ute på åkeren å hentet opp friste grønnsaker og urter, før de starter en lang dag på markedet...
Gjennom Damaskus-porten til Gordons Golgata
Det er korte avstander, iallfall så føles det ikke så langt å gå, her i gamlebyen. Vi går gjennom det arabiske kvarteret på vestsiden av gamlebyen, og ut gjennom Damaskus-porten. Denne porten sa de var den fineste, pga. alle sine ornamenter.
Overalt er det et yrende liv, og mennesker av alle folkeslag er å se. Det måtte ha vært spennende å bare satt seg ned for å se på folkelivet og hverdagen...
Inn til freden og roen i Gravhagen
Roen og skjønnheten som du merker med en gang du kommer inn i Gravhagen, gjør dette stedet til en virkelig meningsfull plass for en pilegrimsferd for de mange besøkende som går gjennom dørene her når de besøker det hellige land.
Dette stedet ble oppdaget av en gruppe britiske kristne. De arkeologiske funnene av den to-roms herodiske graven, den store, dype cisternen, en vinpresse og ikke minst klippen like ved, som ser ut som en hodeskalle (selv om noe av fjellet nå var ødelagt). Som det så detaljert er beskrevet i NT. Alt ledet dem til å tro at dette muligens var det virkelige korsfestelses- og oppstandels-stedet for Jesus. Charles Gordon trodde dette måtte være Golgata pga. fjellet som så ut som en hodeskalle. (På armensk betyr golgata hodeskalle.) The Garden Tomb Association, med hovedkvarter i London, var grunnlagt i 1893, og det er de som fortsatt driver stedet.
Vannsisternen og vinpressa kunne ha vært eid av en rik mann som Josef fra Arimatea. Kanskje Maria gråt ved cisternen og Jesus kom til henne etter oppstandelsen; "Mary - don't you cry!"
Så dermed er det altså to steder hvor korsfestelsen, oppstandelsen og Jesu grav kan være, men for meg personlig, ble det dette stedet som jeg fikk roen og tanken på at "her har det skjedd - dette er stedet". Det var veldig mektig å gå rundt der, og høre den milde, eldre guiden fortelle om stedet, og ikke minst besøke graven, og dele nattverden i det lille kirkerommet under fjellet.
Vi går tilbake gjennom Damaskus-porten og nå har det begynt å skumre allerede. Et siste besøk har vi igjen før vi avslutter denne dagen i Jerusalem; nemlig Klagemuren - kanskje stedet jeg var mest spent på å se...
Vestmuren - synagoge i friluft
For å komme til Vestmuren - eller "Klagemuren", som folk her oppe i nord har døpt den til, må vi inn igjennom et sjekkpunkt, hvor de scanner oss og veskene.
"The Western Wall" i gamlebyen er alt som er igjen av restene etter det andre tempelet. Pilgrimer fra hele verden reiser hit for å be, eller kanskje klage litt også, på dette hellige stedet. Herodes den store's steiner hviler oppå hverandre, og blir holdt på plass uten sement imellom. Mer enn halve veggen ligger under dagens gatenivå. De nederste steinene er fra Jesu tid.
I de årene da Jerusalem var kontrollert av jordanerne (fra 1948-1967) var det forbudt å nærme seg Vestmuren. Men etter gjenforeningen i juli 1967 ble stedet ryddet og de laget et åpent torg hvor folk kunne be offentlig, og diverse feiringer. Plassen er imidlertid delt mellom menn og kvinner, med et gjerde imellom. Herifra fører også en sti opp til tempelplassen og Klippedomen.
Vestveggen er aldri tom, uansett hvilket tidspunkt du kommer, vinter eller sommer, vil du se jødene her, som står foran veggen og leser de hellige skriftene, tilber eller putter inn sine bønnelapper i sprekkene langs veggen. Jerusalem er på UNESCO's verdensarvliste, og det er ikke så rart.
Kanskje du også har lyst til å lese En dag på Betlehemsmarkene?