Optimistiske og glade dro vi til den lille øya rett utenfor Stone Town, som alle turister får tilbud om. Vi ble imidlertid litt lange i maska, da vi noen dager senere fikk høre at der burde vi kanskje ikke ha vært. Turistbesøket på denne øya er noe omdiskutert. Men siden vi var i god tro, legger jeg ut turen vår til øya, for vi hadde en flott og morsom dag, og koste oss som bare det, uten å vite at "her skulle vi ikke ha vøri"!
To nye venner; Tony (guiden vår på 19) og kjempeskilpadda på 100 (alderen sto malt på skallet.)
Vi står opp tidlig, for i dag skal vi oppleve noe spennende. I går booket vi nemlig en tur til Prison Island, via hotellet vårt. Det er en øy som ligger rett utenfor Stone Town. Der er det mange skilpadder, og den eldste er visstnok nesten 200 år. Jeg har lest om dette stedet for flere år siden, og har tenkt at dit vil dra jeg hvis jeg kommer meg til Zanzibar en gang...
Vi står opp klokka 07, og allerede før 08 er vi nede for å spise frokost, noe som smaker selv om det er tidlig på morran for meg.
Frokost betyr for meg spansk omelett med litt tomatbønner, kanskje litt bacon hvis det er, litt salat og en toast. Også all den deilige frukten da! Jeg må si jeg fikk meg litt av en overraskelse i går da jeg fikk mitt speilegg! Ikke visste jeg at eggeplommer ikke er gule fra naturens side, men hvite! Gulfargen kommer av maisen hønene får i fôret. Det var helt nytt for meg, og egentlig litt morsomt! 🍳 Visste du det?
Båttur mot øyene
Klokka 09:30 er vi klare nede i lobbyen, og Rafael kommer og henter oss. Det er en privat tre timers tur, med egen båt og guide. Vi skal lære hvordan den lille øya fikk navnet sitt, og møte påfugler og rundt 50 skilpadder. Noen av dem er over 100 år. Du kan snorkle i korallene og se tropiske fisker hvis du vil, men det dropper vi.
Det viser seg at Rafael er organisator og broren, Tony på 19, er guide og har med seg en eldre kar som kaptein. Hotellet sier at de liker å ha faste folk som kjører deres gjester, folk de vet de kan store på og som har fått gode tilbakemeldinger. Vi hilser på Tony og kapteinen og krabber oppi båten som kommer inn med akterenden først. Båten ser omtrent ut som alle de andre små båtene som kjører fram og tilbake mellom øyene, og de er det mange av. Alle er nokså like og alle har navn. Denne heter "Fly to bay", sier Tony, men på baugen står det "Star Brand"!
Tony viser seg å være en hyggelig fyr som er glad i å prate. Så det tar ikke lange tiden før han er i gang med å fortelle om hva vi ser rundt oss og om øya vi skal besøke. Vi setter oss foran i båten og han sitter på midt-tofta og forteller...
Ikke langt fra steinbyen ligger det fire øyer; Prison Island, Snake Island, Bawe Island og Chapwani Island. Før var det ingen som torde dra til Snake Island, fordi det faktisk var giftige slanger der, men nå er de borte. Han peker litt til venstre for Stone Town og lurer på om vi kan se sandbanken? Der ute på revet er det veldig fint å snorkle og der kan du også se små, ufarlige haier; "blacktup sharks".
Det blir en fin båttur, været er helt supert og det en en fin liten bris. Varmt og nydelig er det også. Vi ser øya nærme seg, og det har ikke tatt mer enn ca. 20 minutter.
Prison Island - øya med de mange navn
Vakker er den, øya vi ser rett fram! Den ligger 5,6 km nordvest for Unguja (øya som Stone Town ligger på), den er ganske liten; 800 m bred og 230 m lang.
Øya heter på kartet Changuu Island, og navnet har det fått etter fiskene som lever rundt øya, sier Tony. Den kalles også Kibandiko, Quarantine Island (karanteneøya), noen kaller den også Skilpaddeøya, men det mest kjente navnet er Prison Island.
Historien om Changuu Island
I år 1860 ga den første sultanen på Zanzibar, Majid bin Said, øya i gave til to arabere som brukte den som fengsel for opprørske slaver, i påvente av å bli solgt på slavemarkedet i Stone Town. Øya fungerte også en tid som korallgruve.
I 1893, kjøpte Zanzibars bristiske førsteminister, Lloyd Mathews, øya og bygde et fengselskompleks der ute. Men ingen fanger ble noen gang sendt til øya, men i steden ble det brukt som karantene-stasjon for gulfebertilfeller halve året, og resten av året var det en populær feriedestinasjon.
I 1919 ble øya et hjem for fire gigant-skilpadder, som var en gave fra den britiske guvernøren på Seychellene. De fire Aldabra-skilpaddene økte fort i antall og rundt 1955 var det så mange som 200 på øya. Etter hvert sank bestanden veldig pga tyverier. Skilpaddene ble stjålet og solgt som kjæledyr eller brukt til mat. Ytterligere 80 klekkeunger ble senere sendt for å øke bestanden på øya, kan vi lese på Memphis Tours sine sider. Disse skilpaddene tilhører nå rød kategori, under utrydningstruede arter, og bevoktes av en stiftelse. I de senere år har øya blitt et goverment-eid "turiststed", og turister kan besøke øya og oppleve gamle fengselsbygninger og se skilpaddene.
Bildet til venstre; Tony har lært, - han skal aldri ta opp sjøstjernene mer! Foto øverst til høyre; May-Helen Howard.
Vi kommer nesten inn på stranda, og må vasse den siste biten. Her er flott å bade og dykke, og de vakre sjøstjernene med de flotte fargene møter oss inne på grunna. Tony er litt for rask for oss, og tar opp en nydelig rød en. Vi roper ut "Neeeeiiii, du må ikke ta på sjøstjernene, da starter dødsprosessen!". Det lærte vi i fjor, og var ivrige med å fortelle det videre. Han ble litt forskrekka, for dette hadde han aldri hørt før...
Det er et nydelig sted, som er bygd opp med pir ut til vannet, som brukes ved høyvann. Det går bruer i tre oppover mot senteret, og underveis må vi skylle beina for sand. Vi betaler syv dollar til stedet og fem dollar til regjeringen for å komme inn. Fra november måned skal det øke til USD 15 for turister. Lokale betaler kun 3000 tsh (ca. 15 kr), og det er jo bra!
Foto nederst til venstre og høyre; May-Helen Howard.
Det er murte brosteinsveier å gå på, med murkanter på sidene. Vi går først til fengsels-området, og så tar vi skilpaddene til slutt.
Fengselet som ble bar og restaurant
De gamle murene er pusset opp i varme gulfarger og det er lett å se at øya ikke er så stor, for sjøen sees på begge kanter. Vi går forbi restauranten på utsiden og beveger oss inn på fengselsområdet.
Det er heldigvis ikke mye spor etter de rebelske slavene som var her engang, og det er en mørk og trist historie... Nå er veggene malt i kvikke gul-oransje farger med blå vinduslemmer. Veggene på utsiden bærer preg av gamle klatrevekster som har klamret seg til veggene, og vitner om tidligere tider.
Paviljongen og The Prison Bar
Midt på den åpne plassen er det laget en paviljong hvor en kan sette seg ned og nyte noe fra baren på motsatt side av plassen.
Folk vandrer rundt og titter, noen slapper av inne i baren med noe å drikke, og andre igjen hviler seg. litt i paviljongen.
Vi kan gå igjennom døra på motsatt side av inngangen, og der kan vi komme ut til sjøen, i all fall nesten. Det er et stykke ned til vannet, og den gamle smijerns-døra, som sikkert engang for det meste har vært låst, passet nok på at de som oppholdt seg her, ikke tok sjøveien...
Foto nederst til venstre; May-Helen Howard.
Da er vi klare for å gå tilbake og ta veien for å besøke skilpaddene. Det er akkurat passe bra med folk, og du føler ikke at du går i kø eller at det er for mange her.
Foto til venstre og i midten; May-Helen Howard.
Det første som møter oss når vi nærmer oss, er denne staselig karen. Og han byr virkelig på seg selv, og bruser med alle fjærene han har! Han er sååå vakker, og jeg bare må minne om sitatet til Dolly Parton, som står skrevet på påfugl-kaftanene våre;
"A peacock that rests on its feathers, is just another turkey" - Dolly Parton.
...og det gjør definitivt ikke denne sjarmøren!
Denne staselige karen byr virkelig på seg selv, og hviler absolutt ikke på fjærene sine...
Litt lenger borte treffer vi på flere, og også fruen, må vite... Ho har ikke den samme, vakre fjærdrakten, men å bruse med fjæra, det kan jammen ho også! Siden vi snakker om påfugler; - har dere lest det fantastiske stykket som Lene Wikander skrev i bloggen sin Tarapi om "Å realisere en drøm", det handler mye om påfugl, og om påfugl-kaftanen som Zanzibility har laget. Linken kommer her!
Foto i midten og til høyre; May-Helen Howard.
Møte med de gamle skilpaddene
Like bortenfor påfuglene møter vi de første skilpaddene. De rusler rundt, og ligger litt i grupper. Det ser ut som de har det fint, der de villig spiser av kålbladene, som vi får utdelt for å mate dem med. Turistene er litt tilbakeholdne, og noen vil ikke komme for nær.
Med litt skrekkblandet fryd hilser jeg på denne 100-åringen. Moro å se disse flotte dyrene på nært hold. Foto: May-Helen Howard.
Tony forteller at skilpaddene kom til øya som en gave, da var de fire stykker. Akkurat nå er det 50 her. Den eldste er nå 198 år, og den har nå trukket seg litt tilbake, og ligger på et skyggefullt sted litt lenger inn i parken. Mange er 70-80 år gamle, og noen er rundt 100. Tony sier han liker å besøke skilpaddene, og så liker de massasje. Han viser oss hvordan vi skal massere dem på halsen, like under skallet. Huden er veldig læraktig og veldig ru. Vi prøver forsiktig, og de strekker hals og det ser ut som de nyter det.
Foto til venstre og til høyre; May-Helen Howard.
Biologien om kjempeskilpaddene fra Aldabra
Jeg aner ingenting om skilpadder, så da jeg finner skiltet om disse kjempeskilpaddene, må jeg bare lese meg opp;
"Denne reptilens vitenskaplige navn er geochelone gigantia, som betyr gigantsik landskilpadde, og denne arten er nest etter galapagos-arten, som er den største landskilpadden i verden. Den er endemisk for aldabra-atollen på Seychellene..
Disse skilpaddene er kjent for å ha et høykuplet skjold. Mørk brun eller grå i fargen. Bena deres er kraftige. De fremre er delvis dekket med store skjell, både for- og bak-føtter har kraftige klør.
Hannene er større enn hunnene, og de har lengre hale. Skjoldet på han-skilpadden kan bli opptil 122 cm og veie opptil 250 kg. Mens hun-skilpadden har et skjold på ca. 91 cm og veier rundt 160 kg.
"Hekkesesongen" er fra februar til mai. Hunnene legger eggene om natta, mellom 9 og 22 egg, hvorav mindre enn halvparten er fruktbare. De legger gjerne egg en gang til i sesongen. Mellom tre og seks måneder etter egg-legging klekkes eggene ut. Da er de små skilpaddene bare ca. tre tommer lange.
Deres habitat er laget av blandet kratt, skog og koraller. Og de er hovedsakelig plateetende. Kostholdet deres er frukt og grønnsaker, selv om de også spiser landkrabber og døde skilpadder. Det antas at skilpadder er de lengstlevende av alle dyr. Denne arten kan leve i over hundre år, men gjennomsnsittlig levetid er mellom 65 og 95 år.
"Fødestua" under brua!
Tony viser oss plassen hvor hunnene graver et hull og legger eggene oppi, og dekker til. Så mellom tre og seks måneder etter egg-legginga er det liv og røre under brua!
Vi besøker "oldingen" - før vi titter innom barna
Litt innover i skogen, og bak noen gjerder for seg selv, ligger 198-åringen, sammen med en annen. Han har hatt et langt liv, og har etter et fall i ungdommen fått en brist i skallet sitt.
Vi holder oss litt på avstand, og bare ser at de ligger der. Tenk å bli 198 år, - litt av enn alder, selv til skilpadde å være!
Til slutt må vi en tur innom og se på "babyene". De er inne i et stort bur. Der er de fra de blir født til de er en 4-5 måneder, før de slippes ut i det fri. Det er for å beskytte dem mot diverse farer, og det kan vi godt forstå. Det er nok lett å bli tråkka ned av et eldre familiemedlem!
Foto til venstre og i midten; May-Helen Howard.
Besøket er over, og vi må si farvel til våre firbeinte, nye bekjentskap. Båten og kapteinen venter på oss. På vei ut skriver vi i "gjesteboka" og jeg donerer noen shilling til skilpadde-mat.
Vakre trær med en fantastisk blomsterduft rundt på Changuu Island.
Hjemturen går fort, og snart ser vi Stone Town og havna med alle båtene. Vi er litt nysgjerrige på den store passasjerbåten like utenfor hotellet vårt. Vi spør Tony hvor den går hen, og da svarer han at den går til øya Pemba, som ligger åtte timers båttur fra Stone Town. Det bor ikke så mange der, sier han, og øya er kjent for å ha mye deilig frukt. Han skal dit i morra fordi bestemora hans er syk. På spørsmål fra oss sier han at ferja til Pemba koster 20.000 tsh. (Litt under 100 kroner.)
Vi er tilbake på stranda foran hotellet ca. kl. 12:00. Vi tipser kapteinen og Tony, og takker dem for en fin tur. Det nærmer seg lunsj, vi har kun vært borte i 2 1/2 time, og syns vi har opplevd en hel masse disse formiddagstimene.
Vel, - vi har vært på Prison Island, og det var en flott opplevelse, selv om stedet har fått kritikk for dårlig dyrehold. Det har blitt sagt at flesteparten av skilpaddene har måttet bli reddet derfra, og er nå under konservasjon i reptilparken i Jozani Forest. Noen mener også at det ikke er ansvarlig dyrehold å utsette disse skilpaddene for nærkontakt med så mange mennesker hvert eneste år. Det har også blitt sagt at Prison Island er en turistfelle blottet for fokus på bærekraft, i forhold til miljøet, fauna, flora og kultur. Men, om vi skulle ha vært der eller ikke, uansett så koste jeg meg, og mine tanker gikk ikke i den retning i det hele tatt.
Lunsjen tar vi på "Livingstone"
Vi går på hotellet og skifter og så bærer det ut til lunsj på restauranten vi var innom i går; Livingstone, bortenfor piren, helt nede på stranda.
Vi følger strandpromenaden til enden, går forbi kanonene like ved The Fish Marked, og går ned på stranda og følger den det lille stykket bort til restaurant Livingstone.
Her ved kanonene satt vi og spiste i mørket i går kveld. Da var vi på Forodhani mat-marked som er hver kveld.
En lett lunsj på stranda i Stone Town
Foto til venstre; May-Helen Howard.
Det blir en enkel lunsj i dag; salat med litt brød til. Maten er kjempegod her og det er mye frukt og grønnsaker. Her er mye å se på, og skolebarna er innom stranda etter skoleslutt. De kommer i flokker, de springer fram og tilbake, leker og har det gøy. Og jentene, de har nydelige blåfarger på hijabene sine, og matcher sjøen og himmelen perfekt!
Vi må ha en liten tur oppi gamlebyen i dag også, og nå har vi blitt så kjent at det er lett å finne veien. Det er rart hvor fort du føler du bli litt kjent, bare å ha vært tilbake på et sted et par-tre ganger...
Byen er eksotisk og full av liv og opplevelser
I dag skal vi kjøpe krydderskrin for Tove, og shoppe litt suvenirer sjøl. De vakre krydderskrina kjøper vi på Spice Hotel, dit vi skal en av dagene med gruppa. Skrina er i nydelig utskjært tre, pusset og oljet, og vi får med oss både fisk og skilpadder. Nå kan du forresten få kjøpt dem på nettbutikken til Zanzibility. De er superfine, og kan brukes til mange ting; selvfølgelig krydder, men også til smykker! Bare et tips! 😉
Innom "Jaws Corner" igjen - steinbyens midtpunkt!
Vi må selvfølgelig til "Jaws Corner", som nå har fått nytt veggmaleri siden i fjor. Det skiftes visst med visse mellomrom. Jeg har sett på nettet at det har vært andre før, men alltid med en hai-kjeft/kjeve.
Foto til høyre; May-Helen Howard.
Midt inni de trange smauene i Stone Town, hvor bare gående og vespa-kjørende kan komme fram, kommer vi til en liten åpen plass der fire veier møtes. Akkurat her, omtrent midt i steinbyen, ligger "Jaws Corner", hvor bare mannfolk får lov å sitte ned.
Vi passerer mange flotte malerier, går innom "butikken med alt det rare i", og som du visstnok om du er heldig, kan finne noe veldig antikt og gammelt. Vi titter inn vinduene på Mbembo Spa, hvor hadde en fantastisk dag i fjor, og så plutselig dumper vi borti en ny kaffebar...
Det lukter nydelig afrikansk kaffe - fra "Karafu" Cofee House
Er det noe jeg får for lite av her nede, så er det kaffe! Det er langt mellom koppene, for å si det sånn. Hjemme pælmer jeg ned 1 1/2 liter i løpet av en dag, og her nede blir det en, kanskje to kopper, om jeg er heldig...
Foto; May-Helen Howard.
Dette stedet er som dere ser veldig minimalistisk og litt kaldt, og langt fra så koselig som Zanzibar Coffee House, men kaffen er god den, - og jeg nyter hver dråpe! Så stedet er virkelig verd et besøk!
Vi går inn fra en gate, går igjennom kaffebaren og ut på andre siden, og da har vi plutselig havnet ved det gamle "Bobo"-fortet, hvor vi var og hadde omvisning sist høst. Og så rusler vi rundt der inne litt, før vi går tilbake til hotellet.
Tilbake på Mizingani Seafront hotell, helt nede ved havna, tar vi en god strekk. Det tar på føttene å vandre rundt en hel dag, og vi har passert 10.000 skritt for lenge siden, så vi får være fornøyd med det.
Vi kuler'n hjemme i kveld, og etter en god hvil går vi opp på "roof-top"en til sundowner. Vi bevilger oss en middag der på taket; "kuku poa"/kylling i kokosmelk, med tomat, kanel og nellik, pluss grønnsaker og ris. Nyyydelig!!
Jeg skriver litt i boka mi og slukker lyset klokka 22:30. Tenk, - i morra skal vi sjekke ut og begi oss til Emerson Spice, - det skal bli stas å komme dit igjen. De andre i gruppa sitter akkurat nå på flyet og har en lang natt foran seg... Det skal bli moro å møte de andre i morra, og bli en del av en gruppe igjen... Det fortsetter her!
Fikk du med deg starten på denne turen? Se linken under..
#reiseblogg #reiselykke #jentetur #zanzibar #prisonisland #karafucoffeehouse #livingstonerestaurant #changuuisland #stonetown #steinbyen #bloggomzanzibar