• Ladybird

Fra markedet i Vlora til hovedstaden

Oppdatert: 19. aug.

I dag skal vi på det lokale markedet, som ligger rett borti gata for der vi bor. Det er alltid spennende å se på alt de har å tilby, fra frukt og grønt, krydder og slaktervarer, til klær, sko, møbler og alt av små og store duppeditter du muligens kan trenge. Men i dag har vi ingen tolk med oss, så vi får klare oss som best vi kan...


Det er ikke mange skrittene, så er vi der, og det er ganske mye hyggeligere å gå på et lokalt marked, enn å gå i et shoppingsenter, som vi kan gå i når vi vil hjemme. Dette er mye mer personlig, du prater med folk, du handler lokalt og kanskje også økologisk.


Markedet har blitt skikkelig fint, og mye mer oversiktlig enn jeg kan huske det fra tidligere år. Nå syns jeg at det er mere ryddig og delt inn i avdelinger. Vi kommer først inn i frukt, grønt og krydder. Det er skikkelig delikat og jeg skulle gjerne kjøpt med meg både det ene og det andre hjem, men det er ikke så lett å få det med seg. Men det blir litt ingefær, tørka fiken og noen nøtter.


Det er ikke mange turistene her, så vi blir lagt merke til og snakka til. Men det er helt greit og vi smiler og prater og prøver å gjøre oss forstått på vår måte. "Mirë dita, si jeni?" "Falemenderit, shumë mirë". Og folk er blide og hyggelige og takker for handelen. Jorunn treffer også på en gammel bekjent som ho har truffet ved en tidligere anledning og han stiller villig opp for fotografering.


Klær, sko, skredder og krimskrams

Det er så trangt at noen plasser må du åle deg fram, men det er mye å se på, så det tar tid å komme over alt. Vi finner til og med en skredder som sitter og syr på sin symaskin midt inne i det trangeste området. Dette er kanskje Vlora's svar på skredder Ismael i Kragerø. Så bra at de fortsatt finnes, og at klær blir tatt vare på.


Klesbutikker er det mange av, og jeg som syns det er gøy med klær finner mye fint jeg bare må prøve, og reiser hjem med både kjole og et par topper. Selv om prisene har gått opp her i Albania også, er det fortsatt rimelig for oss nordmenn, så pengene rekker langt. For den vanlige albaner har både strøm- og bensin-prisene skutt i været, akkurat som hjemme, men her er det ikke mye støtte å få fra myndighetene, så mange sliter.


Siesta og hviletid etter en varm formiddag

Tilbake i leiligheten er det kaldt, mørkt og nydelig. En blir fort sliten når det er så varmt, og det er godt å roe det ned når det er som varmest midt på dagen. Derfor smaker det fantastisk med desserten fra Lume, som vi fikk med oss i går, og litt Nescafe fra Norge. Og våre albanske vertinner liker pulverkaffen godt de også. Vi smaker også på sylta "portocalle" (appelsin), men det er i søteste laget for min gane.


Etter en lang prat, og en god siesta på soveværelset, er det tid for middag; en suppe med kalvekjøtt og erter, youghurt med olje og oliven og store bifftomater med fetaost og agurk. Det er virkelig spennende å smake på lokale, tradisjonelle retter. Og det smaker bare helt fantastisk!


En siste kveld på byen!

Dagene går veldig fort, og plutselig er det siste kvelden før vi skal reise tilbake til Tirana og hovedstaden i morra. Vi må ha en siste "kveld på byen" og rusler nedover til hovedgata med den gamle minareten. Varmen holder seg og utenfor apoteket viser klokka at det fortsatt er 30 grader celsius klokka 19:55. Det er hetebølge over nedre del av Europa akkurat i disse dager.


Folkehelten og gymnasiet Ali Demi

Vi passerer "Ali Demi" - byens gymnas, som har blitt pusset opp skikkelig siden sist jeg var på besøk der. Flere av våre albanske venner har gått der, en far har vært lærer der, og Team Albania har levert tannlege-utstyr fra Kragerø til denne skolen. Men det er mange år siden nå.

Skolen er oppkalt etter folkehelten Ali Demi, 1918-1943. Han var født i Hellas, men studerte i Tirana. Han var en aktivist som ble en albansk helt etter andre verdenskrig, hvor han ble drept i kamp mot tyske styrker i landsbyen Kaninë, ikke langt fra Vlora. I Tirana er både et nabolag og en gate oppkalt etter han.


Vi fant en sko, men hvor er "Askepott"?

Det er en nydelig kveld, og folk koser seg ute. Men noen har tydeligvis hatt det travelt, kanskje i natt en gang? Gullskoen ligger der på muren og vitner om gårsdagens fest. Mon tro om prinsen vil komme og finne skoen og kanskje lete etter sin Askepott?


Kvelden avsluttes i gamlebyen

Jeg må ærlig innrømme at jeg liker meg aller best i gamlebyen, der har jeg mest minner, selv om mye er endret der også. Men det er mer intimt der, trange gater, hyggelige, små barer, kaféer, restauranter og bakhager.



De har laget et innbydende, nytt torv, som omkranses av kaféer og restauranter, og stedene har de morsomste navn. Kan de ikke komme til London, så kan de i all fall oppkalle en kafé "London Eye". Og de er tidlig på'n i Albania. Denne kaféen starter dagen klokka 06 - så er du "morrafugl", så er det bare å komme på tøflene... :) Akkurat nå er det musikk og god stemning her!

Vi avslutter kvelden med en lang prat i bakhagen til en nyåpnet bar; "Galleria.art". Det er egentlig et kunstgalleri, hvor en ung mann sitter og maler i atelieret sitt. Det er både skulpturer og malerier på veggene her. Helt innerst i gangen er det en hyggelig bar og med sitteplasser ute i hagen. Her er det koselige møbler, det er planter, lyssatt og stemningen er kjempehyggelig. Her trives vi og blir sittende lenge, lenge...


Vi rusler hjem i mørket, og tar en brødskive og knekkebrød på fjela. Det blir seint før vi er i seng og vi er kjempetrøtte, men veldig fornøyde.


1. pinsedag er avreisedag - mot hovedstaden

Jeg våkner tidlig, - mulig det er for at jeg vet det er avreisedag. Vi skal forlate denne hyggelige familien og vertskapet vi har hatt i tre døgn og ikke vet vi når og om vi kommer tilbake. Men vi drømmer om en Vlora-sommer, kanskje i en leid leilighet ved sjøen hvor vi har med oss "fisker'n" og "trykker'n" og også andre gode venner. Det er lov å drømme...


Etter en nydelig frokost - "crepa"/pannekaker i dag, med salat, tomater, agurk og fetaost, og en lang prat ved bordet, blir det til slutt pakking og en rørende avskjed. "Tusen takk for gjestfriheten!"

"Faleminderit shumë për mikpritje!"

Minibussen starter rett på utsiden av blokka vi bor i, og vi blir fulgt til bussen av far og datter. Vi har virkelig kost oss disse dagene, og følt omsorgen og gjestfriheten fra denne lille familien. Bussen koster 600 lekë pr. person (nok 51,-).


Bussen fylles fort opp, og ikke et sete er ledig. Underveis kommer det nok en person på, men det er ikke noe problem, da finner de bare fram "ekstrakrakken", og ingen reagerer på det. Bare Jorunn og jeg ser på hverandre og minnes bussturen i Tyrkia i 1993, hvor "fisker'n" måtte sitte på krakken.


Etter to timer stopper vi på endestasjonen, litt utenfor Tirana, og buss-sjåføren ser på oss og peker ut av vinduet. Der står en taxi og venter på oss, og i ettertid får vi greie på at far i huset har ordnet det også. Hvilken omsorg!


Steven Center - ved "Pazari I Ri" - den nye basaren

Taxisjåføren - som er stille og forsagt - sikkert også fordi han ikke kan et ord engelsk - setter oss av ved rundkjøringa på plassen rett ved "Steven Center B&B" hvor vi skal bo mens vi er i Tirana. Vi betaler han 1300 lekë og krysser gata og så er vi der.


Jorunn har bodd på "Steven Center" før, det er et lite bed&breakfast-hotell, med bare noen få rom. Helt perfekt beliggenhet og akkurat passe stort! Jeg har vært i kontakt med amerikanske Laura på WhatsApp, som bor på stedet og driver det sammen med sin mann, og ho kommer ned og låser opp for oss.



Laura forteller villig sin historie, om at de kom til Albania i 1991, rett etter kommunismens fall. De kom for å evangelisere og startet først en kristen bokhandel i 1992, så ble det b&b i 1993 og i 1994 åpnet de Steven Center - restauranten, som har blitt et veldig populært sted.

Etter at vi har fått et koselig og fargerikt tomanns-rom, får vi en liten omvisning. Her er et stort hjørne-rom over restauranten, en lounge med aircondition, hvor vi kan ordne oss kaffe og te, og forsyne oss av frukt. Her er kjøleskap og utgang til to små balkonger, med et kafébord og to stoler. Vi kan benytte oss av takterrassen, men der er det ikke noe gjerde, så ikke gå for langt ut på kanten!


Vi slapper av, pakker ut og tar en kaffe og noen knekkebrød i loungen. (Det er alltid greit å ha med knekkebrød på tur!) Der prater vi med to damer, fra England og Skottland. Jorunn skal ha besøk av en albansk familie ho har kontakt med, og jeg tar en dusj og en etterlengtet hårvask. Det er ganske så deilig, etter en dag som har vært oppe i hele 36 grader celsius!


Vi er litt slitne, - men må ha mat!

Plutselig kommer Jorunn tilbake og sier; "Vet du hvem jeg traff nedi ganga"? Det viste seg å være Sonilla og Geni, som vi kjenner i fra langt tilbake gjennom Team Albania-arbeidet. Helt utrolig, men akkurat i dag var det et avskjeds-møte for dem her på huset, da de skal flytte til Makedonia i september, og starte menighet der. Akkurat i dag, akkurat nå, - ganske "gudfeldig" spør du meg.


Vi vil ut å se på byen, og vi må ha noe ordentlig mat, og vi er ennå ikke kjent, så Sonilla vet hvor ho tenker at vi bør gå og følger oss nedover via snarveier til slottet, eller "borgen" som de også kaller det, hvor det er mange restauranter innenfor noen gamle borgmurer.


Dette slottet ligger i det historiske sentrum av Tirana, i et av de mest besøkte områdene. I dag omslutter borgmurene et område for håndtverk og lokale mattradisjoner, og mange restauranter er samlet der.


Under utgravningene som ble utført i 2001 og 2008, antas det at slottet tilhører et av festningsverkene som ble bygget eller rekonstruert av keiser Justinian i New Epirus (Durres-provinsen) i århundret. Sannsynligvis ble det bygget for første gang i antikken, kanskje i den tidlige bysantiske perioden. (IV - VI århundre e.Kr) En del av bymurene som i dag sees, ble bygget i 1788-1809. I 1798 falt slottet i hendene på Toptani-familien fra Kruja. I løpet av denne perioden ble slottet gjenstand for krig mellom Toptani-familien og Bushatllinj-herskerne i Shkodra. I 1817 opplevde den en fem måneder lang beleiring, som fikk konsekvenser, ikke bare for slottet, men også for en stor del av byen. Etter bombingen ble slottet delvis gjenoppbygd av Toptani-familien, til 1832 da det falt pga inngrepene fra den osmanske hæren, som beordret ødeleggelse av alle fortene. I dag er en del av den nordlige veggen og deler av den sørlige side bevart, og de smelter godt sammen med den omkringliggende infrastrukturen.


Vi går sultne derfra, for det er fullt overalt, og vi har lyst på pizza. Vi tar fram googlemap og beveger oss oppover mot Steven Center igjen, og leter etter en pizza-restaurant.

Det var italienske dager i Vlora, men det er det sannelig her i Tirana også. Puglia - Tirana står det å lese over gågata oppover i retning Skanderbeg-plassen. Det er glorete lysreklamer, musikk og alle restaurantene er fulle. Vi følger strømmen oppover.


Vi krysser hovedgata og Skenderbegplassen og fem minutter "hjemmefra" finner vi den perfekte italienske pizzaplassen. Det blir til og med is til dessert!

Jeg er veldig fornøyd, - men det er ikke Jorunn. Hva gjør vi; - jo, vi deler! Delt glede er dobbel glede! :)


Utenfor ved Steven Center er det mange uterestauranter, på rad og rekke. Her er musikk og stemning og fullt med folk. Her er potteplanter og sykler i hopetall. Det er nok en grei måte å forflytte seg på sykkel her i byen. Tenk at vi bor så sentralt, samtidig som vi har det så stille og rolig innenfor veggene. Vi ringer "fisker'n" og "trykker'n" før vi planlegger morradagen og tar kvelden. Vi syns vi har hatt en fantastisk dag!


Kanskje du også vil lese

Gjensyn med ørnelandet etter 18 år!

Dager i Vlora - kystbyen ved Adriaterhavet

Vlora-boulevarden og solnedgangen


#albania #vlora #tirana #slottetitirana #stevencenter #pizzarte #jentetur #reiseglede






35 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle