Tre dager skal vi tilbringe i byen sørvest i Albania, helt ute ved havet, og her har vi vært før, men vil jeg kjenne meg igjen? Jeg vet at mye har skjedd siden 2004 - og det til det bedre. Jeg er superspent og gleder meg igjen til å besøke Albanias tredje største by, uavhengighetsbyen Vlorë.
Vi bor i gamlebyen, ikke langt fra markedet, og blir ønsket velkommen av mamma Gjena som står i døra og hilser oss med; "Mirë se vini në Vlora!"Albanerne er et gjestfritt folk, og vi føler oss veldig velkomne. Etter et velsmakende varmt måltid og en liten siesta, bærer det ut for å se på byen.
"Mirë se vini në Vlora! Velkommen til Vlora!"
Først går vi på kjente steder i den gamle bydelen; vi går i smale gater og smau, hvor det ikke har skjedd så veldig mye. Den store, åpne plassen hvor vi var med på det aller første møtet med dans og drama med ungdommene i 1994 er omtrent som før. Vi ser huset til gamle Fotinia, som fortsatt har vakre blomster utenfor. Det er rart å være tilbake her, og minnene strømmer på.
Rådhusplassen - år 2022 vs 1994
Vi kommer ut på den åpne plassen hvor rådhuset ligger, og her har det skjedd mye. Hele stedet er under oppussing, og de legger steinheller over hele plassen. Selve rådhuset er pusset opp og har fått en dyp rosa farge, i tillegg til hvitt. På motsatt side av plassen bygger de opp et slags amfi. Ja, her skal jeg si det har skjedd mye - også så fint det har blitt! (Vi kan jo sammenligne med bildet i midten som er fra 1994.) Plutselig treffer vi på Vasil, en god gammel venn, og vi må se to ganger før vi kjenner hverandre igjen, men så er det er skikkelig gjensynsglede. Så mange år siden sist, men kontakten er der likevel...
Vlora - en av de eldste byene i Albania
Byen ble grunnlagt som en av tre greske kolonier, kalt Aulon, på 550-tallet f.Kr., på kysten av Illyria. Byen var en viktig havn i det romerske imperiet, da den var en del av New Epirus.
Vlora eller Vlorë - tidligere Valone på fransk - er en havne-kommune og nå populær badeby, og ligger i Valona-bukten ved Adriaterhavet, 100 km (135 km på vei) sør for Tirana. Befolkningen i 2011 var 104.827.
Serbia erobret Vlorë i 1345. I 1464 kom byen under osmannisk styre. Så i venetiansk besittelse i 1690, og deretter tatt over av tyrkerne i 1691. I 1851 ble byen hardt skadet av jordskjelv.
Uavhengighets-statuen som ble laget for å minnes 28.november 1912, til venstre, og byens vakre bank i 2022 vs 1994 til høyre.
Det var i Vlora at Ismail Qemali proklamerte Albanias uavhengighet den 28. november 1912, under den første Balkan-krigen. Byen var den første hovedstaden i Albania, men ble invadert av Italia i 1914 og okkupert til 1920. Italia invaderte Vlora igjen i 1939, men Nazi-Tyskland okkuperte byen til 1944.
Etter krigen ble havnen leid ut til Sovjetunionen, som en ubåt-base for den sovjetiske marinen. Havnen spilte en viktig rolle i konflikten mellom president Enver Hoxha og Nikita Khrushchev i 1960-61. Albania brøt med Sovjet pga. dens allianse med Kina og Sovjet truet med å okkupere Vlora militært i april 1961, og ta fra dem all økonomisk, militær og teknisk hjelp. Trusselen ble ikke gjennomført pga den samtidige utviklingen av den kubanske missil-krisen. Enver Hoxha innså hvor sårbar Albania var, og etter invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, bygde han titusener av betong bunkerser over hele landet. (Det har blitt sagt at det var en til hver familie.) Albania var det siste landet i Europa som ga opp kommunistregimet i 1991.
Blomsterfestival i mai 2022!
Fargene og gleden har kommet tilbake til Albania, og det viser seg over alt. Landet er ikke lenger grått og trist, men glade farger får pynte opp både hus og gater. Det har blitt så vakkert overalt! Vi kommer litt for sent til Blomster-festivalen som var i mai, men sommerfuglene og blomstene henger igjen i gatene.
Vi kan virkelig kose oss i gamlebyen, som også har fått vakre farger på bygninger, og mange koselige utesteder og restauranter. Folk har alltid poppet ut av husene sine etter at den verste varmen har gitt seg, men enda mere nå, synes jeg. Nå er det liv og røre overalt og både store og små nyter varme, fine kvelder.
Vi nyter en kaffe-latte på bar "Komiteen"
Det er godt å sitte ned og hvile beina litt etter å ha travet rundt lenge. Men det viser seg at det er vanskelig å velge sted, for det er mange koselige "rasteplasser" langs gatene.
Vi havner på bar "Komiteti", som betyr ganske enkelt "Komiteen", og her er det virkelig avslappende og deilig; ikke bare en spennende bar med mange morsomme møbler og innslag, men også en vakker bakhage. Vi kan ikke be om mer!
Før vi runder av for kvelden ønsker å få med oss litt av området nedover mot minareten, hvor vi alltid bodde når vi var på team-tur her i Vlora. Jorunn, som har vært her i senere år, har fortalt av huset vi bodde i har måttet vike plass for blokker, og huseierne våre har fått seg leilighet i den nye blokka.
Vi passerer "Flamure-plassen" (flaggplassen), hvor de nå bygger ny buss-stasjon, noe vi har hørt at ikke alle er like begeistret for. Den tar unektelig mye plass og dominerer mye utenfor banken og tar kanskje også utsikten til Uavhengighets-statuen, men det blir sikkert greit med en felles buss-stasjon, i stedet for flere små.
Vi hører minareten da vi nærmer oss. De har satt i gang med bønneropene sine, og det også vekker minner fra "forna" dager, - i tillegg til at vi dengang våknet med hanegal.
Muradie-moskeen, også kalt Lead Mosque, er et kjent kulturmonoment i Albania, selv om den ligger her i Vlora. Den ble bygget i 1537 av den berømte osmanske tyrkiske arkitekten Mimar Sinan under styret til Sultan Suleiman den storslåtte. Byggingen ble fullført i 1542 e.Kr.
Fra restauranten og utsiktspunktet "Kozum Baba", på høyden bak moskeen, kan en få en fantastisk panoramautsikt over byen, men den turen rekker vi ikke denne gang.
Vi krysser veien og kommer til området vi er mest kjent her i Vlora. Men det er rart å se at det lille, koselige huset vi bodde i har måttet vike plass for svære blokker, men mye endrer seg med årene, og de som bodde der var sikkert glad for å få noe bedre. For oss er det nostalgi og mange gode minner!