Stillehavet - La Paz, fredag 22. februar 2002
Vi er på vei over Stillehavet, mot sørspissen av Baja California og La Paz, hvor vi skal være i to døgn. Jeg gleder meg til å se flere kaktus, og det skal bli deilig med litt strandliv igjen.
Jeg våkner til klokka 06:30, etter en rolig natt. Båten duver lett og det er deilig å bare la seg gynge med... Men vi må opp, for båten skal snart legge til kai kl. 08:00, og det blir to riskaker, malariapiller og litt kakebiter fra i går til frokost + vann. (Åhhh, - jeg savner så kaffe...)
Vi går opp og setter oss til å vente i gangen, klokka nærmer seg, men ikke noe land i sikte. Folk vandrer opp og ned, fram og tilbake, og Lene også. Ho er litt kvalm og må kaste opp, og det er nok pga de hersens malaria-tablettene. Må ho ta pillene igjen tro? Dette tar tid, og Lene dupper av litt. Endelig; ca. kl. 10 er vi inne, og vi ser fine strender på hver side av ferjekaia i Pichilingue.
Vi sliter med de tunge sekkene våre, og må stå med dem på ryggen i 40 minutter mens de sjekker hver og ens bagasje. Da turen kommer til oss er de ganske raske. Jeg åpner og sier det er klær og sko. Han spør om vi har frukt eller medikamenter med. Jeg sier nei, og kommer til å tenke på malaria-tablettene våre, men det er vel greit. Vi slipper lett imellom, men må vise pass og turistvisa i bakrommet.
Minibuss med bagasjen surret fast på taket
Vel ute er det mange mannfolk som står og roper og prøver å overdøve hverandre. "Taxi Los Capos!""Taxi La Pas!" "Bus La Pas!" Vi velger en minibus/taxi for 20 pesos hver. Men det tar sin tid til avreise, da sjåføren skal vente til bilen er full før han setter seg bak rattet for å dra inn til byen. All bagasjen blir lagt på taket og surret fast. Endelig, kl. 11:20 drar vi. Langs veien er det kjempekaktus, slike som vi bare har sett i "Donald". Det går dessverre ikke an å få tatt noe bilde, men vi håper vi får sjansen senere. Vi blir sluppet av inne i sentrum, og vi må studere kartet nøye for å orientere oss. Det er litt langt å gå til hotel"Lorimar" i calle 110, i allefall så tror vi det, så vi tar en taxi.
Det er heldigvis ikke langt med bil, og en hyggelig, eldre herre ønsker oss velkommen og sier de har ledige rom. Vil vi ha i den gamle eller nye delen? Vi sjekker rommene og velger den nye og betaler heller litt ekstra. Vi har bestemt oss for å bli her i to netter, og heller ta det siste strekket til Los Angeles i en fei, eller overnatte i Ensenada og dra til Tijuana dagen etter.
Hvor er papegøyen?
Dette koselige "mid-range" hotellet har "patio" og er et populært valg, ifølge Lonely Planet-boka. "Her er det hjemslig, men vær obs på papegøyen som vandrer ut og inn av soverommene". Det er kjempekoselig her, så LP har rett, men det viser seg at papegøyen er død. Den ble overkjørt en regnværsdag i fjor, da den spaserte rett ut i veien foran en bil.
Vi pakker ut og slapper av litt, men vi er kjempesultne og går for å se oss litt rundt og finne noe mat. Vi går ikke langt, og vi spiser fransk... Restauranten har en åpen hage, og vi tar like godt middagen med det samme. Etterpå finner vi en tøff kaffebar, før vi går "hjem" og slapper av litt på senga. Perfekt med siesta nå...
Utpå ettermiddagen bærer det ut igjen, vi må jo se oss litt om på dette stedet. Byen er akkurat passe stor, selv om vi stort sett bare er rundt nederst ved havna, hvor hotellet vårt ligger. Rett i nærheten av "malecon", strandgata i La Paz. Malecon-promenaden er vakker og strekker seg langs hele byen. Her er det rent og ikke minst - fredfullt.
Byen La Paz ligger helt sør på halvøya Baja California, og har 154.300 innbyggere. Dette er en fredfull plass med vakre strender og nydelige solnedganger. Og nettopp "fred" er det navnet betyr på spansk. Visstnok et populært "vintersted". Havna Pichilingue mottar ferjer fra fastlandet Topolobampo og fra Mazatlan.
Vi går til en av de nærmeste sidegatene nær hotellet vårt, og blir ledet inn på "Cafe El Callejón", som skryter av at de har levende musikk. (Vi hører bare CD-musikk ut gjennom døra.) Internett er det her også, men det får vente. Vi har rukket å bli litt sultne igjen, og har stått en stund ute i gata og studert menyen grundig, så da vi setter oss oppdager vi en ung gutt og en litt eldre kar, som sitter og smiler og ler av oss. (Iallfall er de veldig blide.) Det viser seg etterhvert at det er de som er "the live music". De spiller gitar og synger, mest på spansk, og de er ganske flinke. Det er ikke så mange folk her i restauranten, men vi klapper og gir dem applaus.
"Gjestesolisten"fra Noruega
Jeg sier på spøk til Lene at "nå har du sjansen til å få låne gitaren å få spilt litt igjen. Du kan jo ta en sang". Den eldste "fløtepusen", som sitter nærmest oss, spør hvor vi er ifra. Vi sier Noruega, og han vil vite hvordan vi sier "takk" på norsk. Etter den neste applausen sier de "takk Noruega" og smiler enda mer. Plutselig, etter mange sanger, snur "fløtepusen" seg til Lene og spør; "Synger du?" "Spiller du gitar?" Ho svarer ja, som sant er, og ikke lenge etter har ho tatt gitaren og plassen hans. Fløtepusen setter seg ved bordet mitt, og forteller at de er fra Texas. De er ikke profesjonelle, men reiser litt rundt og synger fordi de syns det er gøy.
Lene prater litt med den unge gutten med hestehale, og blir introdusert som gjestesangeren fra Norge. Like etter hører jeg sangen"June" ut over høyttalerne. Han akkompagnerer uten å kunne sangen. Etterpå synger de duett; "Ode to my family" av Cranberries. Folk klapper og Lene setter seg. De fortsetter å synge, vi betaler og går, men vinker farvel. Så rart, jeg fikk en følelse av ho ho skulle synge i kveld. Det var gøy!
Vi går for å finne en internett-kafé, klokka nærmer seg 22:00, og flere plasser er i ferd med å stenge. Helt i enden av Malecon, hvor restaurantene ligger tett i tett og det er mye uteliv, finner vi "Don Tomas". Oppe til 23, og som serverer kaffe og kaker i tillegg til at de har et bildegalleri. Her er stille og svalt, og med kjempegode maskiner. (20 pesos pr. time.)
Cappuchino'en er perfekt akkurat nå.
Hilsen fra hjemlandet
Jeg har fått en koselig mail fra "eremitten" hjemme, som forteller om løst og fast fra hjemmefronten. Sønnen er på besøk i helga, og de skal til middag hos bestemor i morra. Det høres koselig ut. Jeg sender mail tilbake, og skriver også en til Imelda. Lene har også fått flere brev, bl.annet fra Eduardo. Ti'a går fort, og i det jeg skal sende Imelda's mail, rett før stengetid, mister jeg nettforbindelsen, og dermed går det brevet fløyten... Vi får heller komme tilbake i morra. Veien hjem er heldigvis kort, og det er ikke så varmt lenger. Vel tilbake på det hyggelige rommet vårt, er vi raske med å legge oss. Vi sovner fort selv med litt bikkje-gneldring utafor vinduet.