For et par uker siden fikk jeg oppleve å bli satt tilbake i tid, - og fikk oppleve de nøysomme "Rui-jentene", som levde uten vann og strøm på den lille gården sin, med utsikt over Dalen i Telemark. De klarte seg med lite og var fornøyd med livet.
Historien handler om de to kortvokste søstrene; Gurine og Ingerine, som aldri hadde vært utenfor den vesle Telemarksbygda si. De vokste opp på den lille småbruket på Rui, i steinrøysa over Dalen, sammen med mor, far og fire søsken. Etternavnet deres var Schewenius, fordi far deres kom fra Sverige, og det var de veldig stolte av.
Nøysomhet og hardt arbeid
Familien bodde i en liten stue som kun var 20 kvadratmeter stor. På Rui drev de småbruk og hadde et par kyr, geiter, noen sauer og høner. Barna lærte å jobbe fra tidlig alder. De gikk på skole 21 dager i året, men faren abonnerte på flere aviser. Han mente det var viktig at barna fikk lærdom og kunnskap. Ellers var det sparsommeligheten som rådet, og hardt arbeid var en dyd. Men søndagen var hellig, og det glemte søstrene aldri.
De jobbet fra tidlig morgen til seine kveld
Søsknene deres dro til Amerika og etter at foreldrene døde, var det bare de to eldste som ble igjen langt oppe i lia. Men på Rui ville de bo, og ingenting skulle forandres på. Det var hardt arbeid fra morgen til kveld, for "spaden måtte å jamt", som de stadig minte hverandre på. De dyrket det de trengte og hadde ikke redskap annet enn det de laget selv, så alt ble gjort med muskelkraft.
På bygda for å handle
Hver torsdag dro Ingerine ned til bygda for å handle, kun en gang i uka, og alltid på torsdager, sommer som vinter. Ofte tok hun med seg noe hun kunne bytte inn, som poteter og grønnsaker, for å spare litt på kostnadene. Og hun førte nøye regnskap når hun kom hjem. Og da var det glede i stua, når go'sakene kom på bordet.
Besøk hos kongen på slottet
En dag i 1957 fikk de invitasjon fra selveste kong Olav, og tok den lange turen inn til hovedstaden og slottet. Kledd i skaut og svarte kåper og knapt 120 cm på strømpelesten møtte de selveste kongen. Og det var med nød og neppe Ingerine fikk Gurine med seg, ho som var så forsiktig og stille av seg.
Kong Olav var en gild kar, men de syns det var rart at han ikke hadde rød fløyelskappe og langpipe, for det hadde de lest om i bøkene at konger hadde. Det var Ingerine som førte ordet med kongen, og Gurine nikket med, som hun pleide. Denne opplevelsen var noe de aldri glemte, men de skrøt aldri av det.
De bodde på Rui til de var langt oppi åtti-årene, men måtte til slutt flytte på helseheimen. Naturlig nok lengtet de tilbake, men fra vinduet sitt kunne de se opp til plassen sin høyt der oppe i fjellet. Gurine ble 90 og Ingerine 93 år gammel.
Jeg ble spådd i kaffegrut
Ingerine var kjent i distriktet for å spå i kaffegrut, og det var mange som tok turen innom Rui for å bli spådd. Og det sjarmerende var at ho visstnok fortalte det samme til alle, at de skulle få et godt liv og at de ville vinne en stor pengepremie.
Under denne forestillingen var det meg som ble pekt ut til å nye godt av hennes spådomskunnskap. Ho glodde utover salen, og pekte på meg på første rad; "Den frøkna der, eller kanskje ho er gift også?". Gurine var dårlig til beins, men stavret seg ned trappene og ga meg kaffekoppen så jeg fikk drikke. Vel tilbake hos Ingerine ble koppen snudd på hodet, og vridd rundt et par ganger, og så kom det; "Ho skal ut på en lang reise, og jeg ser palmer, og så ser jeg en stor pengepremie og jeg ser mange barn". Men så tenkte ho seg litt om og sa; "Å, jeg tok visst feil, - jeg tror nok det er geit-unger jeg ser".
En kveld til ettertanke
Det var hjelpegruppa Team Albania som sto bak arrangementet, og overskuddet skulle gå til deres flotte arbeid blant vanskeligstilte familier i Albania og Kosovo. Det var ca. 100 frammøtte denne kvelden på Sannidal Samfunnshus.
En fornøyelig kveld, med fullsatt sal og mye latter. Men også en kveld til ettertanke, - det handler om det å være fornøyd med det en har. Og for disse søstrene var det på Rui livet hadde sin mening, og ingen sted på jord var vakrere enn nettopp der de hadde vokst opp.