Ekteskap og ambisjoner...

Slik så det ut da vårt bryllupsbilde sto i Kragerø Blad i april 1975.

 I forbindelse med kvinnedagen nylig hørte jeg på radioen en reporter som var ute på gaten og spurte noen mannfolk om hva kvinnen i deres liv betydde. En av dem som svarte, ble spurt om hvor lenge han hadde vært gift. Svaret var ni år.

- Wow, utbrøt reporteren.

- Hvordan har dere klart å være gift så lenge?

Jeg husker ikke helt hva han svarte på det, men jeg tenkte at - Oi, er det der lista og forventningene ligger i dag? Er det virkelig blitt oppsiktsvekkende at noen holder sammen i mindre enn ti år?

Jeg vet selvsagt at veldig mye har endret seg siden jeg var i gifteklar alder, men likevel, jeg syntes det var noe overraskende at ni år skulle være gjenstand for en skikkelig wow-opplevelse. Og så kom jo tanken om meg selv i den sammenheng, og da er det faktisk det å si at om nøyaktig tre uker kan kona og jeg feire 50 års ekteskap, med andre ord gullbryllup!

Hva hadde den utskremte radioreporteren sagt om det var meg vedkommende hadde spurt? Hun hadde antagelig fått et aldri så lite sjokk. Tenk å ha vært gift i 50 år!

Ja, det høres nesten utrolig ut for meg også, ikke først og fremst for at vi har holdt det gående sammen så lenge, men mest for hvor utrolig fort tiden har gått. Hvor har den blitt av?

For de fleste av dagens unge høres nok 50 års ekteskap ganske så overveldende ut. Men samtidig synes jeg det er litt leit hvis ambisjonene for et ekteskap er blitt såpass lave at tanken om at det skal vare livet ut, er blitt mer fjern. Jeg vet ikke, det er ikke sikkert det er slik, men det er jo lov å undres.

Samtidig vet jeg jo at samfunnet er et helt annet i dag enn i 1975 da jeg giftet meg. Den gang var det liksom en selvfølge at en giftet seg for at man ville leve sammen livet ut. Det bare var slik. Noen andre tanker hadde man ikke. Å gifte seg og få barn, det var det som gjaldt. For veldig mange ble det også slik, og det var vel bare et fåtall den gang som av ulike grunner valgte å avbryte ekteskapet og skille seg.

For oss ble det en temmelig standard-oppskrift for 70-tallets unge. En ungdomsforelskelse førte til to år med fast følge, som det het, deretter ring og to års forlovelse, før det ble bryllup. Vielsen skjedde i Sannidal kirke med Arne Kvellestad som prest, og deretter stor fest på Bergland i Kilen.

At det nå er 50 år siden, er smått utrolig å tenke på. Jeg husker jo at jeg som gutt var i gullbryllup til mine besteforeldre, og du verden så gamle jeg syntes de var. Og nå er jeg der selv. Jo, jeg må jo innse at jeg også begynner å bli godt voksen, men det er liksom ikke sånn man føler seg.

Når det gjelder det å ha stått 50 år i et ekteskap, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Litt stolt – tja, kanskje – men jeg tenker mest at jeg har vært heldig. Jeg lovet Kvellestad å være trofast i gode og onde dager. Og selvfølgelig, som i antagelig alle ekteskap, har det vært både gode og noen mindre gode dager gjennom 50 år. Men det har liksom aldri vært tema å gi seg av den grunn, om det oppsto noen trasigheter.

Det er så populært å spørre folk som fyller 90 eller 100 år om hvordan de har klart å bli så gamle. Og på samme måte kan vel det spørsmålet komme til et gullbrudepar også. En 100-åring vil kanskje som oftest svare noe med matvaner, trim eller andre ting man anser for sunt, men det kan også være helt andre svar. Når noen av og til forteller at de har røykt gjennom et langt liv, så er det kanskje mer snakk om å være heldig…

Men det er selvsagt aldri feil å ha gode vaner. Og i den sammenheng tenker jeg ofte på Olav Thon, hotellkongen som nylig døde, 101 år gammel. Han hadde jeg sansen for, og han hadde visstnok en liste med gode forsetter som han forsøkte å leve etter. Og jeg tenker at det slett ikke er usannsynlig at hans lange liv hadde noe med disse å gjøre.

Det er vel verdt å nevne noen av disse levereglene; Han var enkel i matveien, og spiste havregrøt med kli og surmelk til frokost. Videre hadde han «smile» på listen sin, og «å holde sine gleder enkle». «Følg din egen sti» var også et punkt, likedan «Prøv å undre deg, les gode bøker». Og selvfølgelig hadde han med «Gå ofte tur, helst langs bekker, vann og skog». Og helt til sist: «Kyss kona sent og tidlig».

Hvis jeg skulle forsøke å komme på noe som jeg tenker har vært viktig i et 50 år langt ekteskap, så er det ikke så lett å komme på noe helt spesielt. Kanskje det måtte være viktigheten av å gi hverandre frihet. Men ellers har jeg som Thon kysset min kone hver kveld til godnatt. Og det er jo ingen dårlig vane…