Mazatlàn, onsdag 20. februar 2002
Vi ankommer Mazatlàn kl. 06.10 på morran. Vi er ikke klare for å dra til noe hotell, vi er fortsatt i "nattmodus", så vi sitter og sover videre i ventehallen på busstasjonen i to timer...
Vi våkner av at det har blitt lyst rundt oss, og mange mennesker kommer og går. Vi tror det er tid for å stille klokka, og det viser seg å være riktig, en time tilbake. Vi er åtte timer bak de hjemme i Norge, og klokka er ikke mer enn 07:20.
Buenos dias Mazatlán!
Vi er på en liten buss-stasjon full av hyggelige mennesker, og vi går rett til drosja på utsiden av bygningen som kjører oss til førstevalget vårt; hotel "La Siesta" i sentrum. Vi er heldige igjen, og kan velge mellom rom mot stranda eller baksiden. Valget er enkelt; utsikt og lys og 60 pesos mere å betale. Vi angrer ikke!
Mazatlàn er en by i den meksikanske delstaten Sinaloa. Her bor det ca. 350.000 innbyggere og Mazatlàn er en viktig havne- og turist-by.
Hotellet "La Siesta" ligger på "Olas Atlas Boulevard", rett over veien langs strandpromenaden, og her er det nydelig utsikt ut over Stillehavet, og med sjans til å få med seg en fantastisk solnedgang.
"Welcome home"
Mannen i resepsjonen snakker engelsk og lurer på om vi er venner eller søstre? Oj, sann - det er alltid hyggelig, og det er ikke første gang på denne turen... :) Lene sjekker som vanlig rommet, og da vi får utdelt nøkkelen, hilser han oss med "Welcome home"!
Vi går gjennom den tropiske haven med "åpning til himmels" og tar trappa opp til rommet vårt. Rommet er enkelt, litt slitt, men rent og koselig. Vi tar nok en avslapning før vi går ned for å få i oss litt frokost.
På jakt etter ferjebilletter
Så er det tid for å se oss litt om, og vi må prøve å finne ferjeleiet og "Sematur"-ferjeselskapet vi skal kjøpe billett av. Ferden går nemlig videre allerede i morra, og målet er byen La Paz, som ligger helt syd på halvøya Baja California.
Vi går lenge og vel, men finner det til slutt etter å ha blitt "låst inn" på cruiseskipsområdet for de som drar på cruise til California. Men det viser seg at denne lange turen vår til ferjeselskapet har vært en bomtur. Ingen prater engelsk, og vi får beskjed om å henvende oss til "Agencia de Vinjes Ahome", som ligger oppe på "Stationa de Autobuses". Hjelp, - bør de gjøre det så vanskelig?
I veikanten står mange små, åpne, hvite biler med svart tak på rad og rekke. Det er en slags drosje og kalles "pulmonia" (som ligner på en golfbil). Han kan kjøre oss til sentrum for 30 pesos, og det er det verdt, for vi er blitt ganske trøtte i beina. Vi går litt rundt, tar bilde i parken ved kirken, og ser plutselig en "agencya" og håper vi kan få kjøpt ferjebilletter der. Men nei, - her vil de bare sende oss over vannet med fly for 1240,- pesos pr. person. Vi viser navnet på byrået vi har blitt bedt om å gå til, men det har de aldri hørt om. Men derimot kan vi ta en buss, som kommer rett utenfor døra, merket med "Bus-Infonavit Playas". Vi har ikke mer enn kommet ut, så kommer bussen og vi forter oss på. (7 pesos for begge, og det er det ingenting å si på.)
Vi må følge med sjøl, for buss-sjåføren skjønner ikke hvor vi skal da vi viser han lappen. Helt tilfeldig får jeg se skiltet over en stor bygning. Jeg forter meg fram og spør; "Is it there?" "Si, si!" - ja vel ja, og ut med oss. Ingen på busstasjonen kjenner navnet, men de tror det må være på den andre siden av gata. Vi får hjelp av en gutt fra Veracruz, som prater litt engelsk, med å spørre noen av gateselgere. De peker på en bygning litt lenger oppi gata, hvor de visstnok selger billetter til Tijuana. Vel, - her aner de heller ingenting, men tror det er en "agency" litt lenger nede i gata. Vi takker pent og går ut.
Vi er nær ved å gi opp, da vi møter en hyggelig mann som peker og sier at han vet hvor det er, - vi må bare gå enda en gate lenger ned. Så, endelig lykkes vi, og får kjøpt våre ferjebilletter. Vi ville ha kjøpt suite, men det var utsolgt. Ferja er billigere enn vi har budsjettert. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor vi ikke kunne få kjøpt billetter på ferjeleiet, der ferja går fra. Tenk å gjøre ting så tungvint?
Tre timer på "internettkafé"er fantastisk
Vi tar en "pulmonia"tilbake til byen, og nå er vi både trøtte, sulte og fryktelig leie, så vi tar sikte på første og beste pizzabar. Så går vi til internett-kafèen vi har funnet og blir der i tre timer. (10 pesos pr. time.) Jeg har fått mail fra en "irritert" halvdel, som ikke skjønner hvorfor vi ikke kan svare. Genti har sendt noen ord og lurer på hvor vi er akkurat nå, Eva etterlyser også noen ord fra oss og en tidligere arbeidskollega har sendt en liten hilsen. Det er så koselig å få disse livstegnene fra folk, både hjemmefra og dit vi skal på ferden videre. Internet er jammen en fantastisk oppfinnelse! Jeg svarer alle, og i tillegg skriver jeg til UIO-basen på Culiacan og sier vi ikke kommer likevel, da reiseruta har blitt endret noe.
Vel tilbake på det hyggelige hotellet vårt ved "Olas Atlas", vika som går inn her vi bor. Det er palmer og strand rett utafor vinduet, men ikke mange bader her på dagtid, mest de innfødte. Stillehavet står veldig på her også, så vi har sett noen surfere som prøver seg utpå.
En hyggelig kveld på "El Shrimps Bucket"
Så er det tid til å slappe av på senga med litt musikk og skriving, før vi går ned på restauranten "El Shrimps Bucket", som ligger vegg-i-vegg med hotellet, for å bevilge oss en bedre middag. En skikkelig sjømat-restaurant, med malerier fra Mazatlàn, med mennesker i maritime miljøer. Her er hundrevis av papir-rosetter, pynt og fisker i taket.
Full service og underholdning!
Som navnet tilsier har de reker her, så valget blir lett for meg. Lene velger "filet mignon". Etterpå blir det "mixed fruit-margaritas". Det er ikke mange her, så vi får mye oppmerksomhet, og igjen får vi spørsmål om vi er "hermanas" (søstre). Det er jo litt morsomt da... Først får vi en suvenir fra restauranten; en kelner kommer med to figurer som var bretta som høner, med fjær og skjell inni. En annen kelner gjør et trylletriks for oss, med to gafler og to tannpirkere. Bravo! Da vi spør etter "la quenta, por favor", får vi først en "kahlua på huset" (meksikansk kaffelikør) av den første kelneren, og før vi rekker å drikke opp får vi nok en kahlua av "tryllekunstneren" vår. For en oppvartning!