Villahermosa - Veracruz, mandag 11. februar 2002
Vi våkner, steller oss og spiser frokost på Choco. Her liker vi oss godt, men vi må videre. I dag skal vi til Mexico-gulfen, til byen Veracruz. Byen er en av de største havnebyene i Mexico og befinner seg i delstaten med samme navn. Vi sjekker ut, og etter å ha ringt etter drosje for oss, følger den alltid blide og hyggelige piccoloen oss ut til til bilen. Det slår meg at alle er så hjelpsomme og hyggelige i dette landet. Vi føler oss så velkomne uansett hvor vi er, også på buss-stasjonen, selv om folk glor på oss igjen… Vi er ”aliens” i dobbel betydning her, - det er tydelig…
En lang og snirklete busstur
Vi handler nistepakker, bananer og muffins. Drikke har vi. Dette blir en åtte timers tur, så det er best å sikre seg, man kan aldri vite i dette ”manjana”-landet. Vi går på bussen, og plutselig kjører den, minst fem minutter før tiden. Det er jammen godt vi var ute i god tid… Det øsregner ute, så vi har vært heldige. Kl. 12:45 er det 10 minutters stopp og sjåførbytte. Vi passerer grensa til staten Veracruz, så tar vi av på smale veier med kupert terreng. Det er små landsbyer langs veien, skolebarn, forfalne hus og vi ser at her lever de primitivt. Vi kjører ned i en liten by; Catemaco, ved en stor innsjø. (Laguna de Catemaco.)
Vi stopper igjen ved en bensinstasjon. Det kommer noen passasjerer på, og inn kommer også en mann som selger snacks fra en kurv. Vi kjøper ”platana” (tørka bananer) og ”charones” (en slags baconcrisp). Endelig, klokka 14:30, etter en lang og innholdsrik stopp, drar vi videre. Det er artig å følge med på folka som er rundt oss. Noen er veldig ”innfødte” og andre er ”finfolk”. Det er lett å se både på klærne og måten de går på, om de har stelt og sminket seg, eller om de ser shabby ut.
Klokka 16:15 ser vi et skilt langs veien: ”98 km til Veracruz”! Oj, - dette kan bli sent, og jeg begynner å bli litt urolig for at det kan være vanskelig å finne hotellrom pga karnevalet i byen. Og det er ikke så moro å komme fram til en fremmed og feststemt by etter at det har blitt mørkt. Men vi får ikke ta problemene på forskudd, og ofte bekymrer man seg forgjeves, for alt ordner seg som regel til slutt.
Mexico-gulften i sikte
Det er små tettsteder hele veien her. Vi kjører nedom flere buss-stasjoner, rettere kalt ADO-plasser. Mulig vi hadde kommet fortere fram med en ADO GL-buss, da den antagelig hadde kjørt mer direkte, men det kan vi ikke gjøre noe med nå, for vi kjører den ytre veien mot sjøen. Fordelen er at vi får se landet, og hvordan folk bor og lever.
Vi ser sjøen og naturen endrer seg. Det er sanddyner overalt på høyre siden av veien. De er dekket med gress og her vokser det leddkaktus overalt. Så spesielt! På innsiden er det palmer, men etter hvert blir det sanddyner med gress på begge sider. Palmene er helt forblåste og luter seg til en side. Vi er innerst inne i Mexico-gulfen nå. Det er vann på hver side av veien, og det virker veldig værhardt og nakent her. Klokka har passert 17, - vil vi rekke fram før mørket kommer?
Litt før kl. 18 kjører vi inn i Veracruz, og det er fortsatt lyst. Som vanlig har vi lykken med oss, - eller enda bedre; ”englene”. Taxiene står på rekke og rad utafor, og sterke armer løfter de svære sekkene våre bak og vi setter oss inn. Hjelpsomme folk her også, - intet unntak! Men det er ikke varmt lenger, bare 15 grader og sur vind.
"Zocalo"en - torvet der alt skjer
Vi sier vi skal til ”Zocalo’en”, eller "Plaza de Armas", som det også blir kalt. Vårt førstevalg av hotell ligger nemlig der; hotell Colonial. Taxi-sjåføren sier han ikke kan kjøre helt inn, pga at alt er avstengt under karnevalet. Vi får komme så nærme vi kan.
Karnevalsbyen Veracruz - nr. 2 i Mexico
Vi blir møtt av en pyntet karnevalsby, tusenvis med mennesker overalt og musikk og trommer, trommer, trommer… Vi må gå igjennom menneskemengden med sekkene våre, for Zocalo’en er nemlig plassen hvor det meste foregår. Den er omkranset av flotte hus med søyler, vakre trær og små og store restauranter. Veracruz var den første byen i Mexico grunnlagt av spanierne, så derfor er torvet det eldste og kanskje også det livligste i Mexico. Det er vakkert her, med portaler, palmer og en stor fontene midt på. Katedralen fra 18-hundretallet på den ene siden og ”Palacio Municipal”, fra det 17. århundre på den andre siden. Nå er det satt opp en kjempestor scene midt på plassen, og festen er tydelig i gang.
Hotellet "midt i smørøyet"
Skiltet til Colonial er ikke så lett å få øye på, men vi kommer til et fint hotell, hvor piccoloen åpner døra for oss. Vi blir møtt av en kjempestor foaje, med sittegrupper og planter. Vi er spent på om de har rom til oss, men vi er som vanlig heldige. Vi blir ønsket velkommen av Bill Clinton’s dobbeltgjenger, og han smiler og sier de har rom til oss. Supert! (Men også her er prisene annerledes enn på nettet. Der sto det 50 pesos for et dobbeltrom, og her koster det billigste rommet 445 pesos for natta. (Kan nesten se ut som det skulle stått USD 50 isteden, for da hadde det stemt!) Den hyggelige mannen rister på hodet av hotelguide.com-kortet mitt. Hva er det for noe liksom? Så sprøtt! Dette kortet virker helt bortkasta, - i alle fall i Mexico. Rommet tar vi uansett, for å bo godt, og ikke minst trygt, er viktig. Lene blir med en ”bærer” opp og sjekker rommet.
"Due-rommet" uten vindu
Det viser seg å være et rom med mye ”lyd”, men det er nok også på grunn av karnevalet og vil forhåpentligvis stilne etter hvert. Vi har fått et koselig rom, uten vindu riktignok, men med lufteåpning ut mot et lite tak hvor duene bor! Nå skal det bli deilig med en dusj, og så bare flate ut i senga etter en hel dag på buss. Det spilles og trommes noe helt utrolig utafor, så det blir ikke lange hvilen. Vi må jo ut og se på livet!
Vi sovner til trommer, trommer, trommer
Vi går ut, men må snu i døra for å gå tilbake å kle på oss mer. Det er grisekaldt, og ulltrøya er god i kveld! Torvet er fullt av mennesker og hele plassen ”koker”. Rundt omkring på torvet stå musikere og trommiser og spiller av hjertets lyst. På torvet finnes også ”Domino”-kjeden, og nå begynner det å bli lenge siden mat, så pizzaen smaker fortreffelig. Vi ser noen ungdommer som i alle fall ikke er meksikanere. De kunne ha vært norske. (Han går med ull-lue og ser litt ”bondsk” ut) – men de snakker engelsk til hverandre, så kanskje de er bleke engelskmenn. Skandinaver er de i alle fall ikke!
Vi tar med oss cappuchino fra automaten i gangen, og finner veien tilbake til rommet. Klokka nærmer seg 23, og vi er strup trøtte i kveld. Vi orker ingen skriving eller lesing. Vi bare ligger og hører på et enormt fyrverkeri utenfor. Det burde vi ha sett, men vi er for trøtte til å delta. Vi sovner mens trommene dundrer for fullt nede på Zocalo’en. Jeg våkner i 03:30-tiden, de spiller fremdeles. Men da jeg gløtter på klokka og ser at den er 05:30, er det helt stille… Bare duene kurrer på taket. Karnevals-byen har sovnet – endelig…