• Ladybird

Merida - den hvite byen!

Oppdatert: 29. mai 2019

Merida - 09. februar 2002


Vi sover litt lenge i dag, jeg tar en dusj og så er vi klar for frokost. Vi kan få kaffe og brød her på hotellet også, men det frister ikke så veldig, så frokosten inntar vi på en kafé rett over gata isteden.



Folk smiler og er hyggelige, og vi er enige om at meksikanere er et vennligsinnet og åpenhjertelig folkeslag. Det blir det vanlige;  egg, toast og bønner, juice og kaffe. Vi liker den meksikanske maten, bare den ikke er altfor sterk. En europeer (ser ut som en engelskmann) som går forbi bordet vårt spør om vi er svenske? Han har hørt vi har prata og han kan litt svensk. Vi sier vi er norske og at det godt kan ligne litt på svensk…


I løpet av måltidet har jeg sett at en ung mann har fulgt med oss. Det er egentlig ganske vanlig, fordi meksikanerne ofte kikker på Lene som er ung og smekker. Da vi kommer ut står han og venter på oss. ”Hallo, har du det bra?”, kommer det på gebrokkent norsk. Vi stopper og tar en prat, og han presenterer seg som Juan. Han forteller at han kan litt norsk fordi kameraten hans er gift med en norsk jente. Han jobber som guide i Merida, og siden det er hans fridag i dag, og han skjønte at vi var turister, så lurer han på om vi trenger en guide til å vise oss litt rundt? Vi ser litt usikre på hverandre, og han skyter inn at han gjerne vil guide oss, og synes det bare er moro å kunne være til hjelp. Klokka er 11, og vi har 1 ½ time før vi må tilbake og sjekke ut av hotellet, så vi takker ja, og han smiler og sier ”Ok; let’s start in the park over there!”



Bysightseeing med Juan - vår lokalkjente, private guide

Han forteller at Merida er hovedstaden i staten Yuccatan. Byen ligger  319 km fra Cancun. Byen ble grunnlagt i 1542 av spanieren Francisco de Montejo. Den er bygd oppå mayabyen ”T’ho”. Byen har fått tilnavnet ”den hvite byen” fordi det er så rent her. Den reneste byen i hele Mexico! På folkemunne blir den også kalt "hengekøya's hovedstad".


Her vi står i "Uavhengighets"-parken ser vi rett over på byens rådhus; ”Palacio Municipal”. Bygningen går over to etasjer. Den nederste delen er bygget av mayaene, mens den øverste er spansk. En danseskole øver i bygningen og de har oppvisning hver søndag og mandag formiddag på plassen utafor. Vi beveger oss til den øvre delen av parksiden og bygningen ”Casa de Montejo”. Han forteller at bygningen er spansk, da fetteren til Fransesco tok over alle maya-bygniner her og bygde dem om. Det ble senere funnet ut at de har bygd utenpå et mayatempel. Inne i bygningen er det en tropisk hage med kjempestore palmer. Den lokale banken holder til i bygningen nå. Møterommet deres er en spisesal fra 1600-tallet, høyt under taket og med vakre takmalerier.


Besøk i den eldste kirken på det amerikanske kontinentet

Videre tar Juan oss med til ”Iglesia Cathedral”, den er katolsk, og er den eldste kirken på hele det amerikanske kontinentet. (Bygget i 1556.) Kirken ble grunnlagt med store steiner fra pyramidene. Vi tar et bilde utenfor kirken før vi går innenfor. Det foregår en messe akkurat nå. Presten står og messer, mens arbeidere driver og maler eller vasker det kjempestore Jesus-krusifikset langt der framme. Korset er 12,5 meter høyt og Jesu kropp er hele syv meter høy. I det lille sidekapellet henger et annet Jesu krusifiks, og kappellet er inngjerdet. Juan kaller det ”Blister Jesus”. Dette krusifikset har nemlig overlevd en brann, bare skifta kroppsfarge. Det har blitt mørkebrunt. Korset er av rent gull. Her er det alltid stengt, bortsett fra i oktober, da er det stor fest og messe her inne.



Vel ute igjen peker Juan opp på katedralveggen, hvor det er murt inn tre trekors høyt oppe. Disse ble tidligere brukt hvis folk ble dømt til døden og ikke ville bli henrettet på annen måte, da ble de korsfestet isteden.  Rundt hele inngangspartiet til katedralen sitter mange tiggere med koppene sine; mange gamle folk og noen krøplinger. Det er vanskelig å gå forbi, men det er ikke lett å gi til noen og ikke til alle. (Det står i Lonely Planet at Merida er en fin by, men har mange tiggere.)


Vi går forbi teateret, den lille parken hvor det er mye liv på kveldene, ”Grand Hotel”(som er byens eldste hotell) og kommer til Jesuskirken, hvor det er så dyrt å holde messe at det bare er de veldig rike som bruker den. (1000 USD pr. gang!) De betaler sin del og bruker kirken. Det er en maya-bue fra gammelt av der inne også.


Vi begynner å få dårlig tid og sier vi må tilbake til hotellet for å sjekke ut før kl. 13:00. Han lurer på om vi er interessert i å fortsette senere i dag, men vi prøver å vri oss fra det ved å si at vi ikke vet helt når vi skal dra videre i kveld. Vi takker han for guidingen, som han ikke vil ha noe for, han synes bare det er gøy å kunne praktisere engelsken sin. Dette har vært moro for oss også, og ikke alle får oppleve å ha en privat guide!


"Popol-Na"- hengekøyebutikken

På vei tilbake til hotellet går vi innom hengekøye-butikken ”Popol-Na”. Vi har veldig lyst til å ha med en hengekøye hver hjem, men er litt usikre siden vi må bære dem også!


Inne i butikken treffer vi en hyggelig maya-ekspeditør, og vi sier vi skal se på en ”cical-hammock woven with 8 vevs”. Han er overrasket, og sier ”How did you know”? Det er den beste hengekøya som finnes. Den holder fasongen, skjærer ikke inn i huden (som nylon gjør), og du føler deg uthvilt etter en "rest" i hengekøya. I motsetning til bomull kan cical henge ute i all slags vær. Den er laget av agave-planten og det er det maya-indianerne bruker ; alltid!


Han viser oss bilder fra hvordan de lager hengekøyer. Dette er en familiebedrift, og  er hans og familiens jobb. De bruker ca. 1 ½ måned på en stor hengekøye. (Så prisen i Lonely Planet er på nylon.) Disse koster kr. 2.800 for en stor og 1.400 for en liten.  Det er Juan som fortalte oss om hva vi måtte se etter hvis vi skulle kjøpe hengekøyer. Han sa også at vi måtte prøve dem. Maya-ekspeditøren legger seg oppi, og jeg må oppi ved siden av, og Lene foreviger oss. Vi tester også holdbarheten. Vi sitter i den alle sammen, og i tillegg roper mayaen på en kjempetykk meksikaner. Jeg tror ikke den vil holde oss alle, - men selvfølgelig gjør den det. Dette er kvalitet! 


Vi pruter og ender opp med to små til kr. 1.000,- for hver. Han vet at jeg liker  den store grønne veldig godt, så han sier jeg skal få den for 1.500, noe jeg godtar. Jeg kan betale med kredittkort her, men siden jeg må betale 10% gebyr til banken, sier han at det lønner seg å ta ut kontanter i en minibank. Vi tar ut penger, kommer tilbake, betaler og alle er fornøyde. Vi håper vi ikke ble lurt, men magefølelsen er bra, så vi roer oss med det.


Vi har dårlig tid nå, men rekker det akkurat. Vi sjekker ut og får ha ryggsekkene på det lille kontoret bak resepsjonen. Døra er så smal at jeg har problemer med å komme inn med sekken min. Vi er sultne igjen, men setter oss først ned i foajeen på hotellet for å diskutere  og finne ut hva vi skal gjøre videre. Juan har nemlig fortalt oss at våre neste reisemål; Villahermosa og Veracruz, er begge byer med mye kriminalitet og ingenting å se på. Han foreslo at vi heller skulle dra til San Cristobal, som virkelig var noe å se på, men det blir helt i feil retning…  Lene lurer på om vi kan komme oss fra San Cristobal til Accapulco, og så derifra til Mexico City? (Lene er redd for å miste brunfargen nå! Det er gråvær i dag og har meldt regn senere.) Vi blir enige om å spise litt først, og så dra til buss-stasjonen med sekkene våre, sjekke ruter og kjøpe billetter.


Vi spiser i gata ”vår” igjen, nå på en liten, meksikansk gatekafé; cuba-sandwish, tapas og vann. Det smaker godt som alltid! Vi henter sekkene våre på hotellet og er heldige og får en drosje rett utenfor. Det finnes ikke bussforbindelser mellom San Cristobal og Accapulco, så vi slår det fra oss og bestemmer oss for å dra til Villahermosa som planlagt. (Imelda sa det var en vakker by, og ho sa vi burde dra dit, og ellers så får vi bare bruke ”hue”.) Vi kjøper billett til UNO deluxe.bussen, for skal vi kjøre nattbuss, så skal vi kjøre ”safe” og behagelig…


Internett-kafé og mere karneval

Sekkene er satt til ”oppbevaring” og det er deilig å bli kvitt dem. Veien tilbake til sentrum er ikke så lang med kun de små sekkene, og nå gjelder det å finne en internettkafé for å sjekke om noen har tenkt på oss…


Vi finner en hyggelig plass til kun 12 pesos pr. time. Det er kjempebillig, så vi blir der i ca. 2 ½ time. Kaffe får vi også, mens vi leser og skriver mailer til venner og familie. "Eremitten" har ikke gitt lyd fra seg, og det begynner å bli lenge siden vi har hørt fra han nå. Jeg skriver en lang mail til Eva i Pasadena, som mener vi bør bo hjemme hos henne, istedenfor på det "lugubre" hotellet jeg har booket inn på i Hollywood! Ho har nemlig sjekket det ut for meg, og kan ikke gå god for det, men vi vil bo sentralt og ikke være avhengig av andre. Dessuten er 1 time og 15 minutter alt for langt fra L.A. Jeg takker for tilbudet, men sier at vi vil bo i Hollywood og være nært til alt, og forteller at vi skal treffe Genti, vår venn fra Albania som bor der, men at vi gjerne vil treffe henne også.


Vel ute på gata igjen er mørket kommet, men gatene er fulle av folk for karnevalet fortsetter i kveld. Etter en ”Wopper”-meny på Burger King får vi med oss litt av karnevalet. Vi møter igjen eieren av ”Popol-Na” – hengekøyebutikken – og blir tilbudt å låne krakken hans for å ta bilder. Det er flere voksne og eldre ute i kveld, og vi får høre at opptoget skal være enda lengre i dag, og ende opp på en åpen plass i sentrum, hvor det skal være dans og moro. Men vi må gå til buss-stasjonen i god til før kl. 23, og gleder oss til å komme til vårt neste reisemål Villahermosa!


Vi flater ut mot Villahermosa!

Bussreisen er en behagelig opplevelse. UNO deluxe-bussen har færre seter, har buss-vertinne og gratis drikke. Et meksikansk ektepar har tatt plassene våre (de hadde plass lenger bak og hver for seg), men får beskjed av vertinnen å flytte tilbake, da dette er våre plasser! Så ligger vi her da, - flatt som i en seng, med pute og pledd. Det blir litt komisk, da Lene ser oss for seg… Ho ser kartet fra lufta, bussen uten tak, og oss som kjører av gårde nedover mot Villahermosa. Vi sovner fort, og litt før syv våkner jeg veldig uthvilt og opplagt. Vi er framme, - og hva venter oss nå?

I det jeg  tar sekken min for å gå ut, snakker den tykke, skallete mannen som hadde tatt plassen min til meg; ”Er ni från Sverige?” Opps… Det viser seg at han kan svensk! Hjelp, - hva sa vi i går da plassene våre var okkupert? En må visst være forsiktig, for ”ører” kan være overalt!


Les neste...


Se forrige

6 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon