• Ladybird

Med "Greyhound" mot "Englebyen"...

Oppdatert: 29. mai 2019

Baja California - Los Angeles, 25. februar 2002


Det blir en lang natt på bussen, og det verste er at jeg våkner hver gang jeg må bytte stilling, og at beina dovner, men det går bra og vi nærmer oss enden på denne bussreisa. Til sammen har vi sitte 87,5 timer på buss!

Grensen mellom Tijuana og USA, hvor en tydelig ser skillet mellom et fattig og et rikt land.

Klokka nærmer seg 09, og vi passerer Ensenada. Det er sol og fint vær. Nå finnes det ikke lenger kaktus, men bare brune, knotrete fjell, busker og lyng. Vi nærmer oss Tijuana, og her er det søppel og skrot mer enn det vanlige skrotet i Mexico ellers. Det er bilvrak-kirkegårder mange plasser og sandtak hvor fattigfolk bor i skur av planker og plast. Husene klamrer seg fast oppover åssiden. Her bruker de bildekk som hagemurer og noen også som grunnmur for husene sine. Kan dette være sikkert? Her bor de fattigste av de fattige, så kontrasten er stor til rike USA.


Navnet Tijuana er ifølge en historie avledet av Tia Juana, «Tante Johanne», navnet på en ranch i området. Mer sannsynlig er det at navnet kommer fra yumana-språket som en gang ble snakket her, og en annen mulig betydning kan være «Nær havet».


På buss-stasjonen i Tijuana

Vi er framme, og klokka er akkurat 11 a.m. meksikansk tid. Det betyr at vi må stille klokka en time tilbake. Vi er ni timer bak Norge nå. I det bussen stopper ser vi skiltet til Greyhound-bussene. Vi går for å kjøpe billetter til L.A. Vi får billetter til Golden state-bussene i stedet, men karen i luka beroliger oss med at de samarbeider. Bussen går 10:45, så det er ikke lenge å vente.


Vi har ikke kjørt lenge, før vi nærmer oss grensa til USA, og flere folk kommer på bussen. Hva skjer nå? Vi ser lange køer med folk som venter på å komme igjennom. Kanskje det går fortere med bussen, og at det er derfor de kommer på. Vi sniler oss av sted, og så står vi stille igjen, og det ser ut som vi må smøre oss med tålmodighet, for dette tar tid. Da det endelig ser ut til å være vår tur, kommer det en dame inn på bussen som sier en masse på spansk. Vi blir beordret ut og må ta med oss all bagasje, til og med de enorme sekkene våre. Vi er kommet til grensestasjonen Tijuana-San Ysidro!


Hjelp, - vi mangler det "grønne kortet"

Vi stiller oss i kø og da turen kommer til oss, blir bagasjen røntget og de spør en hel masse om hva vi har med i sekkene og hva og hvor vi skal. I neste skranke spør de etter "det grønne kortet". Hvilket grønt kort? Og da går det plutselig opp for meg; vi må fylle ut turistvisum for å komme inn i U.S. også! Hvorfor har ingen sagt noen ting, - men jeg burde vel ha visst... Vi blir bedt om å gå tilbake, mot strømmen og køen og ut og inn i neste bygning for å få skjemaet vårt. "Kom tilbake samme veien og ikke still dere bak i køen", sier mannen i skranken.

Alle glor på oss, og en vakt sier "Ladies, - what have you done now?" (Veldig morsomt.) Vi prøver å smile, selv om det er kjempeflaut, og går og går til vi finner en ny kø utenfor immigrantbygningen. En kjempehyggelig mann styrer her, og kommer bort til oss og spør hva vi trenger? "Grønt kort. På hvilket språk? Ok, det skal jeg hente". Han er snart tilbake og vi begynner å fylle ut papirene, og vi oppdager snart at flere andre kommer samme veien som oss. Bl.annet et eldre, meksikansk ektepar vi så på bussen, og en ung, engelsktalende gutt.


Så blir vi vinket inn i lokalene til den "hyggelige", og da han hører at vi er fra Norge, blir han veldig blid. "Det er der det er så mange vakre jenter", sier han. Han har vært i Norge en gang for mange år siden. Han lurer på om vi er i familie, siden vi er litt like. Søstre kanskje? Den var ikke ny på turen, så Lene svarer kjapt; "She's my mother". Vi betaler våre 12 dollar og tar fatt på den lange tilbakeveien. Skuldrene og "plattfot-beina" er nokså presset etter lang tid med "ryggsekk-trykket".


Endelig i California!

Vaktene kjenner oss heldigvis igjen og slipper oss forbi hele køen. Endelig kan vi vise det grønne kortet, og blir godtatt for å slippe inn i USA. Ikke har vi med oss alkohol eller medikamenter heller. (Bare Kaloa'en min og malariatablettene, som vi forbigår i stillhet.) Vel ute på baksiden av bygningen får vi hjelp av en vaktmann som hadde sett oss på buss-stasjonen i Tijuana. Han viser oss hvor bussene står. "Det er det samme hvem av Golden State-bussene dere tar, for dere har billetter til L.A., og bussene kjører så fort de fylles opp". Det var en grei ordning... Sekkene blir plassert, og vi finner ut at vi rekker en tur på Mac'ern og på toalettet. Crispy chicken-sandwish-meny med cola og pommes frites, smaker godt nå. Vel tilbake er bussen nesten full, men sekkene våre er med, så det må vi også. Vi finner siste ledige seter, nest bakerst. Klokka er 13:45; "L.A. - here we come!"

Det er ikke vanskelig å se at vi har kommet til California; palmer, grønne plener, fine hus, men også litt shabby og søplete i utkanten av byen. Vi suser av sted på åtte-felts-vei; fire i hver retning. Klokka 16:30 er vi framme i "Downtown L.A." og nok en Greyhound-buss-stasjon. Her er det backpackere og reisende med mer "heavy" sekker enn oss, og mange er mørkhudede. Lene stiller seg i kø for å få kjøpt billetter til Hollywood, som er vårt neste mål!

Mens vi står og venter kommer en artig skrue bort og prater med oss. Han er halvt meksikaner/halvt filippiner, veldig blid og har sparsomt med tenner. Strittende bart og caps. Han ligner egentlig på en eskimo. Han prater og forteller om seg selv og at han er fra Texas, like ved grensa til Mexico. Vi burde absolutt besøke Texas en gang.


En annen som kommer bort er en ung vakt som jobber her, og som sier han så oss da vi kom inn. Han er fra Tyrkia og lurer på om vi har vært der noen gang?


Det er ikke mange som skal til Hollywood; en meksikansk dame som bare snakker spansk, en mulatt, også oss da. "To Hollywood to be a star", flirer bussjåføren, idet han tar imot billettene.

Vi er framme på Greyhound-stasjonen i Hollywood, vårt mål, og det har begynt å bli litt mørkt. Det liker vi dårlig. Vi har heldigvis booket hotellet her i Hollywood, tok ikke sjansen på noe annet. Vi ringer hotellet for å få "shuttle" opp, men dessverre, de har ikke shuttle fra buss-stasjonen. "Ta heller en taxi, - det koster bare fem dollar", svarer damen i telefonen. Vi lurer på om vi kan ta den rett utenfor stasjonen, og det er visstnok veldig greit. Men da det er langt mellom drosjene, og de fleste ser opptatte ut, begynner vi å gå i retning hotellet. Noe som skal vise seg å ikke være veldig smart...


Vi reker gatelangs i Hollywood

Drosjene kjører forbi oss, vi rekker ut handa, men nei - alle kjører forbi, ingen stopper. Vi går bortover Hollywood Bouleward, kalt "Walk of fame", og føler oss ganske så annerledes der vi sliter i vei med de store sekkene våre. Det er ikke så moro, for mange "rare" fyrer vandrer rundt. Endelig kommer vi til "Highland Avenue" og tar av og oppover mot "Franklin Avenue", i retning åsen hvor "Hollywood Hotel & Hostel" ligger. Vi har booka for en uke, men har fått "warnings" av min nett-venninne Ewa fra Pasadena, som absolutt ikke syns det var bra nok. (Ho har nemlig vært og sjekket stedet.)

Du praier ikke en drosje i L.A.

Vi går og går, og det føles kjempelangt. Det er mye trafikk og ikke lett å krysse gatene. Uteliggere og snodige typer øker og vi er omtrent utslitte. Sååå langt, - men veien blir ekstra lang med vår last! Vi treffer en ung gutt som er ute og lufter to schäfere. Han smiler og spør om vi trenger hjelp? Vi sier navnet på hotellet, og han sier "the bungalows - å, det er langt opp dit. Dere burde heller ta en taxi, og vær veldig forsiktige - det er mye rart her og dere bærer på mye". Vi sier vi har prøvd, og ingen taxi stopper. Da forteller han oss at en må ringe etter taxi her, dere kan ikke stoppe en drosje i fart, for ingen sjåfører tør stoppe langs veiene her.


Hvor er "englene" hen?

Vi går tilbake til telefonboksen vi nettopp gikk forbi, men boksen virker ikke. Vi fortsetter nedover igjen, for vi blir litt skremt av det fyren sa. Vi prøver en ny boks, men ingen svarer. Vi går inn i kiosk og spør om de kan ringe etter taxi for oss, men nei - bruk telefonboksene. Hvor er "englene" i denne byen? På Burgerking får vi et annet taxinummer, men ingen svarer. Da ringer jeg hotellet vårt igjen. Jenta der virker litt "bortreist". Jeg sier vi trenger taxi, - om ho kan ringe for oss. Vi står utafor Burgerking på Highland Avenue. Jeg ber pent, og aller nødigst sier ho at ho skal gjøre det. "Vent, - så kommer taxi'en om et øyeblikk!"


Vi venter og venter... 30 minutter går og mange taxier kjører forbi, men ingen stopper for oss. Lene ringer jenta igjen. Vi venter fortsatt... "Å, jeg sa dere sto på Greyhound-stasjonen jeg". (For et hue!!!) Kan du ringe igjen? Ho lover det, - og det blir ny runde med venting. Det er langt fra gøy å stå her. Det har blitt helt mørkt og mange rare folk passerer. Vi snur oss vekk for å slippe å ha noen form for kontakt. Dette går ikke! Vi bestemmer oss for å gå til Hollywood Hostel", søster-hotellet som ligger i Hollywood Bouleward. Det er heldigvis ikke langt dit.


Innom hostelet i "Walk of Fame"

Vi sliter opp den kjempebratte trappa, og en jente vi passerer prøver å spørre hvor vi kommer i fra, men jeg orker nesten ikke svare. Vi finner kontoret og treffer på en hyggelig kar. "Can you please help us?" Han er hjelpsomheten selv. Vi forklarer situasjonen og han sier; "Kanskje det er like greit hvis dere får et rom på "Liberty", - vårt 3. sted. Det er like i nærheten her. Det er litt dyrere, men dere skal få det for samme pris, siden dere allerede har booket det andre. Taxi kommer utenfor om få minutter". Vi sier "TAKK", og med skjelvende bein kommer vi oss ned trappa igjen.


Det var tungt å gå opp, men med skjelvende bein går vi ned igjen fra Hollywood Hostel!

Like etter kommer taxien. Vi kjører rundt et par kvartaler og kommer til Orchid Avenue. Sjåføren tipser oss om det fantastisk koselige "Orchid Hotel", men vi sier vi allerede har hotell. Utenfor hotel "Liberty" blir vi møtt av en japansk dame; "Mara". Ho hjelper oss med bagasjen og ønsker oss velkommen! Klokka har blitt 20, og vi har vasa rundt i Hollywood i nesten to timer. Endelig skal vi bli kvitt sekkene!


"Pysjamas-følelsen" kommer i "Hollywood & Highland Complexet"

Rommet er kjempekoselig, med ekstrarom med kjøkkenbord og garderobe, pluss bad. Litt slitt, men bra likevel. Beach-shuttelen gjelder kun på sommeren, og det er bare en pc for internettkobling, men siden det er stille her nå på vinteren, er det ikke noe problem. Vi kan trakte kaffe så mye vi vil i kjøkkenkroken i fellesrommet, og vaske tøy på kvelden når de har vaska dagens håndklær og sengetøy.


Vi pakker ut litt og går for å kjøpe pizza, som Mara foreslo. Det viser seg at vi er nærmeste nabo til "Hollywood & Highland Complex" - en seks etasjes bygning med rulletrapper, butikker og diverse restauranter. Bakdøra og snarveien ho viser oss i nabobygget, fører rett inn i dette svære komplekset. Plutselig er vi i rulletrappa, som fører oss inn på det enorme senteret. Rett foran oss lyser skiltet til "The Mann's Chinese Theatre", en kino med mye celebert besøk. Oj, - vi føler oss ustelte og absolutt ikke klare for dette stedet, der vi sniker oss inn blant alle disse menneskene som er pyntet til en kveld på byen. Og etter et døgn i buss og mye vandring med tung sekk, uten å få stelt oss, er "pysjamasfølelsen" der... så absolutt.

Dagen ender godt til slutt, etter en laaang dag med mye slit. Vi prater, spiser pizza og koser oss, før vi drar "hjem" til senga. Og sjelden har det vært så deilig å legge seg... Nå skal det soves... lenge...


Les neste...


Se forrige











18 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon