top of page
  • Forfatterens bildeLadybird

Blant mandelblomster, kaktus og huleboere

Oppdatert: 26. mar.

Gran Canaria - et "miniatyrkontinent" - som byr på veldig variert landskap. Og siden det er så store kontraster; fra fantastiske strender og ørken, til spektakulære raviner med brattheng på høyde med de vi har i Norge, et høyland med kanarisk furuskog, som står i sterk kontrast til den mørke, vulkanske grunnen, er dette enn øy som bare må utforskes! Vi leier en bil for en dag og tar turen til Guayadeque ravinen.

Jeg har lest om at mandel-blomstringen er på det beste i januar og februar, og Ving-guiden vår fortalte at det på 1400-tallet levde folk i huler her på øya, og noen gjør det fortsatt. I tillegg har jeg lest at det er mulig å leie seg en hule for overnatting, og det finnes også noen restauranter i huler. Så spennende! Dette må vi se med egne øyne.


Guayadeque-dalen - en skjult juvel

Sammen med våre venner i Cura leier vi en Mercedes og kjører østover mot Guayadeque-ravinen, som ligger ovenfor Vecindario og Agüimes på sørøstsiden av øya. Bilen blir levert på hotellet kl. 10:30, og så bærer det i vei .

Agüimes - porten til huledalen

Vi holder oss på GC-1 til vi ser skiltet til Agüimes, hvor vi bare kjører igjennom byen. Jeg skjønner nå i ettertid at vi skulle ha stoppet, for her er det en vakker gamleby og mye historie, som går helt tilbake til da spanjolene erobret øya i 1491. Blant de kulturelle høydepunktene er San Sebastian-kirken og de omkringliggende brosteinsbelagte gatene.


Vi fortsetter videre og kjører mot byen Ingenio, omgitt av frodige åser. Vi ser spredte boplasser oppover i åsene, og hus med og uten tak. Så alle er nok ikke lenger bebodde...

Men, opp sann, vi har kjørt for langt og må tilbake til Agüimes, for her midt i bygatene i Agüimes er det en krapp liten avkjøring vi overser, omtrent helt umulig å få øye på. Vi kjører tilbake og finner rett vei.


Vi har ikke kjørt langt vekk fra hovedveien til Las Palmas, før naturen er mye frodigere. På vinteren regner det mye her, så nå er det grønt og frodig, med busker og kaktuser i alle fasonger. Jeg innrømmer det; jeg er superfascinert av kaktus, og min fotojakt på kaktus vil ingen ende ta.


Denne enorme ravinen strekker seg fra selve sentrum av denne runde øya, og helt til havet. Naturen har sjøl skapt hundrevis av botaniske arter som dekker ravinen, fra bunnen og helt til de høyeste toppene. Mange av dem er spesielle, og finnes kun her.


Hule-boerne i Guayadeque-ravinen

Flere plasser oppdager vi små boplasser, og smale veier som fører fram til hulene. Tenk at det fortsatt bor folk i huler!


Denne ravinen er den største ravinen på øya, og den er kjent for sine arkeologiske levninger og for sine verdifulle endemiske arter av flora og fauna. Sistnevnte inkluderer en av de største øgleartene, som kun holder til her. Dalen er også kjent for det store antallet av hulehus, inkludert en eremitage (en plass hvor en gruppe mennesker levde isolert for seg selv). Dalen er ca. 15 kilometer lang.


Ravinen - en før-historisk gravplass

På Wikepedia kan vi lese at denne dalen inneholder hundrevis av grotter. Grottene ble brukt som boliger, og det kunne være et sammenkoblet hulesystem over flere etasjer. Noen rom bodde de i, andre ble brukt til matlagring og fruktbarhets-ritualer. Noen ble lagerrom for korn (og kornet ble lagt i hulene som var vanskeligst tilgjengelige, pga plyndring), og kornet var helt avgjørende for å kunne overleve.


Men de som bodde der har etterlatt seg mange mumier og gravrester i noen huler. Dalen er derfor blitt en viktig før-historisk gravplass. Gravhulene ble beskyttet med steiner, dyreskinn eller med dekker vevd av siv. På 1800-tallet var det mye ødeleggelser og grav-plyndringer, og mange gjenstander ble funnet og levert til det kanariske museet i Las Palmas, som kjøpte dem. Deretter ble dalen utpekt som et naturreservat, for å stoppe plyndringen og andre skader.


Vi stopper ved Guayadeque-museet - Senter for arkeologisk tolkning, som ligger omtrent midtveis på GC-103-veien. Det huser en utstilling om menneskelige aktiviteter i dalen, helt tilbake til før-spanktalende tider. Det blir med stoppen for oss denne gang, da det regner og vi heller vil se hulene.


Cueva Bermeja at Barranco de Guayadeque

Vår første stopp "Cueva Bermeja"-området, som har fått navn etter den rødbrune fargen på fjellet. (Bermeja betyr rødbrun.) Det ligger omtrent midtveis mellom Agüimes og Montana de las Tierras. Her kan vi se huleboliger, hvor folk fortsatt bor, her er et lite kapell som er gravd ut av fjellet, og stien fører opp i heia hvor det bor folk. De har bygd på hulene, og nedenfor i lia dyrker de grønnsaker og har dyr.


Men her er også en fin restaurant; "Bar Restaurante Guayadeque", som har mye å tilby, men vi er ikke sultne ennå, så det blir en rusletur oppover i heia i første omgang.

El Bar Restaurante Guayadeque, var den første restauranten som åpnet i dalen i 1971. Her kan du også få kjøpt lokale spesialiteter, bl.a. skinke fra "el cochinonegro" (den svarte grisen).


Blomsten i midten er en hvit "tajinaste", som bare finnes på kanari-øyene (Lanzarote, Fuerteventura og her på Gran Canaria). Det er en plante med en årlig syklus, det vil si at den spirer, vokser, produserer blomster og frø, og til slutt visner om to år. Perfekt i hagen.


Vi følger stien og trappetrinnene oppover i heia og her ligger Bermeja-hulene. Kjente huler hvor de før-spansktalende befolkningsgruppene bodde, også kjent som troglodytter, eller huleboere om du vil. Den grove steinen rundt her er veldig rød, og sikkert veldig porøs, i all fall ser det slik ut.

Lykkelig er jeg som får stå i en "skog" av kaktus! 😍

Her oppe i fjellsiden klorer små boplasser seg fast. De dyrker jorda og har noen husdyr, sånn at de kan livnære seg noe av egen husholdning. De har bygd på huset i tilknytning til hulen.


Her ser vi også et skilt som viser en gangvei over fjellet til den lille landsbyen Temisas. Landsbyen sies å være en av øyas vakreste. Stedet har også et rom-observatorium! Hadde vi vært skodd for fjelltur, hadde det vært gøy!

Dagens første mandeltrær!

På toppen av stien her, like ved boplassen, ser jeg det første mandeltreet. Det har hvite blomster, og det er litt spinkelt og har ikke så veldig mye blomsterprakt. Er sesongen på hell allerede?

Vi oppdager også fiken, som vokser i fjellområdet her øst på Gran Canaria. De er modne i august, så de må stå i mange måneder ennå. Når de er modne er de mørkere, med farger mot brungrønt eller blått.

Håndtverkbutikken "Santa Catalina" i Guayadeque

På vei ned igjen tar vi turen innom en lokal butikk og får med oss litt honning og oliven-såpe med honning og propolis. Honningen kommer fra "abejanegrancanaria" (den kanariske svartbia), og her er også mye smykker og keramikk. Og utsalget - det holder selvfølgelig til i en hule!

Den spesielle figuren (bildet i midten) som sitter skal forestille en kvinne, og sees overalt her på kanariøyene. Den har den populære betegnelsen "Idolo de Tara", og representerer kanarisk/aboriginsk fruktbarhetskult. De eldgamle nybyggerne på øyene brukte den som et rituale knyttet til ekteskapsseremonier.

Vi titter inn i det lille kapellet, som nå er stengt, og rusler tilbake til bilen. Sist våre venner var her, fikk de en prat med presten, som også hadde tatt dem på en omvisning i hjemmet sitt. (Den delen var stengt nå, og presten var ikke å se.)

Vi takker for oss til "Pareja Aborigen"/"urinnvåner-paret" som pryder inngangen. De ble avduket 21. august i 2010, ved starten av Benesmén-fiestaen. Skulpturene er satt opp av velforeningen som en hyllest til urinnvånerne, de første nybyggerne i dalen. Kunstneren var Juan González fra Agüimes. De er to meter høye og er laget av stedets rødbrune stein; "bermeja".

Her stopper vi ved en vakker rasteplass, for folk som har med seg niste og kaffe. Mandeltrærne sees rundt hele plassen.


Vi kjører videre oppover i dalen, og dalsidene er ca. 300 m høye, og noen ganger 400 m. Vi må ha en stopp igjen, for nå ser vi stadig mandeltrær, riktignok bare hvite, men håpet er der, om å få se et vakkert rosa mandeltre også.


Mandeltrærne har spredt seg - villblomstring i utmark

I januar og februar hvert år er dalen et utrolig vakkert syn med hvite- og rosa-blomstrende mandeltrær som ligger som et slør over dalsidene, leser vi på grancanaria2000. (Forøvrig en flott infoside om denne øya.)


Mandeltreet kalles på spansk "almendro". Det sies at det kom til fastlands-Spania med romerne, og til Kanariøyene med de spanske erbobrerne etter 1483. Det er nå få profesjonelle mandeldyrkere på Gran Canaria. De fleste har det som "attåtnæring" og produserer mest for de lokale mandel-festivalene i de høyereliggende byene.


Det ble tidlig viktig at ikke mandeltrærne skulle oppta verdifull dyrkingsjord for korn, poteter og grønnsaker, og derfor ble de ofte plantet i utmark, eller for å ramme inn jordstykkene. Det første til "forvilling" og spredning av trær hvor de ble overlatt til seg selv, hvis jordbrukeren la ned drifta. Et resultat av denne spredningen er jo grunnen til at vi kan oppleve det fantastiske skuet mandelblomstringen er - akkurat her i Guayadeque-dalen.


Men så finner jeg rosa "almendro"!

Vi kjører den siste biten mot veiens stopp; Montana de las Tierras, og akkurat her står de og stråler mot meg. Rosa mandeltrær, tette av blomster. De er så vakre! Jeg må bare bort å fotografere!

Ved veiens ende - Montana de las Tierras

Vel 1000 meter over havet, midtveis i Guayadequedalen, ligger Montana de las Tierras. Den røde klippen som rager opp rundt 150 meter over dalbunnen, er opprinnelig en vulkansk pyroklastisk kjegle. Så en vulkan har engang laget dette spisse fjellet.

Ifølge tekster forfattet av fransiskaner-munkene i Agüimes (1486-1837) nevnes et hellig sted, en stor klippe (Montana de las Tierras) midt i Guayadequedalen, hvor urinnvånerne i førspansk tid holde sine rådslagninger. Stedet fungerte som en "tagoror" (en rund bygning omgitt av en lav steinmur. Møtested for "adelen" og et sted for rådslagninger.)


I fjellet her er det gravd ut både boliger og flere restauranter. Vi parkerer bilen og begir oss opp den korte veien opp for å se på dette spennende stedet, og kanskje få oss en matbit, for nå er tiden der!

Det viser seg at stien rundt klippen er fint tilrettelagt, og ble opprustet i 2005, med gjerde på utsiden. Vi passerer den første restauranten "Tagoror" og tar runda rundt klippen før vi setter oss.

Her går det an å leie huleboliger! Så det er bare å planlegge en natt eller to her oppe, for å begi seg ut på vandringer i fjellene. For bilveien ender her og resten av dalen må du utforske til fots! (Sjekk casasruralesdeguayadeque.com. Her er det utmerkelser både fra tripadvisor, trivago og booking.com, så dette er nok bra.)

Fantastiske aloe vera-kaktuser er det å se rundt i terrenget. Denne her er avblomstret og bare det enorme spydet står tilbake!


Casa Cueva Canaria - suvenir-butikken på toppen av dalen

Alle slike steder har en suvenir-butikk, og den må selvsagt besøkes. Jeg kommer hjem med en ny gekko, som får pryde veggen sammen med en liten gekko-venn fra Mexico i 2002.


Dalsidene her er bratte, og terrasserte områder for enkelt jordbruk er karakteristisk for dalen. Her er det flust med fotomotiver; både blomster, frukt, trær og naturen forøvrig, storslagent og vakkert!

Guayadeque-dalen har tradisjoner langt tilbake i historien og ble oppført som spansk kulturarvsted i 1991. Dalen har også blitt erklært som et naturmonument, og er registrert på listen over det eruopeiske kulturarvsnettverket av naturlige landsbyer, som troglodyt-sone. (Et sted hvor det bor mennesker i huler.)


Guayadeque-dalen - bratt, vilt og vakkert

Fantastisk natur og veldig annerledes enn det Gran Canaria vi opplever ved sjøen. Hvilke kontraster!

Og kaktus er det overalt hvor jeg snur meg! 🤩

Vi nærmer oss der vi startet nå, og ved enden av veien her går visstnok stien til den lille landsbyen Lereta, og videre til det imponerende krateret og kalderaen (rund forsterkning omkring det som engang har vært en vulkan); Los Marteles. Det hadde vært gøy å få kommet dit, men det får bli neste gang!

Nå vil vi ha lunsj, og vi passerer først en restaurant, hvor det også går en liten trapp opp til et lite kapell "Ermita de San Juan Bautista", som ble åpnet i 2010. (Et gammelt hus fra 1930-tallet som ble brukt til katolske messer og som nå er restaurert.)


Lunsj i hulerestauranten Vega

Vi nyter et fantastisk måltid på dette populære stedet, før vi snur bilen og begynner reisen tilbake ned igjennom dalen.

Vi nærmer oss Agüimes igjen, for det tar kun snaue halvtimen å kjøre ned igjen fra dalen, og siden dagen langt fra er over, fortsetter vi ferden videre mot nye spennende reisemål og kjører inn på GC-551, mot Santa Lucia Tirajana.

Like etter vi har kjørt gjennom sentrum av Agüimes, møter vi på disse gekko-skulpturene i fjellet langs veien.


På vei ut av kommunen Agüimes ser vi på en fantastisk regnbue. Dobbel var den også. Plutselig kom det et regnskyll. Fra hvor? Veldig lokalt, men dryppene vises på ruta...


Landskapet er variert og morsomt, med busker og kaktus, over i furuskog, for så å skjære gjennom fjellsider med bratte og svingete veier. Men etter ca. 25 minutter kommer vi til den lille, koselige landsbyen Santa Lucia, som er hovedstaden i kommunen med samme navn; Santa Lucia de Tirajana. Som flere andre kommuner strekker den seg fra kysten og møter de andre kommunene i et punkt langt inne på øya, nesten som kakestykker. Kun seks kilometer kystlinje og ellers lang og smal, men kommunen er visstnok den raskest voksende i Spania mht folketall.


Santa Lucia - fjell-landsbyen med egen festival

Denne pittoreske lille landsbyen ligger på en høyde av 700 meter over havet, nesten helt i enden av Tirajana-juvet, i utkanten av kalderaen med samme navn. Til vanlig bor det ca. 600 innbyggere her, men det eksploderer under festivalen i desember.


Her virker det veldig stille, og vi parkerer først for å se oss litt rundt og for å finne noen vi kan spørre om veien til byens kirke. Jeg prøver meg på noen som sitter utenfor en liten restaurant, og spør på engelsk. Men nei, det var ikke enkelt for de svarer på spansk, men han har skjønt det likevel, og peker ut retningen. Da er det bare å gå og se hva vi finner...

Her lever folk sitt liv, uavhengig av turisme og det som foregår sør på øya. Her har de fokus på jordbruk og tradisjonelt levesett, og de forsøker ikke å trekke til seg turister.


Vi passerer en slags morsom borg, men som jeg oppdager i ettertid er et lite museum; "Museo Castillo de la Fortaleza El Hao". Her kan du få et innblikk i Gran Canarias historie og innbyggernes tidligere levesett. Og selve bygningen er jo i seg selv veldig spesiell.

Vi spaserer gjennom øvre del av byen med palmer og små hvite hus, som er veldig karakteristiske med sine brunmalte steiner på veggene. Vi passerer kommunehuset med byvåpen og ser kirken på en høyde.


I parken vi går gjennom står en statue av en landsbykone med en kurv på hodet; "La Mujer Rural", som er laget av den spansk-kanariske kunstneren Ana LuisaBenitez. Det skal visstnok være veldig typisk for kanariske landsbyer å ha mange statuer.


St. Lucia-kirken på haugen

Vi ser kirken som troner på toppen av en høyde, og passerer en liten park med en statue av et urinnvåner-par.


Siden kirken er bygd på en høyde, fanger den oppmerksomheten langveisfra. Kirken har en stor, hvit kuppel på midten av taket, som kan minne om en moske, men det er bare et vakkert eksempel på kanarisk arkitektur, leser vi i grancanaria2000. Kirken ble innviet 16. mai 1916, og er bygget på stedet der det lå et gammelt kapell fra 1500-tallet.

Vi må opp og se på kirken, og jeg lurer veldig på om navnet har noe med Lucia-dagen å gjøre. Og det skal vise seg å stemme, for vi har ikke mer enn kommet oss opp trappene til kirken, så får vi se skulpturen.

Sankta Lucia og den lille stjerne-gutten står ute på plassen foran kirken og hvert år den 13. desember feirer de Lucia-dagen her i byen; kroningen av den hellige Lucia, akkurat som vi gjør i Skandinavia.


Inne i den vakre kirken, i stedet for det vanlige alteret, er det et vakkert maleri av José Arencibia. På den ene langveggen står en vakker Maria-figur; "La virgin de rosario" - Jomfruen av rosenkransen - og skuer utover kirkesalen. En gang i året tas hun ned fra plassen sin og får være med på fest for bøndene i byen.

"Romeria de los Labradores" - pilgrimsreisen for bøndene

Hvert år - første søndag etter Lucia-dagen - er en stor festdag i Santa Lucia-landsbyen. Da stiller de fleste opp i tradisjonelle, kanariske klær, og går så først til messe i kirken. Etter messen starer opptoget, og da tas helgenen "La virgin de Rosalia" ned av sin plass, og trekkes gjennom byen av et okse-tospann, som danner fortroppen til opptoget.


Deretter kommer traktorer og andre kjøretøy, musikanter og et variert utvalg av tilhengere. Etter toget blir det grilling av sardiner og annen lokal mat; vin, rom, ost, svinekjøtt og den typiske lokale drinken laget med rom, honning og aromatiske urter.


Denne dagen kommer det tusenvis av mennesker for å feire landbruket og bøndene. Det kan minne om en 17. mai-feiring og et stort marked samtidig. Byen blir stengt for gjennomkjøring mens det hele pågår. Dette er en festdag i den lille landsbyen Santa Lucia.


På veggen øverst i trappene opp til kirken er dette bildet montert; Tittelen er "Romeria de los Labradores" - "Pilgrimsreise for bøndene". Sånn ser det ut her hver første søndag etter Lucia-dagen 13. desember.


Nå vil vi ha dessert og kaffe, så vi vandrer videre nedover igjen fra kirken, og kommer til et par restauranter nede ved veien GC-65, hvor vi skal fortsette etterpå.


Casa Antonio Restaurante

Ja, dette var en god pause før ferden går videre via Rosiana, mot San Bartolomé de Tirajana (Tunte) og videre nedover dalen (GC-60) mot Maspalomas. Da er vi kommet over i neste kommune; San Bartolomé.


San Bartolomé eller Tunte

Vi kjører mot San Bartolomé - eller Tunte som den lille landsbyen het før spanjolene kom, og mange bruker det navnet den dag i dag. Byen ligger også i Tirajanakrateret, sør for Pico de las Nieves, og vi er ca. 900 m.o.h. Denne kommunen er veldig stor, men også den strekker seg fra fjellene og ut mot kysten, og litt spesielt er det at administrasjonen holder til her oppe i fjellene. Så både San Augustin, Playa del Inglés og Maspalomas styres herifra.


Det er fine asfalterte veier, men det er temmelig svingete og ofte veldig smalt, og noen plasser veldig bratt. Vi kan ikke kjøre fort, så her tar vi tiden til hjelp, og koser oss.

Det er vilt, vakkert og veldig svingete. Se veien nedenfor på midten...


Fataga-ravinen - "De tusen palmers dal"

Et kvarters kjøring sørover, og vi passerer byen Fataga. Det har begynt å skumre, og vi har ikke tid til å besøke dette stedet heller. Men jeg ser jo at denne byen også hadde vært verd et besøk, så hva gjør vi med det. Jo, vi må dra tilbake igjen senere...


Denne lille byen skal visstnok være Gran Canarias vakreste, der den ligger malerisk blant fjellene, dalene, palmelunden, med de hvite husene, smale gatene og et vell av blomster, skal det gjøre Fataga til et av øyas vakreste steder. I tillegg til en liten kirke, en gammel vannmølle, suvenirbutikker, restauranter og mulighet til kamel-safari nedover i ravinen. En eksotisk opplevelse med vakker utsikt vil jeg tro.

Fataga-ravinen, er et landskapsvernområde, som dekker store deler av ravinen, med en bred kanal med palmer i det uttørrede elveleiet og bratte skråninger dannet av den intense erosjonen av materialer som stammer fra den eldste vulkanske syklusen på øya, leser vi på Wikepedia.


Fataga - et astronomisk utsiktspunkt

Vi stopper på et utsiktspunkt og får med oss solnedgangen og en vakker utsikt ned mot Maspalomas og sjøen.


Hadde vi vært mer enn middels interessert i astronomi og stjernehimmelen, burde vi vel ha stått her til stjernene viste seg, for akkurat her er det "astronomiske paradiset", et sted der himmel og jord smelter sammen for å skape et spektakulært skylandskap, et "Starlight" turistmål, her på Gran Canaria, et UNESCOs verdensarvsted.


Gran Canaria er et veldig spesielt sted å observere himmelen på den sørlige halvkule. Pga grafisk posisjon og høyde, er nesten 80% av den sørlige himmelen synlig. Hit kommer det tusenvis av "himmel-entusiaster" hvert år, med sine kameraer og teleskoper, står det på grancanaria2000.com. Det får vi også utsette til neste gang! 🤩

Flotte veier og vi ser Maspalomas og havet langt der nede.

Innen vi ankommer hotellet og kan parkere leiebilen i bakken like i nærheten, nærmer klokka seg 19:30 og mørket faller på. Vi er fornøyd med en innholdsrik og super dag! Dette vil vi gjøre mere av!

Fikk du ikke med deg starten på Gran Canaria-turen vår? Det kan du lese her!


#spania #guayadequedalen #guayadequeravinen #aguimes #cuevabermeja #huleboere #kaktus #restauranteguayadeque #temisas #mandelblomstring #almendro #montanadelastierras #casacuevacanari #huleresturantenvega #santaluciagrancanaria #romeriadeloslabradores #casaantoniorestaurante #sanbartolome #fatagaravinen #fataga #lereta #losmarteles



109 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page