Veracruz, 12. februar 2002
Vi sover lenge i dag, i vårt koselige rom, men med en litt for bløt seng så merkes det på ryggen etter litt mange timer på ryggen. Det er deilig å tenke på at vi ikke bør stresse videre i dag. Vi får en hel dag hvor vi bare skal gjøre ingenting.
Dette er et latmannsliv, - men vi begynner å bli vant til det nå. Egentlig er det ganske slitsomt å forflytte seg med buss hver dag. Men en ting jeg er kjempeglad for, er at jeg har gjort så bra research på forhånd. Det var masse arbeid, men veldig deilig nå. Vi har alle busstider og reiseruta er klar, så det er bare å gå til buss-stasjonen å bestille bussen til neste dag.
Frokosten inntas på "Rosa Panter"n
Klokka er 10 før vi er klare til å ta byen i øyesyn i dagslys. Først drar vi på Turistinformasjonen på Zocalo’en, rett utenfor døra. I Lonely Planet-boka har vi sett oss ut ”Rosa Panter”n, en lokal, meksikansk restaurant, og vi finner den lett, inne i en sidegate. Frokosten; ”Pink Panter speciale” – naxchos i smelta ost, kylling i salsasaus og bønner, er litt av en ”kicking start” på dagen!
Staten Veracruz - den mest moderne og produktive
Vi har en tur langs havna – El Malecon – her er det haugevis med boder og mye rart å kjøpe. Byen Puerto de Veracruz er hovedstaden i staten Veracruz. Denne staten er av de mest moderne og produktive av statene i Mexico. Det er mange attraksjoner her; ”San Juan de Ulua Fort”, som nå har blitt museum, ”Santiago Bulevard”, hvor historisk museum holder til, ”Veracruz Aquarium”, ”Museum of the Revolution”, ”Plaza de Arnas”, ”District of La Lagunilla” og her vi går nå ”El Malecon”, hvor du kan spasere og kjøpe vakre håndarbeid.
Karneval i byen = no internett-café!
Nå vil vi på internett-kafé og høre nytt hjemmefra, men den gang ei – kaféen er nemlig stengt pga karnevalet! (Ingen har tid til å tenke på internett og mailer for alle skal på karneval, - sånn er det bare!)
Vi planlegger resten av dagen over en kaffe og en cola i lobby’en på hotellet. Vi vil besøke byens kjente aquarium, og på kvelden er det karnevalopptog som går forbi det store senteret hvor Aquariumet er.
Vi kler oss og går til buss-stasjonen og finner bussen som det står ”Bocca del Rio” på. Det er moro med buss som koster 3,50 pesos pr. person. Det er lenge siden det! Vi busser og vi busser, sammen med masse lokalfolk. Vi fikk inntrykk av at storsenteret med aquariumet var endestasjonen, men den gang ei… Vi kjører altfor langt, så da vi endelig får spurt sjåføren, rister han på hodet og peker tilbake. Vi kommer oss ut og går til et senter i nærheten. En mann vi snakker med, sier vi må ta en drosje, for det er altfor langt å gå. Det koster oss 50 pesos, - så det var de sparte busspengene! Vi kjører ganske langt tilbake, men endelig ser vi senteret.
Men her er vi ikke alene, for gata er forvandlet til et stort folkehav! De har satt opp tribuner langs veien på begge sider og folk venter på at karnevalstoget skal starte. De har tydeligvis lagt om trafikken på grunn av karnevalet. Veracruz er Mexico’s karnevalsby nr. 2 etter Rio de Janeiro, så det er kanskje ikke så rart… Det er en kjempescene utenfor senteret her, hvor folk lytter til et band som spiller på full guffe. Kanskje for å korte ventetiden...
Et besøk i "Acuario de Veracruz"
Først finner vi Ticketbus og kjøper billettene til i morra, for da går ferden videre til Mexico City. Vi velger ADL GL - det blir en lang reise, så vi må ha litt ekstra luksus, og bussen går kl. 09:00, fra der vi ankom i går. Etter et besøk på Vips-restauranten for å stille sulten, er vi klare for ”Acuario Veracruz”. Her er det mye spennende å se på, men artigst er en kjempestor ”donut” – en slags tank med saltvann og med 12,5 cm tykke glassvegger, hvor haier, rokker, skilpadder og andre kjempestore fisker svømmer rundt. Både over og rundt oss! Virkelig fasinerende! Her er også vakre korallrev og fisker vi kjenner igjen fra snorklinga vår på Cozumel. Siste avdeling viser sjelett fra fisk, hai og masse typer skjell. Og selvfølgelig en suvenirkiosk. Lene får seg en ny venn i sjøhesten ”Pocito”.
Vi venter og vi venter...
Runda er gjort og vi må ut i folkemassene igjen. Nå er det tettere enn noen gang utafor. Dama på turistkontoret tipsa oss at det var fint å se opptoget fra Aqualand, så vi kjøper billett til tribunen. Da kommer vi litt opp fra bakken, og det er lettere å se og ta bilder. Det er ikke store plassen vi får, så rompene må være små her på benken. Vi sitter som ”sild i tønne”, - vi og alle meksikanerne. En liten gutt sitter ved siden av meg, sammen med pappa’n sin, og de smiler og spør om vi liker nøtter? Vi takker ja, - men går omtrent ”i taket” av all den røde chilli’en som er utapå. Men vi venner oss til etter hvert, og etter en stund er det faktisk godt. Noen gutter tror vi er amerikanere og sier ”bang-bang” og ”Osama Bin Laden” til oss…
Plutselig oppdager vi at det har begynt å bli kaldt, - men det hjelper at vi sitter inneklemt, så da holder vi lettere varmen. Midt i gangveien vandrer folk, frem og tilbake, noen er karnevalspyntet. Selgerne går her også, og de selger de rareste ting; fingerdukker, kammer, hatter, sukkerspinn og all mulig forskjellig snacks. Så, - endelig kommer opptoget, og ofte stopper det helt opp for å ta en danseoppvisning foran folkemengden. Musikken er kjempehøy; samba, salsa og latin-amerikanske rytmer. Og innimellom fyrer de opp raketter like i nærheten. Selve toget tar 1 time og 45 minutter, og det strekker seg omtrent over hele bukta (langs vannet) og inn til sentrum.
"Salta" regning til utlendingene!
Så, plutselig er det hele over, og folk følger toget innover. Vi tenker også på det, men det blir litt kaos da vi kommer ned av tribunen og folkemassene møtes. Noen presser på og vil den ene veien, og andre skal ut den andre. Vi finner ut at det er lurt å vente, og klarer å komme oss ut til siden. Vi blir tilbudt en stol på en slags uterestaurant, og kjøper oss noe å drikke og deler en porsjon med salat, kjøtt og bønner, som varmer og smaker fantastisk. Prisen er også ”god”, og vi lurer på om han har ”salta” regninga fordi han ser vi er utlendinger. (104 pesos for en tallerken og to cola.)
Skyss med en gammel, honkete buss
Vi begynner å gå mot sentrum. Det er bare to kilometer inn, men det er folk overalt, og det har blitt mørkt, så vi liker det ikke helt. Vi prøver å stoppe en drosje uten hell, men plutselig kommer en gammel, honkete buss kjørende. De kjører sakte, for det går jo sakte med biler og folk over alt, og en gutt står i døra og roper; ”Centro, centro”. Vi hopper på, og det er en plass igjen foran. Gutten som sitter innerst reiser seg for Lene, til alles begeistring. De kommenterer, ler og prater om oss. Jeg aner ikke hva de sier, men de unge folka på denne bussen er i alle fall blide og hyggelige. Det er nok en privat buss noen har leid, for de vil ikke ha penger. Vi går av der vi tror er nærmest, men det viser seg at vi må gå noen kvartaler likevel. Vi prater med noen koselige gutter fra Cuba, som er i Veracruz i to dager under karnevalet. Tenk, - drar de så langt for å være med på et karneval?
"Hjemme" er det full fest i kveld igjen
Vel framme ved Zocalo’en, er det omtrent umulig å komme fram. Tett i tett med folk utenfor restaurantene, eller de danser rundt på plassen. Og musikk, trommer og fyrverkeri! Endelig inne tar vi en kaffe i lobby’en. Mr. ”Clinton” i resepsjonen husker alltid rom-nummeret og smiler bredt da han gir oss nøkkelen.
Vi slapper av på rommet, men etter hvert må vi ut på terrassen i femte etasje for å se på ”livet”. Vi ser rett ned på Zocalo’en og folkefesten og finner fram kameraet for å ta noen minner. (Vi må legge til at bilder tatt i 2002 ser ikke ut som de bildene vi tar med dagens kameraer og mobiler.)
Vi legger oss rundt midtnatt, mens det festes ute hele natten. Hvor lenge aner vi ikke, for vi drar til drømmeland…