Playa del Carmen 25. januar 2002
Jeg våkner i 7-tiden og finner ut at jeg like gjerne kan stå opp. Det er litt kaldt i rommet, men da jeg åpner døra til balkongen, blir jeg møtt med en behagelig, klam, men god varme. Så deilig! Jeg setter meg ut for å skrive litt i dagboka mi, og oppdager at Karibien er nærmere enn jeg trodde.
Det er bare noen palmer, litt lauvskog og et fyrtårn som skiller oss fra havet og stranda. Det er så utrolig stille, bare naturens låter er å høre; fuglene synger sin vakre morgensang, mens dovne bølger fra havet skyller inn over stranda. Hvilket Paradis! Det er sol og lufta er så god. Det blåser litt, men det gjør bare godt. Det er rart, det er 25. januar... Vi er her i varmen, og hjemme i Norge har de nesten avsluttet arbeidsdagen sin, og må måke snø og fyre. Jeg trenger en forfriskning nå, - og dusjen og dagen venter...
Frokost og malaria-tabletter
De første dagene her i Playa har vi bestemt oss for bare å være late, og å se oss omkring. Vi skal være her i 14 dager, så vi har god tid til guida turer og egne utflukter allikevel. Frokosten her i Mexico er kjempegod, men du verden, hvilken frokost! Jeg som er vant til to brødskiver med ost og syltetøy hjemme, må bare glemme alt som heter kalorier og magemål. Jeg ser tidlig at dette bærer galt av sted, men en skal jo kose seg også, og dette er da ferie! Her er ingen frokostbuffet, men her på hotellet bestiller du enkelt en ting fra hver av fire punkter. Det blir kaffe, juice og to toast med syltetøy først. (Jeg er mett!) Deretter kommer to speilegg med bacon og bønnestuing. Det smaker aldeles vidunderlig, så det er ikke vanskelig å venne seg til dette. Vi begynner på malariatablettene våre i dag; to tabletter hver fredag frokost, til vi er ute av "området", og så må vi fortsette hver fredag i 6-8 uker etterpå, for ikke å få malaria! Play del Carmen er ikke satt opp som malariaområde, selv om vi skal i jungelen en dag, men vi skal til Veracruz, som er et middels risiko-område. Ja, egentlig hele kysten langs Mexico-gulften pluss litt nord i Mexico, er områder med risiko for malaria, f. eks. Chihuahua, hvor vi kanskje også har tenkt oss. Det er iallefall bedre å være på den sikre siden, tenker vi, for myggen elsker oss, - ingen tvil om det!
Første dag på chartertur er det alltid informasjonsmøte, og det gjelder også for oss. Det er greit å lære litt om stedet du er på, og få litt informasjon om de guida turene som reiseselskapet kan tilby oss, i tillegg til at du blir kjent med noen andre som reiser med samme selskap.
Velkomst-/informasjons-møte
Vi henter nøkkelen til safen på rommet, og må betale USD 100 i depositum, men det er godt å kunne låse inn pass og penger, så slipper vi å tenke mer på det. Det er ganske så slitsomt å skulle "gjemme" dem hele tiden. Men selv om jeg har putta det meste i safen, har jeg fortsatt 100 dollar under sålene i hver av joggeskoa mine, og anser det som en nokså "safe" plass likevel...
På restaurant "Hemmingway" slapper vi av med en velkomstdrink mens vi hører på Stefan. Vi har allerede bestemt oss for "Chichen Itza"-turen. Et besøk tilbake til mayaindianernes tid. Vi kommer til å besøke de fantastiske pyramidene der, hvor det sies at vi kjenner historiens vingeslag... Mayakulturen blomstrer i Mexico og regnes som en av verdens tidligste og mest fremstående sivilisasjon. Innbyggerne hadde kunnskaper om astrologi, astronomi og matematikk. En annen maya-by er Tulum, men den vil vi utforske på egen hånd. Men derimot Pac Chen/Coba-turen høres veldig spennende ut. Det er turen for oss med eventyrlyst, - og det var også en tur vi hadde bestemt oss for hjemme! Tur gjennom jungelen med lokale guider, for å møte naturen. Gruppa består av 12 personer, hvor vi kjører minivan inn til mayalandsbyen Pac Chen. Dagen byr på linbane i sele over en innsjø, klatring med hjelp av rappelering ned i en cenote og lunsj i mayabyen etterpå. Dagen avsluttes med et besøk i Coba, en fantastisk mayautgravning. Skulle vi ellers ha noe å spørre om, eller vil melde oss på noen av turene, informerer Stefan om at Apollo-guidene kommer til vårt hotell hver dag kl. 17:00.
Hjelp, - nå vi trenger pesos
Det haster med å få tak i landets valuta nå, så vi rusler av gårde mot en av byens banker, som visstnok skal ligge i avenida Juarez, mellom avenida 10 og 15. Avenida Juarez er hovedgata som ligger ned mot sjøen, innimellom calle 1 og 2, og fører til torget i Playa. Det er egentlig veldig greit å finne fram her, for langsetter, langs sjøen, ligger alle avenidaene og horisontalt på dem ligger alle calle'ne. (Betyr vei og uttales caj'ene.) En adresse her har ikke husnummer, men ligger f.eks. i avenida 10, mellom calle 5 og 7. Så da er det bare å lete seg fram, og egentlig er det en smart måte å gjøre det på.
Jeg veksler noen dollar til pesos, som er valutaen her i Mexico, og Lene tar ut pesos fra minibanken. Vi ble anbefalt ikke å ta med reisesjekker, da det omtrent var avlegs nå. Og i og med at det er rikelig med minibanker (ATM) i hver by, er det egentlig en veldig grei måte å ta ut penger på. Du slipper å bære på flere verdisaker enn nødvendig, og er ikke avhengig av enn åpen bank for å få vekslet reisesjekker eller dollarne dine. Det er selvfølgelig mange plasser du kan veksle innn dollar utenom bankene, men da må du sjøl passe på at du får en bra kurs. Meksikanske pesos er omtrent lik den norske krona, så det ble et enkelt regnestykke!
Tur på "Super'n"
I dag blir det strandbesøk, men først leter vi oss fram på det lille bykartet til vi finner supermarkedet i Avenida 30. Det er litt av et supermarket, hvilket utvalg, og enorme mengder av hver lille ting. (Skulle nesten tro vi var kommet til Amerika, i allefall er det sånn jeg har hørt at det er der.) Vi handler noen liter med vann, cola, frukt, baguetter og skinke til lunsjen vår, som vi selvfølgelig vil innta på stranda. Vi kjøper "Sangeria Senorial" (herskapelig sangeria), for å ha noe å kose oss med på balkongen i kveld.
Når det gjelder vann, så er nok det noe som vi kommer til å bruke litt penger på underveis. Vi kan nemlig ikke drikke vannet i springen her, så alt må kjøpes på flasker. Før vi dro fikk jeg tips fra en amerikaner som pleide å reise til Mexico i feriene sine. Han pratet om noe en kunne kjøpe på apoteket, som var til å dryppe i vannet for å destillere det, og også bruke til å vaske frukt i. Jeg droppet det, siden det visstnok bare var i fem-liters flasker, og selv om en selvfølgelig måtte ha fylt det over i en liten flaske, skal jo alt bæres på ryggen! Det viste seg også å være helt unødvendig. Vi vasker frukten i springen og pusser også tennene der, men vann for drikke, det må vi kjøpe omtrent hver dag.
Hus til å bli glad av!
Vel ute av supermarkedet slår varmen i mot oss. Det er nærmere 30 grader i skyggen i dag, og folk forteller at det har vært en lang varmeperiode nå. Vi får la være å klage vi kalde nordboere! Veien "hjem" igjen (du skal ikke ha vært lenge på et sted før du føler at dette er "hjemme") går gjennom koselige boligstrøk. Det er mye nybygging her, og lett å se at dette er en by som tenker turisme, for små hoteller "popper" opp både her og der. Søppel og skrot er det her i bakgatene, så av og til får det meg til å tenke på plasser jeg har vært i fattige land i Øst-Europa. At meksikanere er glade i farger er lett å se, for murhusene er malt i knalle farger, og med balkongrekkverk og inngangspartier i mørkbeisa treverk. Og med klatreplanter i all sin blomsterprakt som slynger seg oppover, gjør det rett og slett folk i godt humør!
Stranda venter på oss
I full fart pakker vi de små sekkene for strandbesøket, går innom resepsjonen og får våre mørkeblå badehåndklær og "billetten", som gir oss frie liggesenger på "Mamitas Beachclub". Det er bare å gå bort den lille veien foran hotellet, ned "stien" til venstre, og etter ca. 200 meter er vi der. En endeløs strand med grønnturist, blinkende vann som holder 26-27 grader, og med parasoller, liggestoler og soltilbedende turister overalt.
Her nede har vi diverse "beach-club"er som råder grunnen langs stranda. Vi skal til høyre, og leverer våre billetter og blir tilbudt to solsenger helt nede i vannkanten. Riktignok må vi betale 20 pesos for stråparasollen, men den kan være god å ha. Det er tross alt første dagen vår på stranda, og sola ser ikke forskjell på "rødhud" og "blekansikt", men gir hva den har av varme og brunende stråler både til bleke skandinaver og mørkhudede, som har nydt varmen og kjent de ultrafiolette strålene på kroppen i mange uker allerede. Så her får en passe seg som best en kan. Vi inntar horisontalen på det blå håndkleet, og kjenner at kroppen etter hvert faller til ro og "det-er-godt-å-leve"-følelsen inntar en fullstendig.
Men det varer ikke lenge før trangen til å smake på det våte element overmanner oss fullstendig, for varmt er det, skikkelig varmt! Vannet er bare så fantastisk nydelig, men så salt at det svir i øynene når de store bølgene kommer, og du i et uoppmerksomt øyeblikk blir med under for en full "avkjøling". I dag er det fint å bade og ingen understrømmer. Vi har fått beskjed om at vi må følge med på flaggene; grønt betyr trygt å bade, rødt betyr som vi vet fare, og da kan det være understrømmer og direkte livsfarlig å bade. Ved gult flagg er det visstnok sånn midt i mellom, men det anbefales absolutt ikke. Vi har ikke klart å finne flaggene ennå, men her på stranda er det "baywatch" med eget tårn som våker over det hele, så vi regner med at så lenge han sitter på plassen sin er alt greit! :)
Her på stranda er det et yrende liv. I tillegg til turister fra alle verdens kanter, jobber de fastboende som badevakter, på restaurantene og som "liggestol/parasoll-vakter". Både de og kelnerne har øynene med seg overalt, og lette på foten stiller de alles behov. Her kan vi få servert kalde drikker, cappucino eller en god lunsj, uten å måtte lee på så mye mer enn en arm. Det tilbys massasje flere plasser rundt om, og indianerbarn og kvinner tilbyr sine håndarbeider, som på de fleste turiststeder rundt omkring. Innimellom blir en overmannet av lysten til å svare noe annet enn "no gracias", så jeg går hjem med en håndknyttet vennskapslenke til 10 pesos...
Hyggelige folk og strandloffere...
I tillegg til alle disse, møter vi mange hyggelige mennesker som nyter det samme otium som vi. Det eldre ekteparet fra London, som ivrig forteller at de elsker å snorkle, og nyter livet skikkelig på andre uka nå. Mannen forteller at de var på Cozumel i går, den store øya utenfor Playa del Carmen. De reiste dit for å dykke og hadde en kjempedag. Han skryter veldig av stedet og sier at dit må vi dra. Da han hører at vi er fra Norge, forteller han at to norske cruiseskip ligger til kai der ute nå. Tida her nede har gått så altfor fort syntes de, og i morra må de vende nesa tilbake til England og London-tåka. Det forelskede paret fra Tyskland under naboparasollen, stiller mer enn gjerne opp for å se etter våre eiendeler når vi skal bade, for de forteller om gutter som har det som hobby å reke strandlangs for å se om det er noe de kan stjele. Sånn er det vel alltid der fattigdom og rikmannsliv møter hverandre, og det er nok av fattigdom i Mexico, så fristelsenn kan vel ta overhånd, når en ser hvilke forskjeller det kan være blant oss mennesker. Vi takker ja til det tilbudet.
Langs vannkanten er det en stadig strøm av "vandrere", som bare går langs strendene og slikker sol. Kanskje de har et mål, kanskje de kikker etter noen spennende av det andre kjønn, eller bare fordriver dagen. Det er kanskje det som kalles "beach-bummere" eller for å si det på norsk "strandloffere"? Etter dager på stranda er nok vi i samme kategori, men det bør ikke være noe negativt, i alle fall ikke her nede.
Sollo fra Montreal i Canada er en slik strandloffer. Han reiser rundt alene, fra land til land, og har kommet hit til Mexico fra Columbia. Han sier han liker å reise alene, for da er det lettere å komme i kontakt med folk. "Det er så mange hyggelige mennesker rundt omkring i verden som jeg kan lære mye fra", sier han, mens han håndhilser igjen og tar farvel i det han slenger den lille skipssekken på ryggen og rusler videre bortover stranda. En hyggelig, sjarmerende herre i 60-årene, som sikkert er en skikkelig livsnyter, og vet hvoran "leve livet" til fulle...
Det nærmer seg ettermiddagen og siestatid. Vi er stive i "skinnet" og fulle av sand og salt. Vi føler oss mettet på sol for i dag, og smører oss inn med Aloe-vera-gele, for å kjøle kroppen og stoppe en eventuell forbrenning. Vi får ta det litt pent, og bestemmer oss for å ta annenhver dag på stranda. Sol får vi nok av likevel, selv om vi ikke steker oss hele tiden.
Argentinsk aften
Vel tilbake på hotellet får vi invitasjon til "Argentinsk aften", som holdes ved hotellets bassengkant hver fredag kveld, og det takker vi ja til. Vi får ta med det som skjer rundt oss her, for vi har plenty av tid til å prøve de andre restaurantene etter hvert. Vi skal jo tross alt spise alle måltider ute! Etter en kald dusj nyter vi sangeria'n på balongen mens vi følger med i forberedelsene rundt "poolen". Jeg skriver i dagboka mi og Lene pugger litt spanske gloser. Etter hvert står bordene dekket med hvite duker nedenunder, de tenner grillen i gata utenfor og sirissene har startet spillinga si. Mørket har kommet og det har gått tre cruiseskip fra Cozumel og nordover ute på havet. Kanskje to av dem var norske? Vi kjenner at det skal smake med mat nå, og går for å stelle oss for å møte en argentinsk aften!
Det er ikke mange bordene ved bassengkanten, men egentlig akkurat passe. Intimt og koselig er det i alle fall. De har tent "julebelysningen" rundt stammen på den store palmen i hjørnet, og telys på alle bord. Rett utenfor porten - mot havet - står den argentinske eieren av hotellet og griller, godt hjulpet av "vaktmesteren". De unge jentene i resepsjonen står for serveringen. Vi bestiller husets rødvin og en karaffel med vann. Først får vi et lite stykke kjøtt og en stor pølse som er veldig grov og godt krydret. Kålsalat, tomat og oljedressing hører med. Det smaker veldig godt, selv om vi ikke vet hva slags kjøtt vi spiser. Så kommer et stort kjøttstykke og sammen med en mikset salat av kokte poteter, gulrøtter og erter, blandet med majones og kanskje litt rømme... Nydelig!
Tequila "på huset"
Kvelden går fort, der vi sitter og koser oss med maten mens meksikanske rytmer fra musikkanlegget smyger seg rundt bordene. Etter hvert som grillinga tar slutt utenfor, kommer vertskapet og hilser på gjestene. Det er tradisjon her at kvelden skal avsluttes med en "tequila på huset", så ingen må gå før runda er tatt. De går fra bord til bord og tar seg god tid, både til å presentere seg selv og til å vise eventuelt "nybegynnere" hvordan dette skal gjøres. For dette med tequila er helt spesielt for Mexico, og det ville være uhøflig å ikke ta imot. Det er kaktusbrennevin som lages av agave-planten, som vokser rundt omkring i landet.
Så står de ved vårt bord. Han er lang, mørk og smilende. Hun er blond og kan minne om en skandinav med sitt lange, lyse hår. Med seg har de tequilaflaska, limebåter og en skål med salt. De forteller litt om seg selv, at de er argentinere og at de bygde dette stedet for to år siden. Det kommer mange nordmenn og svensker hit til "Riviera del Sol", og det liker de veldig godt. Han lurer på om vi har drukket tequila før, noe jeg sier jeg ikke har. Han viser meg og jeg må gjøre som han: Først litt salt på handa, i gropen mellom tommel og pekefinger, det slikkes opp, det lille snapsglasset med tequila tas på styrten, og så inn med den lille, grønne lime'n. Arghhh... det er sterkt, men jeg rekker egentlig ikke å tenke over smaken før det hele er over. (Saltet skal visstnok med for å nøytralisere alkoholen). Så dette er altså nasjonaldrikken i Mexico og kjent verden over.
Før vi forlater vertskapet tipser de oss om at vi burde ta en tur på utestedet "Blue Parrot". Der møtes mennesker i alle aldre til en hyggelig prat, noe godt å drikke og levende musikk. Det ligger langs stranda ned calle 10, ikke langt fra Avenida Quinta, og er det stedet alle går etter en lang dag, enten de er turister, forretningsdrivende eller de eier et utested lenger oppe i byen. Her samles aboslutt alle, til langt uti de små timer...
Kveldstur i en sjarmerende fiskerlandsby
Vi bestemmer oss for en kveldstur, og går oppover gågata i avenida quinta. Vi bor i enden av gata, men bare minutter fra oss er det et sydende liv. Playa del Carmen, som før var en liten fiskelandsby hvor folk bare var på gjennomreise, har nå blitt en livlig turistby med ca. 50.000 innbyggere. For ca. tre år siden var det bare grusveier overalt, nå er "turistgata" belagt med brosten og små, koselige hoteller ligger både langs stranda og innimellom restauranter, butikker og suvenirkiosker. Det sies at Playa del Carmen er Mexicos mest hurtigvoksende by, og folk lurer på når dette skal stoppe... Her er bare sååå koselig, og vi føler oss umiddelbart "hjemme", og er glad for at vi har hele 14 dager til å utforske byen og omgivelsene. Det som vi syntes er så fint med denne byen, er at de har bevart trærne! Her er det tydelig at de ikke har meiet ned alt av vegetasjon, bare for å bygge opp et stort turistkompleks. Nei,- de har tenkt at "her skal vi også ha sjarm og atmosfære", og det er noe de virkelig har klart. Jeg omdøper byen til "Playa del Charmen", et navn den kan bære med rette!
Og for den som ikke ønsker å spise meksikansk under hele ferieoppholdet, ikke fortvil, for her er det lagt til rette for turister fra alle verdens kanter. Det er nesten så det blir litt for mye av det gode, for det europeiske kjøkken er rikelig representert, i tillegg til Mac Donald, Friday, brasiliansk steakhouse, kinesisk, - ja, alt hva hjertet begjærer... Det eneste vi ikke finner er norske kjøttkaker og fårikål, men jammen er det godt også da! Vi er jo ikke kommet her for å spise norsk! Men svenskene de har fått sin egen frokostbar, som drives av et svensk ektepar, og som visstnok veldig populær også. De nyeste blant utesteder, nemlig "kaffebarene", har kommet hit også, hele tre stykker bare i gågata, og vi får vår stamplass hvor de har verdens beste "cappucino frappe" (kald og med knust is) og en veldig koselig, ung kelner.
"Laid back" atmosfære
Det er en hyggelig atmosfære i gata her, alle er blide, og "innkasterne" i restaurantene er akkurat passe masete, og tar et nei for et nei. (Det er jo begrensa hvor mange middager du kan få plass til på en kveld også!) Vi treffer folk som vi pratet med på flyet, og noen som reiste uspesifisert, syntes nok de bodde litt enkelt, men det var rent og ordentlig. Fordelen med å bo billig er jo at du har muligheten til å flytte litt rundt også, hvis det er ønske om det. Sånn som jentene fra Trondheim som har planer om å reise til Cozumel for å bo i en stråhytte på stranda i noen netter. Det har de muligheten til, da de bor uspesifisert og ikke har betalt stort mer enn for flyreisa.
Internett-steder, både med og uten kafé, er det flere av, og egentlig burde vi ha skrevet litt til familie og venner, men vi orker ikke i kveld. Vi er rett og slett kjempetrøtte! Jeg som alltid er nattugle hjemme, og her orker jeg nesten ikke å holde gluggene oppe etter klokka har passert 23:00. "Blue Parrot" får vente til senere... Vel nede kan vi nesten ikke komme fort nok i seng. I gangen ved inngangsdøra vår har flere små firfirsler det travelt, mens vi slår på airconditionet og kryper under lakenet...
