Playa del Carmen 27. januar 2002
Slik går dagene her nede... helt av seg selv! Den ene gode, late dagen etterfølges av den andre, og vi er veldig enige at vi ikke kan ha det bedre.
Gårsdagen ble nok en sløv dag på stranda, etter en tidlig start på dagen og telefoner til dem der hjemme som ventet på livstegn fra oss. Det kan se ut til at jeg har skiftet fra B- til A-menneske her nede, men sannsynligheten er nok større for at det fortsatt henger litt igjen i døgnrytmen her. Etter timer med sol og saltvann, dro vi til en salsa-restaurant, meksikansk, som vi fikk anbefalt av Apollo. Den lå litt lenger oppe i byen, vekk fra turistgata, og det bar området preg av, men maten var kjempegod! De kunne omtrent ikke et ord engelsk, men mat fikk vi likevel; "pechuqa de pollo a la plancha" - kylling med ris, salat, tomat og tortillas. Billig var det også; 90 pesos totalt!
Vi dro også på en internett-kafé, men det ble en liten prøvelse. Her var det fullt med folk, ventetid på maskinene, og da det endelig var vår tur oppdaget vi at linjene var kjempetrege, da forbindelsen kom og gikk hele tiden, så mye av tiden gikk til venting. I tillegg var det fullt trøkk i musikkanlegget, men noen mailer fikk vi da sendt. Vi var ganske så slitne da vi ruslet hjemover. Men en pizza på verandaen i kveldstimene gjorde underverker, og med perfekt utsikt til naboen som hadde yoga-timen sin, ble det en fornøyelig avslutning på dagen.
En super bursdagsfeiring!
Vi bytter på å spise frokost på hotellet vårt og på "La Vagabonda", som ligger rett borti gata. På bursdagen min tar vi frokost der, etter at jeg har fått både bursdagssang og presanger på senga. (Akkurat som hjemme.) Eneste forskjellen var at i år er sangen på spansk, som seg hør og bør! På Vagabonda har vi muligheten til å velge mellom forskjellige typer frokost, men i dag blir det "frokost spesial" til 35 pesos. Det består av en tallerken med egg og bacon + en tykk pannekake med valgfri sirup. (Ligner vel egentlig veldig på amerikansk frokost dette her!) I tillegg får vi toast og syltetøy. Kaffe eller te og et glass juice. Egentlig er det mye for pengene synes vi!
"La Vagabonda", som betyr "landstrykeren", har en marihøne med en skreppe på ryggen i logoen sin. Stedet drives av italienere, og tilbyr frokost og retter fra flere steder i verden. Det er nok ment å være et sted hvor alle som "loffer" innom skal føle seg hjemme, og det er ingen tvil om at folk gjør det. Her er det alltid folk, og de tar seg god tid!
Vi har bydag i dag, og rusler inn og ut av alle de små og litt større butikkene i vårt eget, daffe tempo. Vi handler litt suvenirer, noen klær og noen kort, som vi har bestemt oss for å sende fra Los Angeles. De har mange spennende ting å by på, og prisene er aldeles ikke gale, så vi lar oss friste, men innkjøpene våre begrenser seg selv, da plassen i ryggsekken er minimal! Det tar på å gå rundt og kikke også, så innimellom stopper vi ved fortauskaféer for å nyte det de har å by på, samtidig som vi er tilskuere til det gode liv!
Lunsjen inntar vi på en ekte meksikansk strandrestaurant; "Capitan Tutix". Piratflaget vaier fra toppen av restauranten, men det betyr ingen ting, for kyllingsandwich'en smaker nydelig! Med på kjøpet får vi med oss levende musikk, hvor en far og to sønner, stilig kledd i hvite skjorter og svarte bukser, går rundt og spiller harpe og gitar. (Litt mer eller mindre helhjerta fra de unge sønnenes side.) Det er tydelig at dette er en restaurant som blir mye brukt av meksikanske familier. De koser seg rundt bordene, mens ungene bader på stranda. Og meksikanerne de bader som regel med klærne på! I alle fall så vi mange som gjorde det. På vei tilbake til gågata møter vi to små barn som tigger penger. Jeg gir dem to pesos hver, og spør om jeg kan ta et bilde av dem. Men da "våkner" storesøster, og sier; "det koster 30 pesos det"! Skal si de lærer tidlig... (Jeg tok bilde, men storesøster var sur og ødela det bildet.)
Med jevne mellomrom er vi innom internettstedene, og selvfølgelig må vi sjekke e-mailboksen i dag. Det kan jo til og med være et bursdagskort der!? Ja, ganske riktig, det var ikke bare en, men ganske mange som hadde husket på dagen min. Så her er det hilsener både fra Norge, Mexico, Canada, Los Angeles og India. Noen kjærkomne ord også fra "Eremitten" hjemme i stua, som vanner blomster så godt han kan, og håper de er fornøyd med han! Jeg skriver enn fellesmail til alt av familie og venner som er på lista, bare for å holde dem litt oppdatert på hvordan vi lever her borte på den andre siden av havet. Og at de blir litt misunnelige og får tanker som "eia var jeg der", er jeg helt sikker på!
Det er trivelig her på internettstedet som bærer navnet "@msterdam". Ikke er det så dyrt heller, 27 pesos pr. time, og ikke behøver du å vente så lenge på ledig maskin. Prisene varierer veldig fra sted til sted her, så det er lurt å sjekke ut litt. Det dyreste vi har prøvd er 50 pesos pr. time, og attpåtil var linjene veldig trege, så det ble dobbelt så dyrt på mange måter! Noen plasser spiller de musikk så høyt at det er vanskelig å konsentrere seg om det en er der for. Ikke er det like moro alltid heller, hvis du omtrent sitter i fanget på sidemannen. Hvis du skriver en mail på norsk er det kanskje ikke så veldig stor sjanse for at noen skjønner det du skriver, men det hender også at det foregår på engelsk, og jeg merker selv at jeg ikke liker å sitte så innpå naboen at jeg kan lese brevet hans. En plass vi var hadde de montert små vegger mellom hver PC, det var kjempelurt, - men veldig uvanlig!
I dag har vi kjøpt telefonkort, for nå må vi også snakke litt med dem der hjemme i gamlelandet. Vi glemmer et øyeblikk at vi er syv timer bak, og tar dem på senga, da klokka er litt over midnatt, men de syntes det er koselig å høre stemmene våre. Hjemme er det kaldt og det har snødd en del, og vi kan med hånden på hjertet si at vi ikke savner vinter og snø akkurat nå!
Bursdagsmiddag på "Estrada"
I kveld skal vi spise "fint", og velger "Estrada" - et brasiliansk steakhouse i Avenida Quinta. Vi velger stedets spesialitet, som er 10 forskjellige typer kjøtt som de griller på spyd, og går rundt og skjærer skiver til gjestene, etter hvert som det blir ferdig. I tillegg har vi salatbaren som vi kan forsyne oss av som vi vil. Bordet vårt står helt ute i gata, og folk rusler fram og tilbake, så her er det mye å feste øynene på. I tillegg har vi to musikanter som veksler mellom naborestauranten og vår. De går fra bord til bord og spiller saksofon og fløyte, og det er behagelig og velklingende å lytte til. Det blir et langt og velsmakende måltid med en hyggelig og oppvartende kelner. Vi avslutter måltidet, etter hans anbefaling, med maya-kaffe. Det er en spesiell, sterk kaffe laget på mayaindianernes vis, med flambert likør og en kremklatt på toppen. Virkelig noe vi kan anbefale videre på det varmeste!
Endelig "Blue parrot"
Vi har bestemt oss for å avslutte kvelden på utestedet "Blue Parrot", stedet alle går til og alle snakker om.
Det stemmer nok at "alle" er her, for her det ikke enkelt å finne seg en plass å sitte. Dansegulvet er lite og folk danser som "sild i tønne", mens stemningen er høy. De står og prater og rundt bordene koser folk seg. Den store baren midt på plassen, har morsomme enkle og doble husker, som henger i tau fra bjelkene rundt hele baren. Der nyter vi vår drikke mens vi svinger frem og tilbake og lytter til DJ'en som sender den hotteste musikken han vet om akkurat nå, gjennom de kjempestore høytalerne nede på stranda. Vi ser igjen folk vi har møtt tidligere, prater litt og er enige med dem som sier at dette er et koselig sted å avslutte dagen. Et par timer senere ønsker vi oss "hjemover" til enden av Avenida Quinta, hvor Riviera del Sol ligger. Det er stille og rolig i gatene, og ingen uroligheter av noe slag! Taxisjåførene prøver å få tur, men vi takker "no gracias", og velger å spasere de små 10 minuttene vi trenger i denne tropevarme januarnatten...