Playa del Carmen – Merida – 08. Februar 2002
Vi våkner til øsregn – det formelig bøtter ned, så da gjør det ikke så mye at vi skal tilbringe noen timer på buss! Vi skal nemlig videre i dag, for å starte ferden vår ut i det blå! ”Charter”-ferien er slutt og nå starter ”Backpacker”-livet!
Vi trodde vi skulle få frokost ”på huset”, men nei – tydeligvis ikke i dag. Men fyren peker over gata og vi springer over til en bitteliten, koselig kafe, som drives av en jente fra Tyskland. Her er det omtrent bare backpackere, og vi hører de prate om reiseruter rundt om; Baja California, Copper Canyon osv. Litt ”hjemslig” det, for oss som nå er en av dem...
Det blir en croissant med ost og skinke, kaffe og appelsinjuice, mens vi studerer det utrolig hyggelige rommet. Mange fine detaljer å feste øynene på, litt kunst – kanskje sjølprodusert - og en hel vegg med bøker, for bytting. "Sett din utleste bok i hylla og ta med deg en ny!" Tenk å få så mye ut av et så lite rom!
Med ADO-bussen mot Merida
Klokka 09:15 tar vi sekkene på ryggen og går opp i 45. Gate. Det har heldigvis sluttet å regne. Vi skal til ADO-busstasjonen i 20. Aveny, 12 calle og skal reise med ADO primera til Merida. (Alt er nøye planlagt før avreise fra Norge, og det er veldig forskjell på busselskapene og standarden på bussene. Så skal du kjøre langt, er dette viktig!)
Vi må ha med vann og litt å spise på veien. I utsalget på stasjonen velger vi en tortilla med noe kjøttfyll, som ser ganske innbydende ut. Etter litt venting kommer endelig bussen. Vi får kvittering på sekkene våre, og den blå og den oransje blir pent plassert under bussen. Så smart med kvittering, dette er nytt for oss, men en sikkerhet så ikke hvem som helst kan ta med seg en ryggsekk eller koffert og gå! Dermed er vi i gang. Vårt første mål på den 300 mil lange reiseruta er den ”hvite byen” eller ”hengekøya’s hovedstad”, som Merida også blir kalt.
Foran oss har vi en kjøretur på 4 ½ time og sjåfør Gustavo presenterer seg og sier han skal føre oss trygt til Merida, hovedstaden i området Yucatan.
Merida er hoveddøren til Maya-land, og Yucatan-halvøya er maya-indianernes rike. Byen ble anlagt etter en rettlinjet plan, alle gatene er parallelle. Gatene med oddetall går øst til vest, partall nord til sør. Merida er en vakker by, men har mange tiggere, står det å lese i Lonely Planet.
Bussen er stappfull, airconditionet står på full guffe, og etter hvert fryser vi halvt i hjel. Godt vi har sarongene til å ha over oss, det hjelper i alle fall litt. Et hyggelig ektepar sitter på motsatt side av oss, de prater lite med hverandre og det viser seg etter hvert at han er døv. Vi klarer å ”kommunisere” med dem på en måte, og de smiler mye.
Bussturen med mange pausestopp - 30 mil på seks timer...
I starten går tiden fort, og det er mye å se på underveis. Vi kjører innom små tettsteder, hvor det kommer folk på, men ofte kan det ta veldig lang tid. Han stresser iallefall ikke denne sjåføren her. Han har stadig pauser og prater med folk underveis, og en plass sier han ingenting, men bare forsvinner ut. Vi ser at han setter seg ned ved en slags taverna og bestiller seg mat. (Dette er litt morsomt, nesten som å reise med Arendalsbussen i ”gamle dager”, da buss-sjåføren stoppet for å spise på "Cinderella" på Gjerstad-heia, og vi i bussen bare pent måtte vente.)
Etter seks timers kjøretur med Gustavo sjåfør, er vi endelig framme kl. 16:30. (Distansen fra Playa til Merida er 30 mil.)
"Reforma" - byens nest eldste hotell
Så fort vi stikker nesene utenfor buss-stasjonen i Merida blir vi møtt med tilbud om overnatting, - en hyggelig mann (så ut som en engelskmann) tilbyr oss å bo på hans hostel; ”The nameless place”. Vi takker ja til en løpeseddel, men orker ikke styre med det. Vi har bestemt oss for å gå, siden det fortsatt er lyst, og da er det lettere å finne et hotell på veien. Vi finner retningen mot sentrum og går mot førstevalget på lista vår. Det er ganske tungt å gå, og ryggsekken gnager og er ganske så ”heavy”, der den trykker 22 kg nedover min rygg. (Lene’s veier 18 kg.) De rettlinjede gatene virker endeløse, så da vi kommer til hotell ”Reforma”, styrer vi mot det og håper det beste.
Hotell ”Reforma” i calle 59 er et gammmel og ærverdig hotell. Byens nest eldste, får vi vite. Foajéen ser flott ut og er enorm, med mange store palmer og søyler og åpent rett til himmels. En kjempebred trapp fører opp til annen etasje. Lene tar av seg sekken og blir med opp for å inspisere rommet, og kommer tilbake og sier at det er ok. Vi skriver oss inn, og de må vite hvor vi kommer fra og hvor vi skal videre, i tillegg til fullt navn og adresse i Norge og innlevering av passene, før vi får utdelt nøkler til hjørnerommet i 2. etasje.
Hjørnerommet med fem meter under taket
Rommet er virkelig noe for seg selv. I tillegg til at rommet er kjempestort, fordi det er et hjørnerom, har det tre store dobbeltsenger! Rommet går i brunt og oransje, og er skikkelig 70-talls; gulvet er dekt av rutete, store fliser, lyse vegger, brun-oransje shabby, ekle sengetepper, men sengklærne ser heldigvis rene ut. (Likevel velger vi å bruke lakenposene våre i tillegg, - bare for sikkerhets skyld.) Badet har små fliser, og murpussen faller av her og der. De hvite håndklærne er ikke lenger hvite, men grå. Siden rommet er et hjørnerom, ligger det ut mot to trafikkerte veier, så det blir kanskje mye lyd i natt, men det er godt det er vi som skal bo her og ikke ”Eremitten”, for vi kan sove over alt! Det som er mest spesielt, er at det er så høyt under taket, minst fem meter. Så vi finner ut at vi i alle fall har fått mye kvadratmeter for de 310 pesosene vi har betalt.
Fantastisk stemning på "Restaurante oBar Amaro"
Vi slapper av litt, steller oss og går ut for å finne noe å spise. Vi rekker ikke langt før en ung maya-meksikaner stopper oss… ”What’are u lookin’ for; shopping, handcraft, something to eat? Let me help you!”, sier han smilende. Han viser oss en kjempekoselig restaurant i en innelukket, åpen hage med trær og hyggelig interiør. ”Restaurante oBar Amaro”. Her er fin musikk og veldig hyggelige kelnere. De vet ikke det beste de skal gjøre for oss. De svinser rundt oss; ”er vi fornøyd, smaker maten, skal jeg ta bilde av dere?” Vi spiser ”Pollo a la Yuccateca” fra det lokale kjøkkenet og maten er fantastisk! Vi faller helt for musikken som strømmer ut av høytalerne, og får navnet på han som synger; Juan Luis Guerra. Her blir vi lenge og virkelig slapper av og kjenner på at vi koser oss skikkelig.
Det er karneval i byen!
Vi finner etter hvert ut at vi bor nokså nær torvet, og ser også plakater som er hengt opp om at det er karneval i byen. Det viser seg at vi har havna midt oppe i årets karneval! Merida er visstnok den nest største karnevalbyen i Mexico, etter Veracruz, og i februar er det karneval! Det varer i seks dager, og i dag er dag to. Vi må selvfølgelig ut og få dette med oss!
Folk står som sild i tønne overalt og venter på opptoget. Det er ventet kl. 20, men klokka passerer med 20 minutter før vi hører musikk i det fjerne og skjønner at noe er på gang… Vi har fått oss en fin plass inntil en hjørnebutikk med en liten trapp, og jeg ser over alle foran meg. De fleste meksikanere er omtrent et hode lavere enn meg også, og maya-indianerne er så små at selv Lene blir lang, med sine 1.62 over bakken!
Vi hører salsarytmer og trommer, og så er de her, alle de fine kostymene som vi kun har sett på TV. Det er mange barn med i opptoget, fra danseskoler og kanskje fra musikk-skoler. Det er nok årets høydepunkt for mange. De danser og smiler, men noen av de minste ser litt slitne ut også. Det er nok langt å gå. Det er mye fjærpryd og glitter, og alle er sååå fine. De danser og vrikker på seg etter innøvde rytmer. (Her skulle Marte kusine ha vært!)
Innimellom skolene kommer biler som representerer forskjellige kjedebutikker og drikker; Pizzahut, Burger King, CocaCola osv. Bilene er pyntet også, i tillegg til at ungdommer og barn står på lasteplan og kaster ut reklame til folk langs ruta. Hele toget varer i 1 ½ time, og vi har aldri vært med på noe lignende. Men vi innrømmer gjerne at vi er ganske så fornøyd, og har brukt opp hele filmen i fotoapparatet. Det er blitt sekk mørkt nå, så bildene er ikke akkurat mye å skryte av, med min lille blitz, som ikke rekker langt i mørket.
Det blir en stopp på Burger King, før vi går de få skrittene ”hjem” til det ”noisige” hjørnerommet vårt på hotel Reforma. Klokka er 22:30 og vi prøver å skrive litt i dagbøkene, men det varer ikke lenge før jeg må gi etter for søvnen. Lene svarer ikke da jeg sier ”godnatt”. Det ser ut som det går bra å sove her, selv om bilene bråker i vei utenfor to av veggene våre.