Celaya, 15. februar 2002
Jeg våkner av hanegal klokka 08:15! (Så hyggelig vekkerklokke.) Lyden av folk som er oppe, tusler rundt og prater med lave stemmer, kan høres. Imelda må en tur på jobben, ho skal ta bilde av en skoleklasse, men er tilbake til siesta. Guttene skal på skolen og Miguel til studioet. Vi må bare "late som vi er hjemme" og gjerne ta oss en tur ut i byen for å gjøre oss litt kjent, sier Imelda, og Lopita vil lage frokost til oss...
Hushjelpen Lopita gjør det meste
Hvem som er Lopita? Enda et familiemedlem? Neida, Lopita er hushjelpen som jobber hos dem. En ganske ung jente som lager mat, rydder, vasker tøy, ordner i huset - ja, omtrent alt av husarbeid faktisk. Når de kommer hjem til siesta-tid, står varm mat på bordet. De må kanskje ha det slik når de jobber til sene kvelden hver kveld. Litt annerledes enn hva vi er vant med hjemme i Norge, men sikkert veldig praktisk her.
Vi går ned på kjøkkenet, og der venter Lopita med maten. Først får vi frukt, deretter pølser, egg og bønner (frijoles) og varme rundstykker. Det smaker nydelig! Det er fredag i dag, så vi har i tillegg malaria-tabletter til dessert!
Etter frokost sjekker vi mailboksene våre. Jeg har fått mail fra en lettet "Eremitt", som har vært litt bekymret for oss, siden han ikke har hørt noe på en stund, men nå er alt greit. Jeg har ikke ro på meg til å svare nå, så vi vil heller ta en bytur. Vi må ut...
Klokka er 11:30, og temperaturen er behagelig, men det er godt å ha noe på armene. Vi hilser på hunden "Pecce", som er så velfødd at den ser ut som en liten gris over ryggen. Den ligger alltid på benken ved inngangsdøra, som forøvrig alltid er ulåst. (Men det er vel ikke noe problem når de har vakthold i porten?)
Rundtur i byen Celaya
Et kirkespir er "målet" vårt, - der er sentrum, har vi fått beskjed om. Da er det lett å orientere seg, samme hvor vi havner i byen. Det er kort vei, bare fire kvartaler unna. Vi kommer til en fin park, med trær som er klippet som dyr og fugler; elefanter, struts og mange andre. Det virker som det er vanlig her, å klippe trær spesielt. Trærne ligner på bjørkefiken, som vi har i stuevinduet hjemme. I hagen rundt der familien bor, er de samme trærne klippet som sopper, og i parken like ved, har de fasonger som "marshmallows". Det er så koselig her!
Vi kommer til noe som ligner på et marked. Inn i et trangt smau og med salgsboder på begge sider. Det er så smalt at det er så vidt du kan passere når du møter noen og det er et virvar av alt mulig på en gang her; smykker, brente cd-plater, frukt og grønnsaker, "fiskebutikk", klær og utallige koner og unge jenter som sitter og selger sine hjemlagde tortillas eller kaktus de har stelt og dandert. Dette er virkelig annerledes! Jeg prøver å få tatt noen bilder, men lett er det ikke, for folk kommer i veien hele tiden. I tillegg er det litt ekkelt bare å stille seg opp å ta bilde av de innfødte.
Celaya er en koselig og rolig by. Det står ingenting om den i "Lonely Planet"-boka, og jeg lurer på hvorfor? Grunnen er antagelig at det sjelden er turister her, for her er det bare Lene og meg, så langt jeg kan se... :)
Kirken "El templo del Carmen" med sitt enorme kirkespir, er et landemerke her i byen. Rett bak ligger "La bola del aqua", et gammel vann-tårn.
"Cajeta" - karamellsausen som har gjort Celaya kjent
Vi kommer ut av det trange markedet og gjennom en liten park. Plutselig får vi se at det står "Cajetas" på et skilt over en butikk. Jeg har lest om at Celaya er kjent for sin "Cajetas". Karamellsaus laget av geitemelk! Vi får smake, og ender opp med hver vår lille flaske pluss tørka jordbær med cajeta-smak og et langt "band" med kjærlighet på pinne.
Men nå sjesser vi på is, så vi går innom isbutikken og ut i parken for å slappe av med våre sviske- og rosin-is. (Magen har heldigvis ikke problemer her.) Vi ser plutselig at klokka nærmer seg 13:30 og må tanke på hjemveien og lunsjtid. Vi roter litt, og går en lang omvei, men hjem til Guadalupe i Alameda, kommer vi til slutt.
Middag med poteter!
Vi rekker det før klokka er 14, men det er ingen her. Den svarte bobla (Miguel sin bil) er hjemme, og det lukter god mat. På kjøkkenet er Lopita i sving, men vi ser ingen andre, så vi slenger oss litt på senga. Imelda er hjemme likevel, og ho banker på døra og sier at maten er klar. I dag er det fisk og poteter. De tenkte på at vi kanskje hadde savna potetene?
Først er det "lenteja", en slags linsesuppe, og den er kjempegod. Fisken er "roballo" og med poteter til. I tillegg får vi ris blandet med paprika og noe chilli-greier pluss den røde salsasausen, som vi begynne å venne oss til nå. Eduardo kommer hjem fra skolen og spiser med oss.
Med Imel på oppdrag
Så blir vi med Imel til Erica og Jordan's (datteren og svigersønnen) hjem for å mate hunden deres. De er på ferie i Puerto Vallerta, og Imel er hundemater. De bor ikke så langt unna, og leiligheten er superlekker! På hjemveien stopper vi ved et gartneri, hvor Imelda kjøper tulipaner i potte, som ho vi ha i vinduskarmen ved inngangen. Imelda må tilbake på jobb, og vi tar en tur på kaffebaren rett borti gata.
Vi har litt alenetid, siden alle er borte, men det er bare greit. Vi slapper av med en film, og jeg skriver "fellesmailen" som jeg skulle ha gjort i dager nå. Har faktisk ikke skrevet siden onsdagen i Playa, og det er over en uke siden. Adrian og Eduardo kommer hjem, og etterhvert også Imelda, mens pappa Miguel jobber og jobber.
Gavene fra Kragerø
Imelda og jeg blir sittende å prate på senga hos meg. Ho viser meg et reisemagasin fra hjemstedet sitt, Guadalajara, 31 mil fra Celaya, byen der foreldrene hennes fortsatt bor. Foreldrene til Miguel bor der også, men de er skilte, så de bor på hvert sitt sted. Miguel kommer hjem og jeg gir dem gavene fra oss; "Kragerø i bilder" (boka fra vårt hjemsted som er skrevet av Eremitten) og snapsglass fra Companiet (som jeg i løpet av turen har fått pakka pent inn igjen). De sier ikke takk (kanskje de ikke bruker det i Mexico), men Miguel ser og ser på bildene, og Imelda sier ho tror han liker den godt. Lene steller seg for å bli med Eduardo på diskotek.
Kvelden tilbringes på "Don Emilianos"
Miguel, Imelda og jeg skal på en bar; "Don Emilianos", en kjempekoselig plass som eies av Miguel's venn. Den er veldig meksikansk og alle veggene er dekorert med bilder fra den meksikanske revolusjonen i 1920. De forteller og viser meg både bilder og redskap, lykter og gamle ting som har vært i bruk på den tiden. Her er det mye historie og nesten et museum!
Plutselig kommer Lene og Eduardo også, og etterhvert Eduardos venner; kjæresten Pauline og en god kamerat Juaquim. Miguel bestiller "plukkemat". Forskjellig meksikansk mat som vi kan ta av og putte i tortillas; fajitas med kylling eller biff, smelta ostegreier, guacamole, nachos etc. Det smaker veldig godt! Til maten drikker vi tequila med grapefrukt-juice, og vi begynner å forstå at det er veldig vanlig her.
Ungdommene på kareokekveld
Praten går lett, men da klokka nærmer seg midnatt, vil de gamle hjem. Ungdommene drar ut på byen igjen, mens jeg stuper i seng 00:30. (Lene kommer hjem i 2-tiden og har hatt det kjempegøy. De har vært på en kareokekveld. Ho og Pauline hadde sunget sammen og Pauline lurte på hvor lenge vi skulle være, for ho ville lære Lene mere spansk.)