• Ladybird

Veien til Mexico...

Oppdatert: 29. mai 2019

Gardermoen 24. januar 2002


Vi sjekker inn de store sekkene våre, og føler oss heldige da de sklir rett igjennom uten å bli åpnet. For "åpne" det gjør de med omtrent hver eneste koffert som skal ut å reise. De ligger der til alles beskuelse, og opp kommer klær og undertøy, hårføner, bikini, nattpysjen og hva ellers du måtte ha pakket med deg i kofferten. Jeg er enig med dama som sier: "De kunne i alle fall ha spandert et lite forheng, så ikke alle kan se hvilke farger herr Hansen har på trusene sine".


Sjekkpunkter...

Så er det første runde med passkontroll og billett-sjekking. De små flysekkene tar veien gjennom scanneren og mannen ved skranka forsikrer meg at ingenting skal skje med filmene mine. (Jeg har nemlig lest i et blad at de nå bruker mye sterkere stråling ved bagasjesjekking på flyreiser, så du kunne få deg en overraskelse med lyse striper på ferieminnene dine. Alle mine ruller var plassert i egen svart tøypose, men jeg tror karen og lar dem forbli i sekken.)


Vi følger transportbånda innover i "gatene", vi skal til gate 53, hvor "Premiair comfort airbussen" venter på oss. Ved "gate" 50 er det nok en passkontroll, - og så er vi framme. Vi er heldige og kommer omtrent først i køen. Men akk og ve, her er det sjekking igjen, og det til gangs. Det er jo de nye rutinene som har trådt i kraft etter 11. september, og alt er jo til vårt eget beste, vi vet jo det. Men det er en litt flau og ydmykende følelse, når du må tømme alt innholdt i den lille sekken eller håndveska du skal ha med deg på flyet, og det til alle de feriehungriges påsyn. Innholdet i Lenes sminkepung ligger utover det lille bordet, og heldigvis visste vi at neglfila ikke hører hjemme i håndbagasjen. Sekken min er ganske så full, og karen lurer på hva jeg skal med alt dette? (Akkurat som han har noe med det...) Vel, - har han ikke hørt om bagasje som forsvinner, og du står der i flyterminalen ved utsjekking med kun den lille flysekken? Så i min er det toalettsaker og alt jeg måtte trenge hvis uhellet skulle være ute. I tillegg til diskmann, ekstra jakke (det er jo ikke sikkert jeg får pledd når jeg skal sove litt), lesestoff av diverse slag + gaven til Imelda, som jeg er livredd for skal knuse.


"Hva er det du har inni her da?" Jeg forklarer at det er snapsglass som jeg har med som gave, men han må nok sjekke likevel... Papiret blir revet opp og bobleplasten som jeg møysommelig har tapet rundt de små munnblåste glassene fra Companiet i Kragerø, ligger utover bordet, sammen med restenn av sekkeinnholdet mitt. Han prøver å få alt oppi sekken igjen, men dessverre... ikke plass nok... "Kom igjen - nestemann!"  Det er jammen godt vi var tidlige ute, og jeg får heller kjøpe nytt papir, og enda godt at ikke Imelda venter på gaven sin på flyplassen i Cancun. Etter kroppsvisitering kan vi gå rett om bord i flyet som skal ta oss med til Mexico og i første omgang byen Cancun.


Endelig i lufta!

Flyet er stort, med to midtganger og ni seter i bredden. Vi får plass 25 J og H, nokså langt bak. Flyet blir ytterligere forsinket, da hele flyet må sprayes mot ising. Lene har vindusplass, jeg i midten og på min venstre side har jeg en hyggelig dame fra Sverie som leser om kranier og markerer med gul penn. Hun og mannen skal på rundreise i 14 dager i forbindelse med at han fyller år.


Så er vi klare til "take off". "Fasten your seatbelts please"... Klokka er nøyaktig 13:00. Det er -7 grader ute og nabodama informerer meg at det er +30 grader i Cancun i dag. Høres vidunderlig ut spør du meg! Vi har foran oss en distanse på 8426 km, en strekning som tar 11 timer og 10 minutter. På hver vår lille TV-skjerm kan vi følge med på kartet og se hvor vi er til enhver tid. Klokka 15:05 passerer vi Island i klarvær og sol. Vi ser fjelltopper med snø gjennom skyene, og akkurat nå er det en fantastisk følelse det å fly! Fra Island skal vi følge østsiden av USA; New York, Florida og videre nedover mot Mexico.


Langtur med turbulens

Vi ser filmen "Bridget Jones dagbok", hører musikk og slapper av. Vi rekker ikke mer enn å starte på "kylling-i-karry"-middagen vår, før vi får beskjed om at vi kommer inn i et turbulent område. De stopper serveringen og vi får beskjed om å sitte i setene. Kapteinen forklarer at vi må gå ned noen "tusenmeter", for å komme unna det verste. Han prøver flere ganger å komme opp i høyde igjen, men må vente da det er for mange fly i lufta rundt oss akkurat nå. (Det er ganske beroligende at han forklarer hva som skjer...) Turbulensen når oss her også, men det er ikke noe å bry seg om. Det verste er at det blir lenge å sitte...


Klokka 18:15 er vi tilbake i vår høyde, har passert Godhaab og nærmer oss St.Johns i USA. Vi er sånn cirka halvveis og kjører med en fart av 829 km i timen. Det går ikke akkurat sent! Turistvisaene våre er innlevert i utfylt stand og ute er det fortsatt sol og fint vær, men nå begynner vi å bli ganske så signe og vi dupper av innimellom, men det er vanskelig å få sove ordentlig. Vi flyr over Florida og "West Palm Beach" nå, og klokka er 22:55 norsk tid. Det er ca. en time igjen til vi lander og vi skrur klokka syv timer tilbake. Dette blir en lang dag, for når vi kommer fram er det fortsatt syv timer igjen til midnatt!


Vi nærmer oss nå, og kan se lauvskog og palmer langt der nede... Innimellom skimter vi små stråhytter og ved noen hytter brenner de bål utenfor. Bor det folk der tro?


Så endelig er vi nede etter en perfekt landing. Vi er i Cancun og klokka er så vidt passert 17:00 mexikansk tid, og varmen slår imot oss; 28 grader celsius. Luften er veldig klam, og først kjennes det vanskelig å puste, men vi venner oss fort til. I køen gjennom passkontrollen kommer vi i snakk med mange hyggelige mennesker, som alle har kommet for å nyte ferielivet i en uke eller 14 dager. Mennesker som lengter etter sol og varme, og som vil lade opp batteriene for å klare resten av vinteren i det kalde nord. Både den oransje og den blå sekken venter på oss på samlebåndet, og det blir ny kø for tollen. Og selvfølgelig, vi burde jo visst det, - vi skal sjekkes igjen! Og denne gangen må vi åpne de store sekkene! Jeg er litt heldigere enn Lene, for jeg kan åpne sekken på langsiden, mens Lenes kun har åpningen på toppen. Jeg forklarer at vi skal være "backpakere" i seks uker, åpner midtrommet og smiler så pent jeg kan. Ruller med klær ligger sirlig side om side, og i det nederste rommet er det bare sko. Karen virker fornøyd og lukker igjen.


På chartertur med ryggsekker!

Folk kikker litt rart på oss der vi hjelper hverandre med de kjempestore ryggsekkene, men så er det vel ikke helt vanlig å reise på chartertur med ryggsekker heller. De andre kan jo ikke vite at dette kun er starten på enn veldig lang reise for oss. Så når de må dra tilbake til jobben og det kalde nord, har vi så vidt begynt på eventyret vårt... Vi rusler ut hvor de forskjellige reiseselskapene venter på solhungrige turister. Apollo viser vei til bussen vår, og etter å ha ordna med sekkene, er det nydelig å kunne sette seg i den svale bussen. Plutselig oppdager vi at det har blitt sekk mørkt, - det kom fort, og klokka er ikke mer enn 18:00.


Les neste...


Se forrige

34 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon