Playa del Carmen, 30. januar 2002
Som vanlig våkner jeg tidlig her nede, men jeg synes nok kl. 06:30 er litt vel tidlig til meg å være! Det blåser litt i dag, og jeg hører vinden som rusker skikkelig i sivmarkisene våre. Jeg kan like godt stå opp, får ikke sove mer likevel, så jeg tar meg en stund for meg selv på balkongen sammen med dagbok og Lonely Planet-boka. Jeg liker å være à jour med skriving og å forberede meg på dagen som venter!
Det er bare sååå nydelig og stille så tidlig på morran, og soloppgangen er ubeskrivelig! En dag må vi ta en rusletur langs stranda, men ikke i dag. For denne dagen skal vi igjen på tur på egenhånd; til Tulum.
Niste og sukkerkringler...
Vi hadde tenkt frokost på hotellet i dag, men får litt dårlig tid, så vi pakker sekkene og forter oss til Avenida 10 hvor vi får drosje omtrent med det samme. "Panifiladora del Carmen", bakeributikken like ved buss-stasjonen, får besøk av to kjempesultne jenter, som kjøper noe som ligner på fylte kjøttpiroger, vannflasker og sukkerkringler. Om det er mye som har priser som hjemme her i turiststrøket, kan vi i alle fall ikke si det om bakervarer. Det er kjempebillig! Muffins med rosiner, som koster kr. 20,- hjemme, betaler vi kun 1,45 pesos for her. Og siden pesosen er omtrent tilnærmet krona hjemme i Norge, er jo disse prisene helt eventyrlige for oss. Ikke rart vi omtrent går berserk i hyllene med gjærbakst!
Vi sjekket priser og avganger på busstasjonen i går, så vi går rett til luka og kjøper våre billetter til Tulum. Folk som jobber her er veldig hjelpsomme, så dette går som smurt. Deretter inntar vi vår pirog-frokost mens vi venter...
Busstur gjennom urskog
Kl.09:20 er vi på veien mot Tulum, som ligger 1 time og 10 minutters kjøring sydover fra Playa del Carmen. Bussen er 1. klasses, med aircondition og do, og TV'er hvor de sender filmer hele tiden. Vi ønsker nå heller å følge litt med på veien og omgivelsene vi da, så vi prøver så godt vi kan å trekke til side de mørke gardinene som henger foran vinduuene for å holde varmen ute. Langs veien er det mest busk og kratt, eller nærmere bestemt urskog! Rare, gamle trær med underlige røtter og luftrøtter som vokser nedover. Innimellom ser vi stråhytter; noen av mur med stråtak og andre av strå helt ned. Det er lange og øde strekninger og to plasser dukker det opp et lite meksikansk marked, hvor de selger hengekøyer, fine tepper, vevde bånd av alle slag og sirlige, broderte bluser. Det er nok mange som har funnet ut at de kan tjene litt på turistene, og små markeder og kaféer kan nok være lønnsomme familiebedrifter her.
Vi passerer naturparken X-caret og badeparken Xel-Ha
Bussen stopper og slipper av folk ved Xcaret, en naturpark, hvor du kan se flamingoer, papegøyer, aper og jaguarer. Bade med delfiner, se på hesteoppvisninger og på oppvisning med folkedans. Xel-Ha ligger også langs veien til Tulum. Det er en badepark, et naturlig aquarium, hvor du kan snorkle, sole deg, bade eller bare slappe av i en hengekøye og nyte livet.
Tulum er ikke bare Tulum
Når vi snakker om at vi skal til Tulum tenker vi på de gamle ruinene; levningene av byen Tulum som er bygd på en klippe ved kysten, med en eventyrlig utsikt mot havet. Men Tulum er også trafikk-knutepunktet, veikrysset som ligger ca. 800 meter nordvest for ruinene. Det er den nye bosettingen Tulum Pueblo, som ligger 3,5 kilometer sør for veikrysset, og også Tulum Zona Hotelera, med cabanas og vakre sandstrender, som strekker seg fra en til syv kilometer fra ruinene og ned mot byen Tulum. Vi blir satt av på den lille buss-stasjonen oppe ved veien og får beskjed om å gå til høyre. Det er brennende hett, og vi er glad for at vi ikke bare har vannflaske i sekken, men også noe å ha på hodet, for det trengs virkelig i denne varmen!
"Papantla flyers" - folkedans av maya-indianere
Vi går ikke langt før vi oppdager markedet og at folk har samlet seg rundt et opptrinn midt på plassen. Det viser seg å være maya-indianere som har oppvisning, noe de kaller "papantla flyers" eller "voladores". Det er fire modige mannfolk i fine folkedrakter som entrer en kjempehøy stang. Femtemann sitter i toppen og spiller på fløyte, mens de andre klatrer rundt og rundt stanga, og beveger seg oppover mot toppen. Tauet de har rundt livet kveiles rundt stolpen. Vel oppe legger de seg på ryggen ut i lufta, nøyaktig avstand fra hverandre, hvor de danner en firkant. Deretter begynner de på sin vei tilbake til bakken, mens tauene går rundt og rundt.
Dette er en av de før-spanske tradisjoner som har fortsatt inn i den moderne tid. De som er med tar del i seremonien, hvor de på denne måten spør solguden om fruktbarhet og god innhøstning (avling). De fire i stanga representerer de fire naturelementene; jord, luft, ild og vann. Kveilen på toppen blir mindre etter hvert som tauene kommer lenger og lenger ut fra stolpen, mens musikken til karen i toppen blir mer og mer intens. Mens showet foregår, går sjettemann rundt med en kurv, og folk gir villig noen pesos for opptrinnet. Jeg benytter sjansen og spør om et bilde sammen med Lene, og det er ikke nei i hans munn.
Et veldig spesielt avtrede
Jeg må en liten tur innom toalettet før vi starter på runda vår, og det er en morsom opplevelse, i alle fall så lenge det ikke er så veldig mange mennesker der inne. En mayakvinne i sin fineste kjole tar imot mine to pesos, og jeg får utdelt noen få "tørk", og går inn i det lille murhuset ved inngangen. Jeg blir litt sjokkert over hvordan det ser ut der inne, men det morsomste er allikevel høyden på veggene. Her er seks doer i hvert sitt avlukke, men vegghøyden rekker meg til skuldra, så her er det lett å titte over til naboen. Ingen lås, bare et gammelt, fettete tau til å holde i. Heldigvis har jeg lært og alltid ha med en liten pakke med papirservietter i sekken, og det har vært min redning mang en gang, for tre tørk rekker kun til å legges på setet! Dette er et toalett som i alle fall er bygd for lave maya-indianere, og selv om jeg ikke rager høyere enn 1,71 meter over bakken, får jeg en rar følelse av å være en kjempe der inne!
Vandring i "Zamá"-byen
Vi har blitt tipset om at vi burde ankomme Tulum-ruinene tidlig på morran eller sent på ettermiddagen, for å unngå de største gruppene av turister, men det har vi altså ikke klart å unngå. Samtidig med oss kommer busslaster med amerikanere og tyskere som er på guida tur, så her får vi heller snappe til oss litt informasjon, og blande oss litt med mengden hvis det faller naturlig.
Så er vi inne i det vakre Tulum, og vi er fylt med spenning når vi nå skal oppleve en av de siste byene som mayaindianerne bygde i det 15. og 16. århundre. Denne arkeologiske sonen er bygd på klippene ned mot Karibien, som har en eventyrlig utsikt mot havet. Ikke underlig at mayaene kalte byen "Zamá", som betyr daggry, som følge av beliggenheten, i soloppgangen!
Vi rusler rundt i den fine Tulum-parken, hvor vi vandrer fra ruin til ruin. Forskjellige templer for gudene deres, diverse plattformer til bruk i glede og sorg (dans og begravelse), alter hvor de ofret til gudene og "El Castillo" - slottet - en kjempefestning hvor de hadde utsiktstårn og fulgte med hele Karibien.
Iguanaene - ruinenes voktere
Da først oppdager vi iguanaene, der de majestetisk ligger på toppen av ruinene i solsteken, og liksom vokter hver sin bygning. Vi ser at det er mange av dem. Noen er ganske store også, i alle fall i våre øyne. Disse øgleaktige skapningene får oss til å tenke århundrer tilbake, til den gang maya-indianerne levde her ute. Det er så vakkert her, med irrgrønne gressplener innimellom ruinene. Den hvite sandstrande ned mot sjøen rammes inn av palmer, og her har de nok ofte sittet rundt bålet og avsluttet en travel arbeidsdag.
Det er kjempevarmt, og vi må stadig trekke inn i skyggen. Egentlig er det ikke lov å forlate stiene, og heller ikke nyte mat her inn, men vi bevilger oss en hvil på sarongene våre under en kjempestor palme, mens vi nyter våre sukkerkringler og drikker opp resten av vannet vårt. Og ikke er vi alene om det heller, så mange har nok ikke sett skiltet ved inngangen.
Vi har etter hvert som dagen har skridd fram, fått mer og mer behov for å kjøle oss ned, og bestemmer oss for å gå den kilometer lange sletta ned mot stranda med cabana'ene. Med oss på veien tar vi med oss de hittil dyreste vannflaskene vi har kjøpt i Mexico til nå, men det lunkne vannet i flaskene til mayakvinnen smaker vidunderlig og er verdt hver pesos! Sletta virker endeløs i solsteiken, med tett lauvskog fylt med mange lyder, og små firfirsler og en iguana som rømmer bort fra veien og inn i jungelen. Er det apekatter her tro?
Nærmere "Edens hage" kommer vi ikke...
Cabanaene langs stranda her syd for Tulum er verdenskjent blant "backpackere"! Og vi skjønner godt at det ryktes, for maken til "edens hage"-sted skal vi lete lenge etter. Hvilket paradis! Vi besøker "Cabana El Mirador" som ligger nærmest ruinene. Her ligger 28 cabana'er, stråhytter med hengekøyer og sandgulv, i de mest idylliske omgivelser du kan tenke deg. Det finnes ikke fasiliteter, ingen vifte engang, du må bringe med deg moskitonett og det er kun hengelås til døra. Lonely Planet-boka advarer mot å oppbevare verdisaker når du går fra cabanaen, da tyver lett kan grave seg inn gjennom sandgulvet. Du deler bad og utedo med mange andre, men bor ganske billig her, så at det er populært skjønner vi godt. Opp fra stranda, rundt et lite torv, ligger en resepsjonsbu og en uterestaurant under et stråtak. Her samles nok backpakerne om kveldene, eller kanskje med gitar nede på stranda.
Det ligger mange slike cabana-landsbyer langsetter stranda, som strekker seg nedover mot byen Tulum. Ifølge boka så ser det ut til at flere av de andre har litt høyere standard enn "Cabana El Mirado", men prisene følger deretter.
Dette er livet...
Vi går ikke lenger nedover, men tilbringer noen timer under palmene på stranda. Vi får tatt vår etterlengtede dukkert i bølgene, leser litt, slikker sol og graver hendene ned i den mest potetmel-hvite sanden jeg noensinne har sett. Hadde vi ikke booket hotellet vårt på forhånd og betalt for det, ville vi tilbragt noen dager her ute, - ingen tvil om det!
Ettermiddagen kommer - vi må tilbake...
Timene flyr fort, og sulten melder seg, så vi vil prøve å rekke 15:30-bussen tilbake til Playa del Carmen. Vi trasker bak to backpackere med kjempestore ryggsekker. Snart er det vi som skal gå sånn! Tilbake ved Tulum-ruinene tar vi "traktor-toget" til buss-stasjonen. Vi føler oss trøtte og slitne etter nok en dag i sola, og Lene sovner litt på bussen. "Mac Donalds" ligger fristende nær busstasjonen da vi sultne ankommer Playa, og en big-Mac-meny for 51 pesos blir svaret på middagen vår i dag. Vi har jo ikke spist stort! Mette blir vi i alle fall, og vi må bære med oss de 0,8 l store colabegerne, da de bare er halvtatt.
Vi bestemmer oss for en hjemmekveld på rommet, og det er nydelig bare å slappe av. Det blir dagbok, lesing og kabal. Lene spiller musikk på "anlegget" sitt. (Det var kjempelurt å ta med de små minihøytalerne!) Det er ingen bombe at vi er gørrtrøtte kl. 21:15, så det blir tidlig kvelden! Vi tar en dusj før vi kryper under dyra. Men det er med tungt hjerte Lene "ødelegger" håndklærne våre, som i dag var en mammasvane med to unger, dekorert med små, røde blomster! I et "Coffe-house"-beger har rom-maiden satt to gule blomster og drysset oppi resten av de røde blomstene. Vi er like spente på hva som venter oss på senga hver dag vi kommer hjem, og maken til håndklekunst har aldri vi sett!