• Ladybird

På bøljan blå - mot Baja California

Oppdatert: 29. mai 2019

Mazatlàn, torsdag 21. februar 2002


Jeg våkner av bilkjøring og bølger utenfor vinduet vårt. En fantastisk, ny dag, hvor ferden videre går mot halvøya som strekker seg opp mot California, og grensen til USA.

Dusj og frokost nede i restauranten rundt kl. 10. Det blir egg, toast og bønner, som alltid. Vi blir visst ikke kvitt bønnene, men de er ganske gode da!


Vi pakker og sjekker ut og får satt de store sekkene våre bak disken i resepsjonen. Det blir tid til en rask bytur for å ta ut kontanter og kjøpe batterier. Fristelsen blir for stor, så vi kjøper med en "aqua de frutas"(pinacolada med solbær) og går til internett-kaféen for en halv time.


Klar for avreise - med den 26 kilos sekken min på ryggen, og reisesekken på magen.

Adiós Mazatlan

Tilbake på hotellet henter vi sekkene, resepsjonisten hjelper oss med drosje og vi takker for oppholdet. Nå venter "Sematur"-ferja på oss...


Nede på ferjeterminalen er det masser av folk inne i den store ventehallen. Vi vet ikke hvor vi skal gå, men en dame i en butikk peker at vi skal inn i et eget venterom, vi som har "cabinas". En narkohund tar runden flere ganger, og så får vi gå ombord...


Lugaren er grei, med TV og vindu, men ingen håndklær, så det får vi spørre etter senere. Vi går på dekket for å nyte sola og overvære avreisa fra Mazatlàn. Ferja er veldig lik "albania-ferjene", så ingen solsenger og ekstra luksus her. Vi leser, skriver og slapper av. Ferja legger fra kai ca. 15:15. Så "seiler" vi på Stillehavet, og slikker den sola vi kan.

På "jakt" etter kaffe

Vi nyter en god middag (ensenada) i restauranten og slapper av på lugaren. Lufta er stillestående, så det er godt vi har vifte på lugaren. Da klokka nærmer seg 21 melder kaffebehovet seg, og vi går på leit etter det, men alt viser seg å være stengt. Det er bare oppe i baren på dansegulvet de har oppe, så da prøver vi det.


Charlie fra Veracruz og besøk på brua

Det er bare å gå etter lyden, for her spiller de "raggie" og salsa, og mange eldre svinger seg på dansegulvet. I døra står Charlie, 25 år, og maskinoffiser fra Veracruz. Han spør om Lene vil danse, men ho har ikke så lyst. Isteden finner han et bord og setter seg ned med oss. Vi får en hyggelig prat, og han forteller villig om seg selv. Han bor på båten, som går mellom Mazatlàn og La Paz hele tiden. Han har lite fri. Det er mye lyd her, så ikke helt enkelt å prate sammen.


Charlie inviterer oss med opp på brua, for å hilse på kapteinen. Det er steinmørkt der oppe, men vi blir tatt godt i mot og kapteinen håndhilser. Han forteller at han var i Sverige i 1974, og der dyrka de chilli i vinduskarmen, men han har aldri vært i Norge. Han prater litt engelsk, og sier at båten går på autopilot, men de følger med allikevel. Det er fint i kveld, for det er måneskinn og da slipper de å bruke ekkoloddet.


Den unge herren spør om vi vil ha kaffe, men vi sier at vi kan vente til i morra. Jeg takker kapteinen for at vi fikk se, og vi går ned igjen. Musikken spiller fortsatt, men vi vil i seng og sier god natt til Charlie.

Vifta står på en, det knirker i veggene, selv om det er rolig sjø i kveld. Båten duver lett frem og tilbake, og her ligger vi utpå Stillehavet, på vei mot Baja California.


Les neste...


Se forrige




27 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon