Vår aller siste dag i Afrikas villmark, og vi får med oss en elve-safari tidlig på morran, før vi setter kursen mot flystripa og tar den korte turen over kanalen tilbake til Zanzibar. Kanskje får vi se flodhest og krokodiller? Og i dag er det nydelig vær, så vi satser på en flott soloppgang. Det er bare å glede seg!
Foto: May-Helen Howard.
Det blir tidlig vekking i dag også; 04:30, og kaffen kommer presis 05:00. Litt av en service forresten!
Da vi låser oss ut av hytta ser vi at det fortsatt er veldig mørkt ute, og sola er på vei opp i horisonten. Himmelen er nesten lilla, kun det oransje skinnet fra sola som trenger seg på...
Klokka 05:30 sitter vi klare i safaribilene og kjører mot Wami River der vi skal på elvesafari. Det er fortsatt mørkt, men lyset kommer fort.
Vi ser noen giraffer som inntar frokosten sin i nærheten av veien, og etter vel en halv times kjøring kommer vi til en vaktbu med bom, hvor en mann registrer alle bilene som skal inn i området. Vi får beskjed om at vi kommer til å passere en liten landsby, og her nede ved sjøen driver de med å utvinne salt av sjøvannet. Her er det forbudt å ta bilder. Vi prøver å overholde det, men må likevel ta bilde av soloppgangen, som kommer akkurat i det vi passerer stedet.
En kunstig bygget vei over til andre siden hvor Wami-elva kommer ut. Fotos nederst til venstre og høyre; Zanzibility.
Vi får med oss en vakker soloppgang over dette stedet helt nede ved Zanzibar-kanalen.
Båtene venter på oss på Wami River
Foto øverst til venstre; May-Helen Howard. Helt til høyre nederst; Zanzibility.
Båtene ligger der, men de er ikke helt klargjorte, så vi må vente litt. Imens ser vi oss om og skuer utover den vakre elva, som ligger der speilblank i det fantastiske lyset som er nå på morrakvisten.
Kommer langveis fra og tømmes i Det indiske hav
Wami-elven er en elv som ligger i Pwani-regionen i Tanzania. Overvannet til Wami og dens sideelver kommer fra de østlige ark-fjellene i Morogoro-regionen. Elva renner deretter nordøstover gjennom Pwani-regionen for så å tømmes ut i Det indiske hav vest for Zanzibar-øya, står det på Wikipedia.
Her i munningen danner Wami-elven den sørlige grensen til Saadani nasjonalpark. Her i brakkvannet er det et paradis for fuglekikkere og dyrelivs-entusiaster, hvor store flokker med flodhester og krokodiller okkuperer elven. Fiskeørn og storker flyr høyt over vannet og søker seg en skikkelig godbit, for fisk er det her.
Verdens farligste planteeter!
Vi fordeler oss i to båter, og så er vi i gang. Nesten med det samme ser vi flodhestene, som koser seg i vannflata, men de dukker fort ned når vi nærmer oss, men gøy er det å se disse store dyrene på nært hold.
Flodhester er planteetere og kostholdet består nesten bare av gress, og i løpet av en natt kan de spise opptil 50 kg gress! De spiser også frukt som de finner i løpet av sin nattlige vandring, og av og til ulike vannplanter.
Flodhesten er et kjempemessig, tykkhudet og har nesten ikke hår på kroppen. Styrken i den store flodhestens kjever og tenner er så stor at den kan bite gjennom en krokodilles panser. Til tross for flodhestens korte lemmer og enorme størrelse, er den hurtig. Flodhesten er morsom å se på, men kan bli veldig aggresiv hvis du kommer for nærme. Den er det farligste dyret som lever på land, som dreper flest mennesker. Flodhesten holder seg i vannet hele dagen, og kommer opp på land for å spise om natten.
Sola er kommet høyt på himmelen og vi kjører nedover og speider etter fugler og dyr.
Møtet med nilkrokodillen
Vi kjører nedover elva, og plutselig peker guiden vår inn mot en liten høyde med tett skog rundt. Se, - den svære krokodillen som ligger oppå kanten der inne! Kan dere se den?
Den er ganske diger i mine øyne, og senere må jeg lese litt om denne nil-krokodillen i Store Norske Leksikon. Nilkrokodillen er den mest kjente av krokodilleartene. Her i Afrika blir de sjelden lengre enn fire meter lange, men det er langt nok, spør du meg.
Unge dyr er mørkt olivenbrune med mørkere bånd på hale og kropp. Voksne er mørkt gråbrune med de samme bånd som de unge, men disse blir mer utydelige med alderen. Buken er vanligvis lysere.
Krokodillen graver huler i bakken, som de kan gjemme seg i på veldig varme dager. Om dagen ligger de gjerne og soler seg og sover, mens natten bruker de til jakt. Fisk og små virveldyr er den mest vanlige dietten deres, selv om de voksne også tar for seg av byttedyrene.
Nilkrokodillen er en bakholdsjeger som kan ta dyr så store som bøffel, sebra og gnu. Den er også en fryktet menneskeeter. Goshhh! Skinnet er verdifullt, og kjøttet spises også lokalt. I dag drives kommersielle krokodillefarmer i flere land i Afrika. Ved farmene produseres krokodilleskinn, noe man håper vil redusere krypskytingen. Det drives også utsettelse av krokodiller fra farmene til naturlige leveområder. Det er kjempebra, så bestanden opprettholdes.
Tanzanias store sammenhengende mangroveskog
Det er spesielt å se den vakre mangrove-skogen her på kysten. Skoger som forekommer ved land-sjøgrensesnittet mellom store elvemunninger og deltaer langs kystlinjen. Det står å lese at det finnes mangroveskog også på Zanzibar, og det så jeg i fjor.
Tanzania - et paradis for ornitologer
En flokk med afrika-gapenebb har slått seg ned i et tre. Det er en storkeart som holder til i store deler av det subsahariske Afrika og Madagaskar. Den kjennetegnes ved sitt unike nebb, som har et gap selv om det er lukket. Det er sånn for at de skal kunne knuse krabber og muslinger, som er en delikatesse, sier min "birder"-svoger. Til høyre en afrikansk fiskeørn. Foto i midten; May-Helen Howard.
Tanzania, landet med nasjonalparker og viltreservater, er et populært reisemål for fugle-elskere. På grunn av uberørt villmark og store sletteland, har landet nesten 1200 fuglearter, hvorav 34 av artene er endemiske, dvs. at de kun lever der, på et lite område.
Gullvevere - den eneste fuglearten som kan knytte knuter
Det jobbes på! Foto nærbilde av gullveveren på reiret; Linda Maria Kristensen.
Denne lille, søte, vakre, knallgule fuglen med røde øyne lever helt sør i Afrika, både på øst- og vest-kysten. Denne østlige gullveveren, hører til en fugleart i familien Ploceidae. Spesielt hannene er vakre med sin knallgule kropp og kastanjefarge på bryst og krone. Hunnene er mye mattere, men har gule striper på ryggen.
Vi ser den svære busken som er full av små "garnnøster", som viser seg å være reir som hannene har brukt lang tid på å lage. Og det spesielle er at de kan knytte knuter, - noe som visstnok bare vevere kan! De bruker sine utmerkede veveferdigheter til å lage forseggjorte reir, i håp om å tiltrekke seg den rette dama! Kappløpet er i gang! Kanskje ho vil velge akkurat mitt reir? Men det sies at hunnene er veldig kresne, og vil avvise mange, før de er fornøyde! Det høres jo litt kjent ut... 😉
Villmarken er vakker med alle sine jungellyder
Lydene fra det tropiske landskapet rundt oss er som villmarkens egen sang når kapteinen skrur av motoren og lar oss drive nedover med strømmen...
Men vi blir brått revet tilbake til klokka og at vi må videre. Frokost og lunsj venter på oss på Saadani Safari Lodge før flyet skal ta oss tilbake til Zanzibar og østkysten...
Ny sjåfør på safari-bilen!
Vi er tilbake i bilene, og May-Helen får oppfylt et ønske; å kunne si at ho har kjørt safaribil! Og Ali, han gir med glede fra seg rattet, og setter seg bak til oss. Guiden Godlisten følger med, og dette går strålende! Men bilen er tung på rattet, så før vi kommer til den smale moloen, er sjåfør Ali tilbake i setet sitt. Men May kan titulere seg med ny tittel; safaribil-såfør!
Vortesvinet "Pumbaa" dukker opp langs veien
Plutselig roper May; "Se der er Pumbaa!" Så kan vi legge til også et vortesvin til dyr vi har sett på safari, karakteren fra Løvenes Konge-filmen. Vortesvin er et altetende dyr, og vil også spise frukt, bær, egg, insekter og åtsler. De er dyktige gravere og vil bruke snuten og føttene til å grave etter mat ...
Foto nederst til venstre; May-Helen Howard.
Vi møter et varselskilt med "fare/arbeid på veien", og det er litt morsomt, her langt uti bushen. Men det var jo en gjeng som jobbet på veien i går, så det er vel viktig med skilt, - også her!
Plutselig får vi se en gjeng perlehøner som gresser langs veien. De er litt langt borte, men perlehønene er jo litt spesielle for oss i gruppa, da de var inspirasjonen for Merete og Lene da de skapte de vakre, tynne kaftanene våre, som vi alle har eller i hvert fall har et forhold til.
Bildet nederst til venstre er en brun, litt rar fugl som bærer navnet skyggefugl. Den hører til familien pelikan, og hodeformen er spesiell, med stort nebb og stort bakhode.
Skyggefuglen er kjøttetende, og frosker utgjør den viktigste kilden til mat. Skyggefuglen er en uvanlig fugl som viser atferd som ikke finnes hos noen annen fugl. Selv om den normalt lever alene eller i par, samles den noen ganger til ritualer eller seremonier med andre individer. Her løper de i sirkler rundt hverandre, mens de løfter hodekammen, flakser med vingene og lager høye lyder.
En fantastisk avslutning på morgenens safari!
Plutselig oppdager en av bilene en gjeng med gnuer. De står innimellom trærne på en veldig grønn gressbakke.
Gnuer er en slekt med klovdyr som består av to arter, og begge er endemiske for Afrika; hvithalegnu og stripegnu. Dette er hvithalegnu. Gnuer forekommer i fuktig gressland og glissent, trebevokst mark fra det sørlige Afrika til Kenya. Arten er ennå tallrik, men bestanden er synkende. De ble veldig hardt beskattet pga jakt, og ble bare reddet fra utryddelse ved å bli holdt i farmer, står det å lese i Store norske leksikon.
Foto til venstre; May-Helen Howard.
Ikke bare gnu, - men også sebraene kommer!
Så gøy! Sannelig kommer også sebraene, som jeg syntes er veldig vakre dyr. Det er små, stripete hester, som kan løpe opp i mot 65 km/t. Sebra er egentlig et paraplynavn for tre nålevende arter i hestefamilien; grevysebra, den vanligste steppesebra og den minste fjellsebra. Visste du at ingen sebraer har like striper?
Sebraer er planteetere og spiser for det meste gress, men også litt blader og skudd. En sebra kan bruke 20 timer hver dag på å spise. For å ha god nok tilgang på mat og vann vandrer sebra-flokker store avstander hvert år. Både sebraer, gnuer og antiloper gjør denne årlige vandringen, bedre kjent som «The Great Migration».
Foto til høyre; May-Helen Howard.
Dette ble en fantastisk avskjed med Saadani Nasjonalpark, et vakkert utropstegn og avslutning etter noen veldig fine dager. Vi har opplevd masse i dag, og klokka har ikke rukket å bli mere enn 09:35! Utrolig!
Det er frokost kl. 10, og jeg rekker et bad i sjøen og en dusj, før lunsjen blir inntatt kl. 13:00.
Det var langt å gå i dag for et bad, pga fjære sjø. Langt der ute holder fiskerne på med garna sine og jeg bruker kameraet for å få zooma litt inn, så jeg ser hva de driver med der ute på sandbanken. De holder på med å trekke reke-garna sine. Har de fått noe mon tro?
Foto nærbilde av sanda; Zanzibility.
Fornøyde damer takker for et fint opphold på Saadani Safari Lodge
Ellen og Bente er klare for neste kapittel på denne spennende reisen; Den store afrikanske drømmereisen Impala 2023!
Tilbake til Zanzibar - avreise fra flystripa!
Rundt kl.. 15:30 setter vi oss i bilene og drar den korte 5-6 minutters-veien til flystripa. Sola steiker fra en skyfri himmel og det er ganske varmt å stå her og vente. Her er det ingen innsjekking, bare å spasere rett inn når flyet kommer. Noen arbeidsfolk sitter på bakken og holder på med taket, til det som sikkert skal bli en ventehall, så de reisende skal få litt etterlengtet skygge.
Så er det tid for fotoshoot!
Gøyale bilder må til for å skape gode minner. Vi stiller opp foran bilene, og guide og sjåfør må være med. De tre fotoshoot-bildene over krediteres Zanzibility.
Vår safaribil med sjåfør Ali og guiden vår Godlisten. Asanta sana/tusen takk for fine dager! Foto: May-Helen Howard.
Flyet fra Zanzibar lander
Flyet vårt lander på stripa og så fort det er tømt for passasjerer, er det ombordstigning for oss.
Varmeste flyreisen ever!
Lokket til nødutgangen spratt ut av veggen da vi landet med et brak! Foto i midten til høyre og de to nederste; May-Helen Howard.
Om flyturen bort var varm, var det ingenting mot tilbakereisen! Det ble varmere og varmere, og det føles som 50 grader, - minst! Folk skrudde som gale på knappene i taket, men ingen aircondition virket. Godt denne "badstua" bare varte i 15 minutter...
I ettertid ble vi fortalt at når flyturen er så kort, og de flyr i så lav høyde over vannet, så virker ikke kaldlufta. Det er forståelig, men ikke forsvarlig, men det gikk heldigvis bra. Selskapet får nok høre dette i ettertid... I tillegg landet vi med et skikkelig dump, så "nødutgang-lokket" bak meg skvatt ut av veggen i det vi tok bakken!
Tilbake på Zanzibar - over til østkysten!
Foto: May-Helen Howard.
På flyplassen står vår private buss og venter på oss, og vi kjører den 1 1/2 times turen over til den langstrakte østkysten av Zanzibar, til vakre Kena Villas, hvor vi skal tilbringe den neste uken. Bildet over viser hvordan de kjører kollektivt her på øya, og bussene - de er ofte veldig fulle!
Vi er framme ved villaene kl 18, og får tid til å pakke ut og slappe litt av før middagen serveres i hagen klokka 20. Dette er nok et fantastisk sted, to villaer tett i tett. Stedet ligger helt usjenert til ut mot havet, og er omkranset av vakre hager med svømmebasseng.
Det er koselig å se de kvinnelige guidene igjen, og også gutta i Shwari Tours, som har laget en egen bar for oss ved hovedvillaen, hvor vi skal spise frokost og middag. Dette er helt fantastisk og vi nyter til fulle!
Det blir tidlig kveld i kveld, og det er nydelig å få lagt seg. I morra skal vi bare være her og oppdage dette fantastiske stedet, som vi har for oss selv i en hel uke! Les videre her!
Fikk du med deg starten på reisen vår?