top of page
  • Forfatterens bildeLadybird

"Gamedrive" i regn og solskinn

Oppdatert: 13. apr.

Saadani nasjonalpark er det eneste dyrereservatet i Tanzania og Afrika som grenser til havet. Så her er det mulighet til både bush- og elve-safari. Parken er 1062 kvm stor, og "gamedrives" starter rett fra "inngangsdøra" på hytta i safari-bilene, som er åpne 4x4-kjøretøyer. Viltsafariene er helt unike her, og de fire store er ofte oppdaget rundt hyttene, men dette er villmark, så ingenting er garantert. Men spente er vi, der vi er klare for vår morra-safari.



Samtidig med at Mays klokke ringer 05:00, banker det på døra. Og der står en kar med et brett med kaffekanne, kopper, sukker, melk og to små hjerte-pepperkaker, som minner om jul. Jeg sier "Asanta sana", og vekk er han! Kaffen er sterk og god og nytes med en skvett vann oppi! Vi skal jo våkne!



Oppe ved resepsjonen presis 05:27 er vi klare for safari, sammen med de fleste andre. Denne morra-safarien er frivillig, så noen velger å sove litt lenger. Vi tar farvel med de små gekkoene på veggen, og går til bilene.

"The good of Life is to live in agreement with Nature" - Saadani Safari Lodge

Det er sekk mørkt, men lyset kommer fort. Det er litt hustrig, men vi får pledd til å ha rundt oss, og så er vi i gang...



Det er en spesiell spenning, det å sitte her i mørket og stirre ut i buskene. Det er så mange vakre trær som rager som silhuetter mot himmelen. Det er mange skyer i dag, og etter hvert kommer nok regnet. Det er ikke mange dyr å se, i hvert fall ikke de vi drømmer om å få se, nemlig kattedyrene; løve og leopard. Kanskje de føler uværet som er på vei?


Løvenes "McDonald"


Men det vi derimot ser mye av, er både impala, antiloper og vannbøffel, men ingen løver. Og det morsomme er at impala'ene, som har en M i rompa, blir omtalt som løvenes "McDonald" her nede, og det er ganske så likt logoen til McDonald. Så det er ikke rart at de får det navnet, og morsomt er det! Så McDonald har åpnet, men kundene glimter med sitt fravær!



Impala'ene kan løpe fort, 75-90 km/t, og de løper i sikksakk, står det på Wikepedia. Men kan de løpe fra en løve? Det står at løvene kan løpe 74 km i timen, så da er blir dette en skikkelig kamp... Impala er en mellomstor antilope, og navnet kommer fra zulu-språket. De finnes på savannene i mange land sør i Afrika, bl.a. her i Tanzania.


Hvite lotus-liljer


Vi kjører forbi et lite tjern som har fullt av hvite blomster som flyter på vannet. De ligner på vannliljer, men flere har litt lange stilker, så de er ikke helt lik våre vannliljer. Vi blir fortalt at det er lotus-blomster. Jeg forbinder lotus med India, med eteriske oljer og vet at de står for renhet, På Wikipedia står det at de vokser i Amerika og Asia, men det kan være riktig likevel. Kanskje de har spredt seg? I hvert fall er de vakre! Skulle gjerne ha stoppet, men regnet er på vei, så vi farer bare forbi.


Så kommer regnet!


Plutselig kommer regnet, og hvilket regn! Det bøtter ned! De andre bilene kan bare rulle ned sideveggene, så er de beskyttet mot regnet, men på vår bil må gutta ut å feste veggene manuelt fra utsiden, og det betyr at de allerede er søkk våte da jobben er gjort!


Foto øverst til høyre; Linda Maria Kristiansen.


Det blir litt rått og fuktig, men godt vi har pledd. Humøret er på topp!


Da vi starter igjen er det vann, lik små elver, i alle hjulspora. Det er sleipt å kjøre og vi må flere plasser ta litt omveier, og kjøre unna store vannhull. Men sjåfør Ali er ung og en veldig dyktig sjåfør, og guiden Godlisten hjelper til med å holde rutene rene, selv om kun den ene pusser'n virker.


Elefantene har vært på ferde


Elefantene har knekt en grein som ligger ved veien, og Godlisten forteller at de gjør det for å få tak i bladene, og andre hjortedyr kan nyte godt av restene.


Dette blir nok en litt forkortet "gamedrive",

for når regner kommer holder dyrene seg borte. Vi er klamme, sjåførene er våte og nå venter frokost og kaffe på oss. Så nå bærer det strake veien hjem.


Klokka 07:35 er vi tilbake på lodgen, og blir møtt med store paraplyer, så vi kan komme oss tørrskodd til hyttene og få skiftet.


Vi kjenner kaffelukta helt ned til hytta, så vi er raske med å få på tørt tøy, og klokka 08 venter et nydelig frokostbord på oss.

Frokosten skulle vært fra 09-10, men her har noen svingt seg rundt...



Frokost til lyden av regn!


Etter en drøy time ved bordet har regnet roet seg og vi kan gå tilbake til hyttene for fritid fram til lunsj kl. 13. Jeg skriver litt i boka mi, og finner ape-spor ved hytta. Det er ikke så rart, for de leker i trærne her, og på vei tilbake etter frokosten hører jeg skrik og skrål i buskene like ved. Det er nok apene som holder på, enten slåss eller leker...


Plutselig blir det fart i skyene, sola dukker opp igjen og alt ser helt annerledes ut...



Mens vi venter på lunsjen...


Den gyldne stranda strekker seg milevis nedover kysten og bassenget her på lodgen har panoramautsikt over det vakre landskapet.


Det er skikkelig fjære sjø akkurat nå, og du kan gå tørrskott langt utover i Zanzibar-kanalen. For de av oss som vil smake på det våte element må vi nå bruke bassenget, og her nytes det til fulle. Vi koser oss på solsengene, og flere har funnet fram boka si.


Foto til venstre; Zanzibility.


Langt der ute ligger en dhow på "tørt land". Da er det bare å vente på at tidevannet skal komme tilbake, før ferden kan fortsette. Foto: Zanzibility.


Lunsj på lodgen og restaurant Mikochi


Alt av mat er inkludert under oppholdet her på Saadani, og maten er skikkelig god og lekker, både for øyne og gane. Alle måltidene serveres på restaurant Mikochi, som er gjennomført i afrikansk stil, med stråtak. Hvis været tillater det kan både lunsj og middag serveres helt nede på stranda, eller i bushen.


Som starter får vi oppskåren focaccia, så følger rødbet- og mango-salat med kokos strø på. En veldig uvanlig kombinasjon for norske ganer, men du verden hvor godt! Hovedretten er deilig kylling i karri-kokossaus og til dessert får vi "himmelsk lapskaus" (fruktblanding) med is. Vi får så god mat, og til og med varm mat to ganger om dagen!


Amani tar opp bestilling på kveldens middag og morgendagens frokost.


Siste ettermiddags-safari avsluttes med sundowner


Dagene flyr når vi har det gøy, og nå er det oppmøte for vår siste ettermiddags-safari, som ender med sundowner ved et vannhull - ute i det magiske, afrikanske landskapet. Tilbake på lodgen blir det grill og middag på stranda.



Ny safari og nye muligheter for å se dyr og annet spennende... I dag blåser det litt, men det er varmt og godt, så det gjør ikke så mye.


Det er fort å kjøre seg fast i et gjørmehøl!

Foto nederst til høyre; May-Helen Howard.


Vi har ikke kjørt langt før en av jippene kjører seg fast i søla. Regnet som kom i morges har gjort veien sleip og glatt og det ligger ennå vann igjen noen plasser.


Lene kommer for å si at bilen deres trenger dra-hjelp, - her må det kjettinger til! I mens tilbyr ho å være et villdyr vi gjerne vil se; kanskje en lepard? Har en kledd seg i "cheeta-drakt", så må en gjøre noe gøy ut av det mens vi venter... Å by på seg sjøl det gjør ho, og vi flirer og foreviger øyeblikket.


En flokk vervet-aper


Snart er vi tilbake på veien og en liten apeflokk titter nysgjerrig på oss fra et tre, før de piler avgårde. Dette er vervet-aper, sier guiden, og dette er en veldig vanlig apekatt i det sørlige og østlige Afrika. Den har et svart ansikt omgitt av hvitt hår, en grå pels og en hvit mage. Hannen er også kjent for sine lyseblå testikler og røde penis, noe som også har gitt den navnet "blå ape". Hannene er størst, og kan bli 50 cm lange fra hode til halerot, mens hunnene når en lengde på 40 cm og en vekt på 4,1 kg. Det er nok den samme ape-typen som vi så i går.


Det gamle babobab-treet som elefantene elsker


Vi kjører forbi et 500 år gammelt babobabtre. Sjåføren stopper jeepen, så vi skal se den store stammen, og Godlisten forteller at elefantene drar barken av treet, igjen og igjen. Derfor dette skjørtelignende mønsteret i barken. De bare elsker det!


Bavian-flokken nyter livet på savannen


Bavianene koser seg, og ser ut som de nyter tilværelsen. De sitter og slapper av, plukker og spiser litt her og der. En mor bærer rundt på barnet sitt, som henger og dingler under maven. De vet å kose seg og nyte livet...


Alle artene har lange, hundeaktige snuter, tettsittende øyne, tykk pels unntatt på snuten, en kort hale og kraftige kjever. Som regel er det en viss forskjell mellom kjønnene, ikke bare i størrelse, men også når det gjelder farger og spesielt tennene. Bavianer går som regel med fine ben på marken, støtter seg ofte på den ene armen og bruker den andre til å plukke gress når de spiser. De holder sammen i store flokker. De kan leve i harem som består av en hann og flere hunndyr. Flere mindre slike harem kan til sammen danne en større flokk, men noen arter lever i løsere grupper. De er altetende og spiser planter, men kan også nedlegge større dyr, og kan være i noen tilfeller kannibaler.



Det "syngende" akasia-treet


Dette treet, forteller guiden, elsker giraffene å spise, men det er et problem. Akasia-treet er nemlig også elsket av svart-maur. De lever i treet og spiser hull på de brun-svarte kulene som er hule inni. Når vinden kommer synger treet i vinden.

Når dyrene kommer for å spise bladene, kommer maurene og setter seg på munnen til giraffen. Da forlater de treet og maurene får ha treet for seg selv.


"The Whistling Thorn Acacia" er hjemmehørende på savannene i Afrika. Denne akasien har veldig lange torner, opptil 7 cm lange. Blomstene er hvite. Frøbelgene er lange og frøene er spiselige, står det å lese på wildlife-of-africa.com.


Giraffene møter oss - i dag også...

Foto til høyre; Zanzibility.


I dag er ikke dagen for så mange dyr, men vi er heldige og får se "Mr. Giraffe" i dag også. Noen safari-biler er nærmere enn andre, så det er fint vi kan dele på bildene etterpå.



Mørke skyter truer i horisonten, men sola bryter nesten igjennom på savannen, og gir en vakker kontrast til trærne, som ser nesten ut til å være hvite.



Kvelden kommer fort nå, og ettermiddags-safarien skal avsluttes med en "sundowner", men i kveld, uten solnedgang. Sola har forsvunnet bak skyene, men sundowner ved vannhullet tar vi likevel.


Sundowner ved vannhullet - uten solnedgang


Safari-bilene parkeres like ved vannhullet, på en åpen slette, og med bushen like ved. Sola har gått ned, og vi kan se den gyldne himmelen like over horisonten. Torill og Irene er fulle av sprut etter at de sto litt for nær da safaribilen deres måtte reddes fra søla...


Foto til venstre; Zanzibility.


Foto nederst til venstre; Zanzibility.

Gutta fra Saadani Lodgen ordner til, og stettglass er med også denne gang. Boblene sprettes og alle får stoler å sitte på. Tenk det, - langt ute i bushen!


Det tradisjonelle "skåle-bildet" bakfra; "Maisha marefu!" Dette er vår siste kveld her ute i bushen, og vi takker for noen fantastiske dager!


Foto: Zanzibility.


Alle bilder, bortsett fra øverst til venstre; Zanzibility.


Fantastiske dager med flinke guider & sjåfører

Guidene Godlisten, Amani og Dennis, omkranser fagre Ellen fra nord. Sjåføren vår Ali i midten bak, og de to andre sjåførene. Alltid blide og servicemindede!


Mens dagen sakte blir til natt...

Vi får besøk av "sjefs-rangeren", eller oppsynsmannen for nasjonalparken som jeg kaller han. Plutselig dukker han opp når vi sitter ved vannhullet. Han ser streng ut, og har gevær. Men han er blid og hyggelig og vil bare "hilse på". Han blir værende til mørket kommer, og forteller om bavianene, da mørket senker seg og vi hører voldsomme skrik fra skogen i nærheten... (Hør på videoen.)


Han forteller at skrikene vi hører er mamma-bavianen som oppdrar ungene sine. Når natta kommer går sjefen i flokken (haremet) og setter seg høyest oppe i treet. Så kommer de gravide kvinnene og så ungdommene. Hvis en leopard angriper ofrer de en unge for å få fred etter at sjefen har forhandlet med inntrengeren.



Natten kommer og vi stopper opp, lar praten stilne og bare lytter til alle jungelens lyder. Vi hører sirisser, løv som rasler, det knekker i greiner, fugler som synger og vi hører bavianene som skriker og hyler. Det er litt trolskt, men veldig stemningsfullt. Natten er her, så la oss dra hjem til lodgen hvor middagen venter.


Foto: Zanzibility.


Tilbake på Saadani Safari Lodge venter en nydelig middag på oss. Meningen var at vi skulle ha spist på stranda, men det blåser for mye, så det blir inne på restauranteni steden.


Avskjedsmiddag på Saadani Safari Lodge

Fornøyde damer etter en laaang dag! Foto: Zanzibility.


Det er reker til middag, og ikke hvilke som helst reker heller! Det var nemlig en reke til hver og da snakker vi size! Foto til venstre og i midten; Zanzibility.


Dette var siste kvelden på safari, men det er ikke over ennå. Vi rekker en elvesafari i morra tidlig, før vi kjører til flystripa! Les videre om elvesafarien her!


Fikk du med deg starten på reisen vår?






Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page