Kappadokia - huleboer for en uke...

Tenk at jeg endelig kom dit; til Kappadokia - som har vært på min bucketliste helt siden jeg jobbet i Kalinka-tours, og vi sendte kunder til dette spesielle, utenomjordiske stedet. Ja, for Kappadokia er veldig annerledes enn andre steder i verden. Stedet som ligger inneklemt mellom tre vulkaner, og har blitt formet gjennom millioner av år. Og lag på lag av forsteinet aske og erosjon, i tillegg til vind og vær, har gitt stedet en veldig spesiell natur, med sine vakre fe-piper, huler og underjordiske byer. Og de 150 ballongene som svever over stedet hver eneste dag ved soloppgang, har blitt et varemerke for Kappadokia! Jeg har alltid drømt om å reise dit, og høsten 2025 gikk drømmen i oppfyllelse. Hvilken lykke!

Foto: Potamia Cave Suite.

I september da jeg kom hjem, var det flere som spurte meg; hvor er Kappadokia? Mange hadde aldri hørt om stedet! Men det er kanskje ikke så rart, hvis du ikke er spesielt interessert i å reise...

Kappadokia er et geografisk område, omtrent midt i Tyrkia, og ligger mellom Svartehavs-kysten og Taurusfjellene. Området ligger inneklemt, mellom tre vulkaner, hvor to av vulkanene har dødd ut og en sover. For å komme til Kappadokia må du fly til Istanbul, og så ta et innenriksfly til Nevsehir, som er den nærmeste flyplassen. Derfra er det en busstur på ca. 45 minutter, til den lille byen Ortahisar, hvor vi skal bo.

Jeg ankommer Gardermoen med shuttlebuss fra et hotell i nærheten, da Turkish Airlines har avgang kl. 12, og jeg tar ikke sjansen på at toget skal nå fram i tide. Allerede ved gaten treffer jeg på kjentfolk, hele fire stykker fra tidligere gruppeturer, og hilser på nye, blide fjes. Fordelen med å reise på gruppetur, og gjerne med kvinner fra facebook-gruppa Kaftankraft Zanzibility, er at det blir nesten som en reiseklubb. Vi treffes igjen og igjen, men aldri den samme gruppa. Jeg har reist flere ganger, til Zanzibar og Nord-Makedonia, og nå venter Kappadokia. Du treffer alltid på kjentfolk! Og ikke minst; - det er kjempehyggelig!

Potamia Cave Suites - hulehotellet venter på oss

Det blir kvelden, og vel så det, før vi ankommer det lille hule-hotellet som ligger i fjellsiden, ned mot en uberørt dal. Her er trange gater, og brostein, og hotellet ligger nederst i en skråning. Mørket har kommet, så vi får ikke noe inntrykk av omgivelsene, og klokka har stilt seg en time fram, til tyrkisk tid.

Vi har ikke mer enn kommet til inngangsdøra, før Merete dukker opp, og ønsker oss velkommen; 13 spente damer. Ho er alene denne gangen, uten Lene, for de har skilt lag. Lene Wikander fortsetter med reiseselskapet Zanzibility og Merete Stubhaug har startet sitt eget reiseselskap; Feriemodus, som tilbyr noe for de som vil ha noe unikt og personlig, og har fokus på nære, lokale opplevelser. Og på hjemmesiden står det "at målet er å sette deg i feriemodus fra det øyeblikket vi starter reisen vår sammen". Og det kan vi skrive under på; vi er "slått på", alle som en!

Dette er et fantastisk sted, så ulikt alt annet! Og den hyggelige eieren, Ahmed, forteller om stedet, mens vi blir tilbudt både rødt og hvitt i glasset, druer, litt snacks, oliven, gode oster og nøtter.

Det familiedrevne grottehotellet er et av de eldste byggene i hele Ortahisar, og ble ferdigrestaurert for ca. ett år siden. Potamia Cave Suites er et lite boutique hotell, med kun åtte rom. Alle rommene er opprinnelige grotterom, og ingen av dem er like. I Balkan-dalen nedenfor er det stier, her er de kjente duehusene og dalen har mange fe-piper. Rommene blir fordelt, og alle blir fornøyd. Jeg er litt nysgjerrig av meg, og spør om jeg kan se hvordan noen av de andre har det?

Alle rommene er så nydelige, vakkert innredet, og med spesielle lamper og gamle vaser som står inni hulrom i veggene.

Ellen og jeg har fått rom 107, som er brudesuiten, og er veldig fornøyde. Her skal vi få det fint.

Her skal vi leve i våre huler i en hel uke. Dette blir bra. Vi har et tett, variert og spennende program foran oss. Jeg gleder meg til å våkne i morra, og se på utsikten utover dalen. Og jeg har lest om luftballongene, som svever over Kappadokia hver dag ved soloppgang. Jeg setter klokka til å ringe på 06, for kanskje jeg får se noen ballonger og oppleve soloppgangen...

Oppvåkning til en ny dag i Ortahisar

Jeg forter meg opp da klokka ringer, for ikke å vekke Ellen, og lister meg ut... Det er litt småkjølig, men dette vil jeg oppleve. Sola kommer opp i øst, så jeg skjønner at jeg ikke vil få se soloppgangen fra her hotellet ligger. Vil jeg få se noen ballonger tro?

Jeg går opp til hoved-uteplassen, der vi satt i går kveld, og får med meg en nydelig morgen, med en fantastisk fuglesang, og foran meg ligger en vakker, liten dal. Plutselig ser jeg to-tre ballonger som nærmer seg. Men det er nok litt tilfeldig hvor de flyr over, for det er vinden som bestemmer, og utslippet av alle luftballongene er i nabobyen Göreme, som ligger en 10 minutters kjøretur fra Ortahisar, så jeg får nok heller vente til ballong-dagen vår.

https://video.wixstatic.com/video/5f4005_f16c22672c5c441f960ab45af130e5dd/1080p/mp4/file.mp4

En stille morgenstund alene, mens den fantastiske dalen våkner til liv. Med en helt nydelig fuglesang! (Husk å sette opp lyden, så du får med deg lyden av en ny dag.)

En himmelsk, tyrkisk frokost på Potamia hule-hotell!

Siden hotellet bare har åtte rom, har vi hele stedet for oss selv, og frokosten kl. 09 blir servert av sjefen sjøl. Ahmet er en perfekt vert, og lager den beste frokosten, sier Merete. Tyrkisk frokost byr på det beste av alt, og vi nyter... lenge...

Alle bilder; Feriemodus.

Det er første dagen, og med en rolig start som passer meg perfekt. Det blir å se seg litt rundt på dette koselige, lille hule-hotellet, og deretter er noen av oss ivrige etter å besøke den lille dalen som vi har utsikt til. For klokka 12 må vi være klare for første post på fellesprogrammet.

Foto: Øverst i midten; Potamia Cave Suites.

Potamia Cave Suites har en fantastisk beliggenhet, helt for seg selv, med utsikt til en vakker dal. Det er flere huler rett ved, så kanskje det blir utvidelse etter hvert? Her kan vi se de kjente fe-pipene, eller "fairy chimneys", gamle bosetninger og masse due-hus. Vi kan se rett opp til Ortahisar Castle, som er et landemerke for byen, hele 86 m høyt. Dette er et veldig fredfullt og naturskjønt sted, og hotellet ligger midt i den lille byen.

I underetasjen bor vi, med flere uteplasser og sittegrupper. Det er stilfullt og vakkert overalt. Foto øverst til høyre; Potamis Cave Suite.

Snartur til Deresi-kirken i Balkan-dalen

Det begynner å klø i beina etter å komme oss ut og utforske dette spennende landskapet. Merete forteller at det er en kirke en halvtimes gange oppover i dalen og det vil vi prøve å rekke før vi skal på vinsmaking og besøk i teppebutikken. Vi tar på oss turklær og starter på stien oppover i dalen. Det er så annerledes å gå her enn hjemme, og det er så masse å se på, og de fantastiske fjellformasjonene fascinerer oss. Dette er helt utrolig!

Hva med å kjøpe en hule med epletre på utsiden? Den er i all fall til salgs!

Det er fort å komme ned i dalen, og det er lett og fint å gå. Vi bruker en god halvtime for å komme fram til Balkan-kirken, for det er så mye å se på underveis. Jeg skjønner allerede nå at jeg hadde trengt mye mere alenetid her, for å få rekke alt jeg gjerne vil se...

Bakken opp til Balkan-kirken er bratt, og lava-steinen er kjempeglatt å gå på. Det ligger også løs sand oppå, så jeg finner meg en kjepp, for å ha noe å støtte meg på ned igjen.

Balkan-kirken i Ortahisar, er et byzantisk, steinhugget bosetnings-kompleks med flere kirker, kjent for sine unike fjellformasjoner og historiske fresker. Balkan-dalen er rik på historie, med munkeceller og flere kirker.

Vi klatrer opp til noe jeg i ettertid tror er Kuppelhallen, eller Domen, som har de mest utsmykkede dekorasjonene i Kappadokia. Ifølge Cappadociahistory.com er kuppelhallen datert så tidlig som på 500-tallet, perioden med Justinian den stores keiserlige og religiøse ekspansjon. Den er nok ganske så ødelagt etter mange år.

Vi står og ser bort på Balkan-kirken, som består av en erodert kjegle. Kirkens plassering er litt utenfor de viktigste bofellesskapene, og her begravde de sine døde.

Balkan-deresi kirkene - gammel bosetningsplass fra 6. århundre

Balkan Deresi-kirkene 1, 2 og 3 er stablet i en isolert vulkankjegle 50 meter mot øst. Her er det både kupler med fresker og flere munkeceller.

Balkan Deresi kirken 1, er den store, åpne kirken ved foten av den ødelagte kjeglen. Kirken inneholdt 27 gravplasser. En datering til det sjette århudret gjør dette til en av Kappadokias tidligste kirker! WOW! Tenk, - å ha en så gammel kirke rett ved der vi bor!!!

Bosetningsplassen - i nærheten av kirkene

Bosetnings-området ved Balkan Deresi har mer enn 30 utskårne rom, fordelt på fem nivåer av klippen. Det finnes ingen felles gårdsplass, men de kommuniserte via interne tunneller og stier.

Jeg skulle gjerne hatt tid til å kikke inn i kirken, som har både fresker og flere munkeceller. Bosetningsområdet også! Men

tiden begynner å løpe fra oss, så vi må snu og vende nedover igjen. Men så gøy å se, - og hvilken start på turen! Nå har vi bare tiden og veien...

Vingården "Kocabag" i Uchisar venter på oss...

13 fornøyde damer etter vinsmakingen... Foto: Feriemodus.

Vi skal besøke vingården Kocabag, som ligger i nabobyen Uchisar. Her får vi høre om de forskjellige drueslagene, produksjonen og vinene. Og vi skal smake på fem forskjellige viner, og spise litt lett fingermat til.

Regionen her i Kappadokia er et drue-paradis, får vi høre, selv om det nok er ekstreme forhold å dyrke druer i Kappadokia, med så spesielt og tørt landskap; kokende varmt på sommeren og ofte snø og mange kuldegrader på vinteren. Kanskje ikke så vanlig å se vinmarker på 1500 m.o.h... Men jordsmonnet er svært egnet for vindyrking, og Kizilirmak-elven, som renner gjennom regionen, skaper et mikroklima i vinmarkene som er påvirket av elven, kan vi lese på Kocabags hjemmeside.

Vulkansk vin i tuff-tanker - perfekt lagringsplass

Kocabag Wines er en familiedrevet vingårds-bedrift som har en årlig produksjon på 600.000 liter. Mehmet Erdogan startet vingården i 1972, med bare en enkel hule, hugget ut i den vulkanske tuffsteinen. I 1986 produserte de sin første vin, da vinhuset med smakerom sto ferdig.

Vingården har 12 tanker á 250 hektoliter hugget ut i tuffstein, der vinene gjærer og lagres. Nå har de også større ståltanker.

I kjelleren, hugget inn i fjellet, holder vinene en konstant temperatur (14-15 grader) året rundt, som er perfekt og gir god kvalitet. De lager mest vin på lokale druer, i tillegg til noen internasjonale.

Vi får smake hvit "Emir", rosé, lett rød, tung rød, pluss en rød som er modnet på eikefat.

Foto til høyre; Feriemodus.

Etterpå blir det anledning til å handle for dem som vil, og vi er ikke vanskelige å be...

Rett over gata til vinhuset, er det en liten markedsplass, med utsikt over Duedalen. Og vi må bortenom å kikke, og selvfølgelig ta noen bilder. Dalen er vakker og spesiell, og alt er nytt og spennende...

Pigeon Valley - Due-dalen - med alle duehusene...

En av Kappadokias mange daler er Due-dalen, og den har nok blitt hetende det på grunn av at her er det fortsatt hjemsted for mange due-arter i dag. Denne dalen er dekorert med tusenvis av år gamle duebol, og nede i denne dalen er det flott å gå tur. Over alt ser vi due-husene, men her er det ekstra mange, og vi ser duene flyr over lykke-treet som troner her oppe på platået mot dalen.

På utsiktsplatået har vi utsikt over hele Due-dalen og snur vi oss litt ser vi ned til byen Uchisar, med slottet som troner på toppen av fjellet. Her kan du få kamel-tur eller kjøpe deg en suvenir fra Kappadokia.

Duedalen, eller Güvercinlik-dalen som den egentlig heter, ligger mellom byene Uchisar og Gorëme. Dalen har en lengde på ca. 4 km, og det skal visstnok være en foss (10-15 m), som fascinerer alle som passerer i dalen. Dalen er en av de mest populære turstiene i Kappadokia fordi du kan gå fra by til by. En tur på ca. 4 km, som tar 1 1/2 time, avhengig av hvor fort du går.

Det skal visstnok være en fredelig atmosfære der nede, og du kan gå deg vill blant silhuettene av fe-skorsteiner som er naturens kunstverk, står det å lese på nettet. Vi får nøye oss med å se det fra ovan, og det er slett ikke dårlig.

Vi setter oss i bussen igjen, men må ganske snart stoppe. Vi er på vei til Göreme og skal på teppekurs der, men utsikten er så fantastisk at Merete sier at vi må ta en stopp!

Kappadokia - også kjent som "Himmelens daler"

At Kappadokia også er kjent for alle sine nydelige og spesielle daler kan jeg skjønne, og en plass leste jeg at stedet også blir kalt for "himmelens daler". Ikke så rart, for her er det en labyrint av erosjonsdaler, kløfter og fjellformasjoner.

Her vi står på dette fine platået, kan vi skue ut over Red- og Rose Valley, som er kjent for sine rosa-røde farger, spesielt fint ved solnedgang...

Innføring i teppenes hemmeligheter

Er det noe vi forbinder med Tyrkia, så er det tepper, og tepper i mengder, ja, nemlig - tepper i alle kvaliteter og fasonger! Så i dag er vi så heldige at vi skal besøke en som er ekspert på tepper, nemlig Ruth Lockwood fra New Zealand, og teppebutikken hennes Tribal Collections i Göreme.

Tribal Collections er et prisvinnende, verdenskjent teppegalleri.

Ruth Lockwood vet hva ho snakker om, ho har bodd her i Tyrkia i over 30 år, og åpnet tidlig sin første teppebutikk. Fra ho arvet vakre orienttepper fra bestemoren sin, som bodde i utlandet på 1940-tallet, har de eksotiske historiene om disse teppene fascinert henne.

Ho sier sjøl at ho er nok mest kjent for sitt "Teppe 101"-verksted, siden ho elsker å lære bort og dele kunnskapen sin.

Ho forteller oss om alle de forskjellige teppene, om vakre håndvevde tepper, om fargerike kelim og om tribal veving, om hvordan knytte tepper. Og ikke minst om kvalitetene, og det vi bør vite for ikke å bli lurt. For det kan nemlig hende, innimellom.

Etter "teppekurset" får vi tradisjonen tro litt eplete, før vi ser oss litt om, og det blir litt handel. Skulle gjerne hatt med meg et lekkert teppe hjem, men måtte nøye meg med to kelim-puter à 800 lire, ca. nok 200,- pr. stk. En fin pris! Foto øverst til venstre og til høyre, nederst til venstre; Feriemodus. Foto nederst til høyre; Bente Lervik.

I løpet av disse årene har Lockwood besøkt lite kjente landsbyer, utforsket basarer, jobbet med landsbykvinner på vevstolene deres og oppdaget hvordan teppehandelen fungerte, og det har vært en fascinerende reise, skriver ho på hjemmesiden til Tribal Collections. Og for dere som er spesielt interessert, har ho en blogg på siden, hvor ho forteller om hva motivene betyr, om fargesymbolikk, om opprinnelse & stiler og rengjøring av teppene m.m. Spennende lesning! Anbefales!

Göreme - dit alle turistene drar...

I motsetning til Ortahisar, der vi bor, er Göreme byen der turistene samler seg. Her er det mange restauranter og liv og røre. Og det er kanskje det stedet som er mest kjent i Kappadokia? Göreme har ca. 2.000 innbyggere, og er sentrum for turismen i Kappadokia. Göreme er også kjent for sitt friluftsmuseum.

Her er det mye spennende å se på, og hverdagslivet er satt på hvilepuls, i hvert fall for noen. To eldre damer sitter og ser på livet, mens den ene strikker og den andre gjør ingen verdens ting. Det er lykke! Her er trange gater og smau, og på fortauene tilbyr butikkene sine varer. Uten at det er noe mas...

Vi har et par timer til rådighet her, før vår buss vender tilbake til Ortahisar. Vi begynner å bli sultne, så Merete tipser om en veldig populær restaurant; "Seten", med flott utsikt over byen. Vi fortsetter oppover gata fra teppebutikken, og går inn porten til hotellet "Sultan Cave Suites", og helt på toppen, opp alle trappene, kommer vi til den restauranten som har den høyeste beliggenheten i byen. Den har tak-terrasse og en fantastisk utsikt. Restauranten har Michelin-stjerne, og skal du spise på kveldstid må du være veldig tidlig ute, for her finnes ingen bord-reservasjon. Men vi skal bare spise lunsj, så nå på dagtid er det god plass.

Utsikten er fantastisk, og jeg tror vi ser "Rose Valley" i det fjerne. Foto nederst til venstre; Feriemodus.

Ortahisar - den fredfulle og stille byen utenfor allfarvei

Byen er kjent for sitt spesielle høye slott som rager 86 m over byen og er det nest høyeste fjellet i Kappadokia.

Foto: Ellen-Christine Bølstad.

Så er vi tilbake i Ortahisar, i den nydelige, lille brosteinsbelagte byen, som tidligere var kjent for det bysantiske navnet "Potamia". Her har de en befolkning på litt over 3.000, og fram til 2010 var Ortahisar ganske så utenfor allfarvei når det kom til turisme, står det å lese på Wikipedia. Og mange mener at denne byen er Kappadokias skjulte skatt. Og det er ikke vanskelig å forstå, for her lever lokalbefolkningen med sine daglige sysler, og det er ikke mange turister å se. Her er suvenir-butikker, bazarer, små kaféer, og så har de slottet da. Det finnes også et koselig, lite etnografisk museum i sentrum av byen.

Ortahisar er dessuten en av Tyrkias største sitron-eksportører. Byen er omgitt av mange underjordiske sitron-lagre. De tar sitronene litt før de er modne, og lagrer dem i mørke huler. Grottelagrene er perfekte (holder 10-13 grader konstant), så når de er gule og saftige, eksporteres de.

Du kan føle sporene av historien, mens du går her...

Veien ned til hotellet vårt; Potamia Cave Suites, er gammel og romantisk, og på bildet til høyre kan vi se hvor nærme hotellet vårt er slottet. Hele byen ligger i en skråning. Foto til høyre; Potamia Cave Suites.

Jeg fikk dessverre ikke tid til å besøke hverken Ortahisar Castle eller se ordentlig på byen, for det var hele tiden program, og jeg trengte de timene imellom til å slappe litt av og notere. Så jeg kunne nok ha ønska meg en ekstra dag og litt mere alene-tid, mens andre syns det var helt perfekt som det var. Ortahisar Castle er et fantastisk landemerke for byen, og er bygget under antikken på 1200-tallet. Slottet er et av de best bevarte eksemplene i byzantisk arkitektur. Du må betale en liten avgift for å klatre til platået midtveis oppe på slottet, og der oppe har du en fantastisk utsikt, men for min del får det bli neste gang jeg besøker Kappadokia!

Restaurant "Narin" - en tyrkisk nytelse...

Vi avslutter dagen med en liten spasertur til den nyåpnede familiedrevne restauranten "Narin", som ligger like i nærheten. Både vi og Merete er spente, for dette er første gangen ho tar med seg en gruppe ut for å spise her i Kappadokia. Vi er nemlig med på hennes "jomfru-tur", og det i seg selv kan være spennende nok...

En kulinarisk perle med førsteklasses service...

Foto øverst til høyre; Feriemodus.

Vi merker det allerede ved ankomst, at her er vi ventet og ønsket velkommen. Vi benker oss rundt langbordet, og det er ikke lenge å vente før den ene retten etter den andre kommer inn på bordet. De nydelige, grønn-mønstrede tallerknene legger mange merke til, - et syn for min smak i all fall! Maten er meze - til å dele - og salat og varme startere blir satt på bordet; rødbet salat, hummus, muhammara, Narin-style Saksuka og stuffed Zucchini Flowers.

Testi Kebab - ildfull, ikonisk og spennende hovedrett!

Et varmt og krevende, og kanskje også farefullt arbeid. Toppene skal kakkes av leirgrytene. Foto: Feriemodus.

De tre øverste bildene; Foto: Feriemodus.

"Testi Kebab" er den tradisjonelle hovedretten, som serveres i leirkrukker. Den er populær over hele Tyrkia, men spesielt her i Kappadokia, hvor teknikken med å lage mat i leirkar har blitt bevart og gått i arv i generasjoner, leser vi på en tyrkisk matside. Gryta forsegles med en slags deig, og langtidsstekes i flammene, mens kjøttet, sjyen, grønnsakene og alle krydderne blander seg. Hatten kakkes av ved bordet og innholdet helles i en tallerken av leire. Testi Kebab er mer enn bare et måltid, det er en opplevelse som bringer folk sammen, ettersom gjestene ivrig venter på øyeblikket når leirgryten åpnes, står det å lese. Det smaker fantastisk godt! Desserten er fiken og aprikoser, tilberedt på tyrkisk vis.

Vi koser oss skikkelig, og jeg tar turen opp på verandaen med jevne mellomrom, for det er nemlig total måneformørkelse, blodmåne, i kveld, men skyene dekker det meste, så det er ikke stort å se. Kvelden går fort, og vi gleder oss allerede til neste kveld på denne restauranten, men det er siste kvelden her i Kappadokia, så det håper vi blir lenge til...

Månen titter så vidt fram da vi er tilbake på hotellet igjen, men da er blodmånen over, selv om stemningen fortsatt er fantastisk.

#feriemodus #reiseblogg #kvinnefellesskap #tyrkia #kappadokia #ortahisar #goreme #potamiacavesuites #narinrestaurant #deserikirken #balkandalen #balkankirken #kocabagvinery #pigeonvalley #duedalen #tribalcollections #setenrestaurant #testikebab #narin