Det er mye å oppdage og mange plasser å utforske i vårt langstrakte land, og ikke minst er Telemark, mitt eget fylke, som er et lite Norge i miniatyr. Det har alt; fra hav og sjø her i Kragerø, til fjell og vidder på Hardangervidda. Og så har vi alt som ligger innimellom der... Vi nordmenn elsker å reise, og drar ofte til utlandet, og det er vel og bra det, men ikke gløm alt det vakre som vårt eget land kan tilby oss, - kanskje bare en liten biltur unna...
Sist helg tok vi turen til Grungedal, litt ovenfor Vinje i Vest-Telemark. Fra torsdag til søndag leide vi Eldhuset på gården Svalastog, for å hvile, nyte naturen, fiske og bare være... Og det ble noen fantastisk hyggelige dager, med lave skuldre.
"Bestefarssoga" ga oss lyst til å reise og se!
Hvorfor vi havnet akkurat på dette stedet var nok ikke helt tilfeldig. I vinter fikk vi et eksemplar av "Bestefarssoga", som "fiskeren"s oldefar har ført i pennen (med hjelp fra barnebarnet Sondre S. Tveit), og han forteller med innlevelse fra et spennende liv, som nettopp startet på denne gården øverst oppe i Grungedal.
"Sondri Olavson Svalastog blev født paa gaarden Svalastog i Grungedal den 15. desember 1873, av foreldrene Olav Nilsen og Sigrid Sondrisdatter Svalastog. Olav Nilsen var fraa Røldal og kom over til Telemark som fehandler. Og ble straks kjent med Sigrid, som i ung alder havde overtatt gaarden efter sin fader. Olav og Sigrid fikk seks barn; Durdei, Olav, Nils, Sondri, Svein og Knut. Alle seks vokste op friske og sterke".
Akkurat sånn startet "Bestefarssoga", og fortellingen er spennende lesning, med mange både morsomme og dramatiske opplevelser fra et levd liv den gang ikke alt var like lettvint og tilgjengelig som nå.
Og etter å ha lest soga pirret det nysgjerrigheten skikkelig. Hvordan ser det ut der han trådte sine barnesko? Kanskje vi skal ta en tur og oppleve dette stedet vi har lest om? Som sagt så gjort!
Svalastog - "skysstasjonen" hvor en kan hvile...
På nettet fant vi gården Svalastog, og hjemmeside har de også; og der på VisitSvalastog kan vi lese at gården har vært i slekta i mere enn 450 år. Navnet betyr egentlig skysstasjon, et sted å hvile for folk og hester på reise.
"Svalastog er en middelstor gar som ligger i sentrum av Grungedal. Olav og Sigrid Svalastog var sjelden gjestfrie og hjelpsomme mennesker. Der vanket til stadighet meget folk". (Bestefarssoga.)
Og sånn er det nå også, et sted hvor du kan stoppe opp på veien over fjellet, eller bare dra dit og leie deg inn for en natt eller flere. Her driver de gården økologisk, har villsau, keramikk-verksted og -utsalg og tilbyr overnatting i gamle og nye hus.
Gjestfriheten er det ingenting å si på, akkurat som det alltid har vært...
Det var eldste sønnen Olav, bror til Sondre, og hans etterkommere som har ført gården videre. Oldefar Sondre dro til Treungen hvor han fant kjærligheten og bosatte seg der.
Nå er det Olavs oldebarn, som også heter Olav, og hans kone Gerd, som bor på gården.
Oldefar Sondres barndoms-gard
Vi ankommer grenda Grungedal og stedet Svalastog i grått og regnfullt vær. Men det legger ingen demper på inntrykket, her er det idyllisk, billedskjønt og veldig stille.
Det er ingen her, men vi parkerer bilen foran eldhuset, der vi vet vi skal bo de neste tre nettene, og ringer mobilnummeret som står på plakaten på veggen. En hyggelig stemme i den andre enden sier "Bare gå inn så lenge, nøkkelen står i døra!" Det tar ikke lang tid før Gerd kommer gående fra det nye huset litt lenger oppe i lia. De har flyttet opp dit, og yngste sønnen har overtatt gamlehuset.
Ho forteller litt om gården, og tar oss med på en liten omvisning. Bygningene på gårdstunet er fulle av historie og har vært i slekta i over 450 år. Den eldste delen av hovedhuset var opprinnelig et lavt tømmerhus (det hvite huset) fra midten av 1600-talet, og etter det ble huset bygd ut flere ganger.
Det koselige Eldhuset
I eldhuset foregikk bakst, brygging og slakting. Det var to rom, og den ene delen var vedskjul, mens bakstekonene holdt til i det innerste rommet. Nå er det ominnredet til en enkel hytte, hvor en henter vann i bekken rett på utsiden av døra, og belysningen er sparsom og trivelig. Det er helt perfekt for oss som liker det sånn, og det tar ikke lang tid før roen senker seg.
Flotte, bevarte bygninger
I stabburet ble det oppbevart mat og stas-klær. I tillegg finns det både kvernhus, smie og badstue på gården, til kaldrøyking av kjøtt og fisk.
Vi får omvisning på låven, for der inne er utedoen som vi skal bruke. En riktig hyggelig plass, akkurat slik som utedoer skal se ut, med kongebilde og det hele! Og jeg må virkelig se mange ganger på dette bildet av kong Harald, for det er satt sammen av mange hundre, små bilder, og de fleste er også er av kongen. Virkelig imponerende!
På låven kan en se muruspjell (noe de laget i gamle dager for å holde onde makter borte) og eldgamle risninger, og en kan se initialene til flere av dem som har bodd her oppimellom tidene. Låven er fra 1800-tallet, så her har nok oldefar Sondre hoppa i høyet. Døra inn under låvebrua var delt i to, og det var smart, for så lenge såkornet lå inne, måtte de ha den nederste døra lukket, slik at ikke noe av såkornet skulle gå til spille.
Her er så vakkert, med alle de små husa med gress og stemorsblomster på taket. Bekken går rett utenfor eldhuset, og det bråker godt etter alt regnet. Men det er bare go'lyd og vi venner oss fort til...
Det røkker i "fiskearmen"
Fisker'n gleder seg til å prøve bettet i Grungevatn, og det tar ikke lang tid etter at vi har ankommet, til han har ordnet med fiskekortet og er på vei til vannet med sluk og flue. Han prøver seg både utpå med båt og med fiske fra land. Han kommer tilbake sent på kvelden, smørblid og ivrig, med et knippe fisk, ferdig-renset og klare for kjøleskapet. Det blir mange turer opp og ned til vannet i løpet av helgen, og det er kjekt at han har tilgang til båt i leien av hytta. Fisken er mest hissig på flua fra land, og mange fine ørreter på 3-400 gram lar seg friste.
Tur langs den gamle bygdeveien
Siden jeg får noen timer alene hver dag mens fisker'n er i aksjon ved vannet, har jeg fått gode tips av kona på gården hvor jeg kan gå for å komme meg litt ut jeg også. En dag jeg blir med fisker'n ned til vannet, går jeg tilbake langs veien og da oppdager jeg den gamle bygdeveien, den som oldefar Sondre, dengang han bare var en guttunge, fraktet turistene fra Svalastog til Botnen med hest og kjerre.
"Ijenem Grungedal var en livlig Turisttrafik. For i slutten av 1870-aarene, blev Kjørevegen over Haukelifjeld ferdig. Paa Svalastog havne de flere hester som gik i Turisttrafikken. Sondre var ikke gamle karen før han sat paa Kuskesætet aa syntes det var veldig moro aa skysse byfanter aa byfenter, eller storfanter, som disse reisende turister blev kalt i Grungedal. Fra Svalastog til Botnen var det 26 kilometer aa kjøre. Aa det blev helst sent, ja langt paa nat før de kom hjem ijen. Sondri blev trøt og sovnet mange ganger i Kjærren, da ruslet hesten som han vilde". (Bestefarssoga.)
Grungedal - kjent for den nydelige naturen
På nettet kan vi lese at "Grungedal er et dalføre langs Grungevatnet i Vinje kommune i Telemark, mellom Åmot og Edland. Grungevatn, tidligere kalt Grungi (betyr grunt vann), har gitt navn til dalen. E134 går gjennom dalen på nordvestsiden av vannet. Grungedal har ca. 500 innbyggere fordelt på ca. 200 husstander, halvparten av dem er på gårder. Grungedal er kjent for sin flotte natur".
Bautasteinen ved Grungedal kirke
En dag vi drar til Edland for å handle litt mat, stopper vi ved Grungedal kirke for å se på bautasteinen, med den lille jenta på toppen av steinen som skal forestille Durdei, storesøster til Sondre.
"Durdei var en levende kristen, et sjeldent godt og snilt menneske. Hun havde all sin dag været et hjelpsomt Menneske. Det fik sit utslag i Legatet til hjelp for verdig trengende i Grungedal. Ved Grungedals Kirke står en bautastein til minde om legatgiverne. Paa toppen av bautasteinen staar en Kvinde med et brød i handen. Dette forestiller Durdei. Hun er opphavet til Legatet Grungedals Vel. Velsignet er minnet om henne". (Bestefarssoga.)
Brua over Straumen
I gamledager hadde alle bøndene i Grungedal setre på heia over Grungevatn, men her var det ingen bru. Alle måtte opp på setra med krøtterne sine, og de måtte gå lange omveier. Hestene "svømte" de over elva, og gikk så opp den bratte Koldal-lia, som var bratt og tung.
Det var veldig påkrevet med bru, for ved Straumen hadde nesten alle gårdene kvernene sine. (10 kvernhus og 1 sirkelsag.) Alt ble drevet av Koldalbekken. Det hadde lenge vært snakk om å bygge bru, men grungedølene anså det som umulig.
Det ble i 1900 bevilget penger til bru av en utvandret, rik grungedøl, men pengene rakk bare til brukar. I 1913 kom oldefar Sondre (40) på besøk til sine foreldre og spurte hvordan det gikk med brua. Det var fortsatt ikke kommet noen bru. Men Sondre visste råd, og bru ble det. Arbeidet tok 4-5 dager og det hele ble avsluttet med rømmegrøtfest. Brua ble senere tatt av strømmen i en stor-flom og er nå erstattet av en jernbane-bru. Vi måtte selvfølgelig ned til Straumen og se på brua, selv om det ikke var den brua som Sondre bygde.
I oldefar Sondre's fotefar til Koldals-setra
Lørdag våkner vi til et fantastisk vær, regnet er borte og det er sol fra skyfri himmel. I dag vil vi besøke "Koldalssetra", setra som tilhører Svalastog-gården, og som vi har lest om i soga.
"Koldallia er veldig bratt og tung. Vegen der ligger i en masse svinger. Det var godt at Sigrid Svalastog var sterk aa flink, hun var med barneflokken på Koldal seteren. Der hadde de en ca. 10 a 12 melkekuer, mange geiter og en del sauer. Der paa Koldal trivdes barna og hadde det svært moro i de sommermaanedene de var der. De fik tidelig lære aa være med baade aa yste ost aa kjærne smør. Aa saa maatte de hugge ved i skogen aa bære heim til aa yste aa koke prim med".
"Sommeren efter konfirmasjonen var Sondre hjemme paa Koldal. Det var tungvint transport fra og til Koldalsæteren. Voldsom brat li aa urut veg. Der matte bæres og kløves paa hesteryggen alt til aa fra. Aa Sondri bar mange smør og primholker ned til Grungevand".
(Bestefarssoga.)
Den beryktede Koldal-lia
Vi drar til Straumen og går over den "berømte" brua. Her er gjerder på begge sider, så dyra holder seg der de skal. Vi starter på en strabasiøs ferd mot toppen. Ikke ante jeg at det skulle være såååå bratt, men jeg burde ha skjønt.
Den halvtimes turen til gard-kona ble til til en time og ti minutter på meg. Det må være for spreke fjellgeiter, og det er ikke akkurat meg, med mine bein og dårlige muskler. Men opp kom jeg, selv om det var med skikkelig høy puls og mange pauser underveis. Utsikten er til å ta pusten fra en, og bygda Grungedal ligger langt der nede. Har jeg virkelig gått så langt...
Stien svinger seg oppover i s-formasjoner, men det er stigning rett opp hele veien. Vi passerer "Sigrids kleiv", "Rindebakk" og så er vi oppe! Vi ser en postkasse og signerer inn i boka at vi har vært her. Nå er det nok ikke langt igjen. Like etter kommer vi til et steingjerde, som sikkert er en grense, og på skiltet står det "Koldalporten".
Koldalsetra åpenbarer seg for oss!
Nå er det bare noen få meter igjen, og der - oppe i lia - ligger setra. Det er så billedskjønt at vi blir nesten stumme. Ekstra vakkert er det jo siden vi har en knallblå himmel over oss og varmen har slått skikkelig til. Dette synet og denne plassen er verdt all slitet, og sånn var det kanskje for de som slet seg opp lia for 150 år siden også...
Vi har nådd målet vårt, og koser oss her både lenge og vel. Her er det så grønt så grønt, og Koldalsbekken, som har fulgt oss hele veien, går rett bak setra her. Litt lenger opp mot Gurivann har vi blitt fortalt at den har noen fine badekulper, men det blir ikke i dag.
Her er fire små hus; hovedhuset hvor de bodde mens de var her gjennom sommeren. I det midterste huset hadde de høyet og det nederst mot bekken var stedet hvor de ysta ost og kjerna smør. På en kolle litt over setra står fjøset, med saltstein utenfor, hvor de hadde dyra. Og jeg tenker, - oj, hvor de må ha slitt, for å få med seg alle dyra, hester og unger helt opp her. Og så skal de jo ned igjen også, - og da har de med seg alt de har produsert gjennom sommeren i tillegg. Men tenk for et liv, - og for en vakker plass!
Vi finner fram nista, kaffe og iskaldt vann fra bekken. Nå er det bare å nyte!
Men vi kunne ikke bli i denne "himmelen" for evig, så nedturen starter snaue to timer etter. Og det skulle vise seg å være en tøffere tur ned enn opp, for mine bein og muskler. Men etter 45 minutter var jeg igjen ved bilen, godt ledsaget av fisker'n. Ellers hadde jeg nok fortsatt vært der oppe...
Og mens jeg flater rett ut, drar fisker'n rett til elva med stengene sine...
Trompetkonsert på Neset i Rauland
Lørdagen avsluttes med en vakker konsert på Neset Gard i Rauland. Med selveste Ole Edvard Antonsen med band, som regnes for å være en av verdens beste solo-trompetister.
Neset - er et vakkert tun fra 1700-tallet, med 17 store og små bygninger, ligger i Raulandsgrenda, i hjertet av Telemark. Utendørs-scenen er bygget på bredden av Totak, med snø på toppene i det fjerne, så rammen rundt konserten er perfekt.
I fjoset kjøper vi kortreist mat av Bodil "Statsbudeie" Nordjore, og koser oss med en fantastisk 1 1/2 times konsert i det naturlige amfiet, i skråningen ned mot Totak.
Det er tredje gangen at Ole Edvard Antonsen holder konsert på Neset Gard. Her framføres "Aurora" 1 og 2, og noe fra Antonsens egne komposisjoner "Musikalske Landskap". Med seg har han sitt eget band, som virkelig imponerer. Antonsen åpner med den vakre visen "Så skimrende var aldri havet", starter helt bak på haugen, og kommer så vandrende inn på scenen og fortsetter... Musikken er følsom og vár, og denne konserten blir en perfekt avslutning på en vakker dag med mange flotte inntrykk.
Keramikk - "frå mine hender til dine"
Kunsten å skape noe med hendene er fantastisk, enten du tegner, maler, snekrer, skriver, former noe eller gjør håndarbeid. Gerd Danbolt Svalastog skaper keramikk, på eget verksted; Svalastog Keramikk. Og det er virkelig vakker kunst som hun lager; kopper, vaser, og boller bl.a., "frå mine hender til dine", som hun selv signerer med.
Porselens-keramikk, vakkert for øyet, og noen kopper med nydelige sitater. Og det fine er at koppene kan i oppvaskmaskinen. (Men gullhjertene blir slitt av etter hvert.) Utsalget er i "Keramikk-bua" på gården, og verkstedet har ho like ved. Så på skiltet ved døra til utsalget står det; "Keramikk eller hytte? Ring 95922856 - så kommer jeg! - Gerd".
"Den dag kjem aldri at eg deg gløymer"
"Å takke skaper glede!"
"Husk å puste - det lønner seg"
Selvfølgelig kunne vi ikke reise fra stedet uten å besøke "Keramikk-bua", og litt handel blir det også. Og jeg garanterer at kaffen smaker godt i koppene fra Gerd! Forøvrig finnes hennes produkter for salg på diverse steder rundt om i Telemark.
Noen dager i denne roen og stillheten gjør godt, og vi kommer gjerne tilbake!
Dette flotte utleiestedet kan vi anbefale på det varmeste, sjekk siden Visit Svalastog og se selv! Også på instagram: visitsvalastog. #porselen #fråminehendertildine #grungedal #velkommeninnom