En dag - under og over jorda!
- Ladybird
- for 8 timer siden
- 15 min lesing
I dag er det den store utfluktsdagen, hvor vi skal besøke flere historiske steder. Alt fra Kaymakli, en underjordisk by på åtte etasjer, videre til Soganli dalen, en vakker, lokal favoritt. Vi skal spise lunsj i eplehagen til Yilmaz, som driver alt økologisk, og til slutt avslutter vi i Zelve-dalen - friluftsmuseumet, som er på Unesco's verdensarvliste.
Kappadokia - september 2025
Foto: Feriemodus.
Vi starter rett etter frokost, og møter bussen og vår lokale guide, Sheikan, rett oppi bakken. Han er god i engelsk og snakker veldig tydelig. I tillegg er han kunnskapsrik og ikke vond å hvile øynene på heller.
I bussen henger det et kart over Tyrkia, det er en oversikt over alle provinsene. Det er i alt 81 provinser, og vi befinner oss midt på kartet i Nevsehir provinsen.
Kaymakli - den underjordiske byen
I Kappadokia er det til nå registrert 36 underjordiske byer og nye blir stadig funnet, men det er bare tre som er åpnet for turister, deriblant Kaymakli, som er den bredeste i utstrekning. Byen er åtte etasjer dyp, hele 85 meter, men bare fire etasjer er åpent for besøk. Kaymakli ligger i sentrum av landsbyen med samme navn, og husene i landsbyen er bygget rundt de nesten hundre tunnelene i den underjordiske byen. Tunnelene brukes fortsatt som lagerområder, staller og kjellere.
Vi får info, og piler viser vei for å finne fram i denne labyrinten, som består av ca. 100 tunneler. Foto i midten nederst: Feriemodus.
Først forteller Sheikan oss litt om byen, og hva vi kommer til å se der nede. Vi får se en modell av byen, og også et oversiktskart hvor det står en del info. Kaymakli skiller seg fra en annen underjordisk by, Derinkuvy, når det gjelder struktur og utforming. Tunnellene er lavere, smalere og har en brattere helling. Av de fire etasjene som er åpne for turister, er hvert rom organisert rundt ventilasjonssjakter.
Det gamle navnet på byen var Enegup. De første grottene som ble bygget i den myke, vulkanske steinen, ble bygget av frygerne, et indoeuropeisk folk, på 700-tallet f. Kr., ifølge det tyrkiske kulturdepartementet. Etter at grekerne koloniserte regionen, døde det frygiske språket gradvis ut i romertiden, og ble erstattet med gresk. Byen ble kraftig utvidet og fordypet i den øst-romerske (bysantiske) epoken, da den ble brukt til beskyttelse mot muslimske arabiske angrep. (780-1180 e. Kr.).
Dyrene holdt til øverst oppe - i stallen
Det første vi kommer inn i er stallen, sier Sheikan. Til venstre for stallen er det en passasje med en kvernsteinsdør, som fører ned til en kirke. Døra kunne åpnes og lukkes for inntrengere. Til høyre for stallen er det rom, muligens oppholdsrom.
Klaustrofobien må du legge fra deg på utsiden!
Vi skjønner fort at dette ikke er plassen for dem som har klaustrofobi, for dette er trangt og smalt. Tunnelene er lave, og vi må ofte gå ned på huk, det er smale, svingete ganger og bratte trapper. Og innimellom er det rom med vanlig takhøyde, som har en rekke bruksområder; vannbrønner, lagerrom, kirker, staller og kjøkken. Flere rom ble brukt til sosiale samlinger. Gravkamre er det også her nede.
Foto til høyre; Feriemodus.
I andre etasje ligger en kirke med skip og to apsider, døpefont og sitteplattformer. I denne etasjen finnes også oppholdsrom.
Helt fra 780 f. Kr. og fram til 1923 i vår tid, skjulte innbyggerne seg der. Da de kristne i området ble fordrevet i 1923, i forbindelse med befolkningsutvekslingen i Hellas og Tyrkia, ble tunnelen forlatt.
Mange spennende rom, og fin lyssetting gir en varm og lun stemning.
Det går litt opp og ned her, så det ser ut som det er flere nivåer i en etasje. Kvernsteinen brukte de til å male korn på.
Dørene som ble brukt var store flate, runde steiner, som ikke kunne åpnes fra utsiden. Her sees også luftekanalene som går helt fra bunnen og hele 85 m til toppen.
Vi beveger oss lenger og lenger ned under jorda, og det er godt det er åpne rom innimellom, så en kan puste ut. For det er litt fort å glemme og puste når en hele tiden må bøye seg og åle seg igjennom trange passasjer. Men det er kjempespennende!
Bildet i midten og til høyre; Feriemodus.
Kjøkkenet - et viktig område i den underjordiske byen
Vi er kommet ned til tredje etasje, og her befinner kjøkkenet seg. Her finnes også vinlager, oljepresse og diverse andre lager. Kanskje de viktigste områdene i denne underjordiske byen. Det store lagerrommet tyder på at det var en stor befolkning som kunne holde til her. Det er anslått at det bodde ca. 3.500 mennesker i denne byen.
Den rare andesitt-steinen med 57 hull
Foto til høyre; Feriemodus.
Det ligger en stor, merkelig stein i rommet, og med hull/relieffstruktur. Guiden forteller at dette er en "andesitt" (en vulkansk bergart). Den ble brukt til kaldforming av kobber. For at steinen skulle kunne brukes i metallurgi, ble det hugget 57 hull i steinen. Teknikken var å putte kobber inn i hullene, og deretter hamre malmen på plass. Steinen ble hogd ut fra et andesittlag i komplekset.
Saraphane - en underjordisk vingård
Her nede tråkket de vindruer og laget vin, og vi ser flere kamre som sikkert var lagringsplasser for vin. På veggen er det risset inn et kors, et hellig symbol, som viser at det var kristne som holdt til her.
Skiltet med "Saraphane Winery" er skrudd opp på veggen. Og korset som er risset inn i steinveggen for lenge siden, viser at det er kristne som har vært her.
Nede i fjerde etasje var det store lagerrom og områder for leirkrukker.
Av de etasjene som nå er åpne for turister, er hvert rom organisert rundt ventilasjonssjakter. En slags heis som er 85 m dyp og går gjennom alle etasjene. Ellers har jeg lest at lufta blir skiftet ut naturlig, fordi tuff-steinen puster. Men det er nok annerledes når du skal så langt ned under jordoverflata.
De små hullene i veggene brukte de som "telefon", hvor de kunne rope til hverandre hvis det var fare, eller gi andre beskjeder, uten å måtte gå den lange veien gjennom tunnelene.
Kaymakli er en av de største, underjordiske bosettingene i regionen. Det er et fantastisk sted å besøke, vel å merke hvis du ikke har klaustrofobi. Tenk at folk var villige til å gå under jorden for sin tro, at de faktisk bodde der i måneder, kanskje år, før det igjen var mulig å komme opp i frisk luft. Jeg innrømmer det; jeg klarte meg lenge med den timen jeg var der nede, - men du verden - jeg ville valgt det igjen. Så spennende at noen virkelig har laget dette, og levd der under ekstreme forhold! Stedet ble først åpnet for turister i 1964.
Soganli Valley - de lokales favoritt!
Foto: Feriemodus.
Tilbake i bussen og mot neste stopp som er vakre Soganli-dalen. Dette er en tur, litt utenom de mest kjente rutene for turoperatørene, så det er ikke så mange som drar hit, men det er de lokales favoritt! Her er roligere og en mer fredelig atmosfære enn de andre turistområdene i Kappadokia-regionen. Her kan du ta en lett gåtur igjennom dalen, med gamle bosettinger og flere grottekirker.
Vi kjører gjennom en liten, trang og smal landsby, Mazi, hvor en nesten ikke skulle tro det bodde folk, - men det gjør det. Og de er opptatt med sin hverdag, og dyrking av gresskar er det mange som driver med her. Foto nederst til høyre: Bente Lervik.
Fascinerende fjellformasjoner, blitt til gjennom millioner av år...
St. Barbara - en av kirkene i Soganli-dalen
Helt sørvest i dalen ligger St. Barbara-kirken, også kalt Tronkirken (Tahtali kilesi på tyrkisk), som blir første stopp. Vi må gå over en trebro for å komme bort til en liten gårdsplass hvor kirken ligger. Kirken har tønnehvelv og er innredet med sidekapell. Dateres til 1006 eller 1021 e. Kr. Her inne er det fresker fra NT. Guiden har med nøkkel, for det er mange av kirkene som har blitt ødelagt opp igjennom årene, og derfor er den nå avlåst.
Foto til venstre og til høyre: Feriemodus.
Kirken med de best bevarte freskene
Foto nederst til venstre og i midten; Feriemodus.
St. Barbara kirken er den fineste og best bevarte kirken i Soganli dalen, kan vi lese på cappadociahistory, og på denne siden er det mye spennende å lese, for den som er interessert.
Takets avrundede form forstørrer maleriets overflate, og gir plass til mange fortellinger fra NT. Vi kan se historien om Jesu fødsel, Oppstandelsen og Jesus som tramper på Hades mens han drar Adam og Eva opp fra døden. Hele den halvsirkelformede sirkelen, selv om den er malt som separate paneler, er en samle scene av hele skapningen som tilber Kristus i himmelen.
Legenden om "De syv sovende ungdommene i Efesus"
Legenden om "De hellige syv ungdommer" er av alle kirker i Kappadokia, kun avbildet her i St. Barbara kirken.
Jeg leser meg alltid opp på steder jeg skal til før jeg reiser, og det hadde jeg også gjort før turen til Kappadokia. Derfor var jeg spent på om jeg ville få se maleriet av "De syv sovende fra Efesus", som visstnok skulle være i akkurat denne St. Barbara-kirken.
Det er en sen antikk kristen legende om en gruppe ungdommer som gjemte seg i en hule, rundt år 250 e. Kr., for å unnslippe romersk forfølgelse av kristne. De sovnet, og våknet deretter opp 300 år senere til en helt annen, kristnet verden. (Nesten som en gammel versjon av Tilbake til fremtiden!). Historien deres representerer rettferdiggjørelse og evig liv. Selv om legenden deres var berømt i den tidlige kirken, er dette den eneste avbildningen av dem i noen kappadokisk kirke. De har blitt æret som helgener, siden minst det femte århundre, som de "hellige syv ungdommer" i den ortodokse kirken. I den katolske har de blitt æret individuelt, og de står også nevnt i Koranen.
Guiden hadde hørt om fortellingen, men kunne ikke peke på hvor det var inne i kirken. Men det fant jeg senere, på siden til cappadociahistory, hvor det står; "Det buede båndet som deler taket har innrammet ikoner av de syv sovende i Efesos". Fantastisk at jeg hadde fått tatt et bilde av akkurat den buen, og der er de, i all fall noen av dem.
Nord i dalen ligger Slange-kirken/Yilanli kilesi
Foto til venstre; Hege Lund.
Så kjører vi helt nord i dalen, og besøker Yilanli kilesi/Slange-kirken, også kalt Canavar. Tidligere kjent som Jomfru Maria-kirken. Kirken er en del av et huleaktig kloster-kompleks, med to skip. Freskene her er av en helt annen forfatning enn der vi kom fra, her er de dekket med svart maling og er sterkt skadet. De hadde det med å ødelegge ansiktene, og kanskje mest øynene. (Sånn var det også på St. Barbara-kirken.) De tagget på veggene den gangen også, og skrev inn navn og dato. Det skulle bringe lykke, forteller Sheikan.
Foto i midten nederst; Feriemodus.
"I denne kirken er Jesus malt som en gammel mann med innsunkne kinn, hvitt hår og gammelt skjegg. Jesus døde jo 33 år gammel, og vanligvis vises alle ikoner han som rundt den alderen, men her er det gjort slik for å understreke et teologisk poeng. I ortodoks ikonografi symboliserer nemlig figuren Jesus som en gammel mann, hans evighet".
Den historiske siden hvor vi leser dette, konkluderer med at Yilanli-kirken og det omkringliggende komplekset fremstår først som et skadet, uinteressant sted, men under den mørke soten finnes et robust maleriprogram med rik teologisk innsikt. Spennende!
Isolert gårdsplass og klosterkompleks
Kirken ligger ved en gammel boplass, som en gang tilhørte et klostersamfunn. Den isolerte gårdsplassen har mange rom, inkludert to "refektorier" (munkenes spisesal), og alt er selvfølgelig huler hugget inn i tuff-steinen. Her kan vi tydelig se kjøkken, stue og lagerrom.
Det er spennende å lese om de forskjellige kirkene på cappadociahistory.com, og om denne plassen står det at gårdsområdet viser tydelige tegn på forfall. Klostergården var en gang svært imponerende, hugget dypt inn i den enestående fjellutspringningen.
Foto øverst til venstre og i midten; Feriemodus.
Videre står det; "Området var tilfeldig konstruert med mange rom. Rommet i høyre hjørne har flere rom og tunneler. Bakveggen har to dekorerte innganger som fører inn i avlange haller. Begge hallene har steinbord helt bakerst, så rommene ble brukt som refektorier for fellesmåltider. Refektori-bordene er merkelig utskåret i biter. Kappadokias steinbord er alltid lange og enestående, som et symbol på enhet blant munkene, så disse bordene ble sannsynligvis delt opp senere".
Her ser vi en av spisesalene - refektoriene- til munkene.
Kjøkkenet med tandir-kokegropen og brødovner
"Et imponerende kjøkken dukker opp i gårdsplassens venstre hjørne. Rommet har en stor konisk kuppel for ventilasjon. Under er tandir-kokegropen. De tre soppformede fordypningene er brødovner. En ild i midten bakte deig som ble plassert på en hylle. En lang hylle/benkeplate dekker bakveggen. Dette rommet er overdimensjonert sammenlignet med andre kappadokiske kjøkken, så det tjente flere funksjoner". Så interessant å få med seg dette også.
Vi har kommet til enden av dalen, hvor det ligger en hyggelig, liten kafé. Men vi skal gå tilbake til landsbyen og følge en koselig sti oppe i fjellsiden, hvor det venter oss en deilig lunsj i en eplehage.
På skiferlagt tursti tilbake til landsbyen
Det er deilig å få strukket litt på beina nå, så vi koser oss skikkelig, der vi går tilbake mot landsbyen oppe i fjellsiden. Det er litt sol og skyer og en deilig temperatur, så helt perfekt.
Vi har ikke gått langt før vi passerer en gruppe på tre kirker, som blir kalt Kubbeli kilisi. De har unike, utvendige kupler. (Kubbeli betyr "med kuppel".) Dette er de eneste hulekirkene i Kappadokia med kirkearkitektur på utsiden og har natulige fe-piper. De er bygget av samme kunstner, og ligner hverandre både utvendig og innvendig. Alle tre kirkene ble bygget over en annen kirke, og dateres til tidlig på 900-tallet e. Kr.
Kubbeli Kelesi/kuppel-kirkene 2
På utsiden, mot dalen, ligger den første av de tre kirkene. Siden dette er den mest imponerende av de tre kuppel-kirkene, er den merket som "Kubbeli Kelisi". Guiden forteller at rommene på utsiden av kirken ble brukt som gravkammer. Kubbeli kelisi 1 ligger på oppsiden av Sakli kelisi, og Kubbeli kelisi 3 ligger 15 meter nedenfor, i dalen.
Rommene på utsiden av kirken ble brukt som gravkammer. På bildet til høyre sees Kubbeli Kilise 3, litt lenger nede i lia. Karabas klosterkompleks sees på andre siden av veien.
Dette området kan ha vært en kirkegård for munker i det nærliggende Karabas-klosteret, på andre siden av dalen. Det var et populært kloster med en lang historie. Munker besøkte kirkene regelmessig for å be og minnes de døde i bønnene sine.
Den Skjulte kirken/Sakli kilese i Soganli-dalen
Kirken Sakli Kilese sees til høyre på bildet. Foto; Feriemodus.
Like ved kuppel-kirkene ligger Sakli Kilese, den skjulte kirken, en rikt malt kirke med tre skip. Kirken står i en klynge med fe-skorsteiner og ligger under en annen liten kirke (Kubbeli Kilise 1).
Den "skjulte kirke" er en sjelden hulekirke med tre små midtskip av lik høyde. Maleriene har blitt veldig forringet, men de gjenværenende scenene og den unike arkitekturen gjør den verdt et besøk.
Etter en fin times gåtur er vi nede i den forlatte landsbyen. Vi passerer en nydelig, svart hest som går og beiter i veikanten. Det minner meg om å si at navnet Kappadokia betyr; "Landet med de vakre hestene".
På vei mot vår ventende buss ligger en stor drage midt i veien, nedgravd blant brostein. Jeg har alltid kjent til historien om St. Georg og dragen*, men noe jeg ikke visste, var at den tapre ridderen Georg var fra Kappadokia, og derfor er det naturlig at han blir gjort litt ekstra stas på her!
*Blant speiderne verden over blir St. Georgs dagen markert hvert år 23. april, da helgenridderen St. Georg er speidernes skytshelgen og et symbol på det godes seier over det onde.
Foto til venstre; Ellen-Christine Bølstad.
Nå venter lunsj i "Eplehagen" til Yilmaz!
Foto: Ellen-Christine Bølstad.
Her i Soganli-dalen er ikke bare en "skjult kirke", men også en skjult eplehage! Vi kjenner vi er skikkelig sultne nå, og gleder oss veldig. "Soganli Hidden Apple Garden" ligger rett før inngangsporten på venstre side. Stedet eies og drives av sjarmerende Yilmaz Aplak, som har holdt til her i 25 år, og lager egen økologisk mat. Merete har booket lunsjen for oss i god tid, så nå venter langbordet på oss...
Både brødet, honningen, yoghurten og osten er egenprodusert, så det gleder vi oss til! Brød og ost er ventemat...
Foto øverst til høyre; Feriemodus.
Så kommer linsesuppa, mens vi venter på hovedretten. Vi kan velge mellom kyllingspyd, kjøttboller og langtidskokt oksekjøtt i leirgryte, og med godt drikke til. Alt smaker fantastisk nydelig og alle koser seg, - det er lett å se! Yoghurt med honning til dessert. Det er lunsjen sin det!
Foto øverst til høyre og den midterste raden midt i; Feriemodus.
Farvel til Soganli Valley og The Hidden Apple Garden, for nå skal vi videre til siste stopp i dag... Soganli er et veldig nydelig sted, med mye natur og historisk rikdom. Denne skjulte perlen kan anbefales!
Historien om Duehusene i Kappadokia!
Et fjell med mange duehus. Etter hvert malte de hvit maling rundt åpningen av duehusene, så duene lettere skulle finne veien inn...
Helt siden vi kom hit til Kappadokia har vi både hørt om og sett duehus, - overalt. Ja, de er virkelig over alt. Guiden har lovet å fortelle oss litt om disse duehusene, og her i bussen er vi en lydhør forsamling. Sheikan forteller...
I tidligere tider hadde de fleste familier som bodde i huler duer. De brukte både kjøttet og eggene som mat. Skiten brukte de til å gjødsle vindruene sine med bl.a. Duene ble også brukt som brevduer.
De brukte barna til å sanke egg og gjødsel, for det var så enkelt for dem å klatre opp til duehusene. Men mange barn ble syke og døde. De fikk antagelig tuberkulose og lungesykdommer av å puste inn gjødsla. Så etter hvert ble det forbud mot å bruke ungene til dette. Nå må folk søke om å få holde duer, men det finnes fortsatt de som har duer, men de må finne en annen måte å komme opp til duehusene på, for barna, de er heldigvis fritatt fra dette arbeidet.
Zelve-dalen - på UNESCOs verdensarvliste
Siste stopp denne dagen er kanskje den mest spektakulære, nemlig Zelve Valley, som har stått på UNESCO's verdensarvliste siden 1985. Nå har det blitt et friluftsmuseum, og det med rette. Stedet har en helt unik historie, med bosettinger i grottene fra bysantisk tid (330 e. Kr. til 1453 e. Kr.) og helt fram til 1960-tallet. Her kan de skryte av den høyeste konsentrasjonen av fe-skorsteiner i hele Kappadokia, - noe som gjør den til et storslått syn!
Vi kjører gjennom den lille byen Avanos, som er kjent for sin keramikk, og etter 45 min. er vi framme i Zelve-dalen.
Zelve er en åpen dal med en stor grottebosetning. Det ligger bare 1 km fra Munkedalen og fem km fra byen Avanos. Det lille området har femten grottekirker fra bysantinsk tid forble en tyrkisk landsby frem til 1960. I dag er Zelve et friluftsmuseum åpent for publikum. Zelve er inndelt i tre daler. I dal I og II bodde det kristne, og i dal III bodde muslimene. De levde her sammen, i fred og fordragelighet.
Noen historikere mener at Zelve var hjemsted for et kristent klostersamfunn mellom det 9. og 13. århundre. Her utdannet de prester, munkene bodde i huleboliger, tilba i fjellkirker, laget vin, malte hvete og hadde oppdrett av husdyr i underjordiske staller. Over tid vokste befolkningen i Zelve-dalen og utviklet seg til et av Kappadokias største hulesamfunn.
Bakeplassen og mølla til Zelve-samfunnet
Foto: Feriemodus.
Her i den første dalen finner man "seten", bakeplassen, med møllestein hvor de knuste hvete (bulgur) Her er også en bakerovn. Vi kan se rett inn i hulene, for flere av veggene har falt ut. Den store steinen veier 500 kg og har en diameter på 1,5 meter. Den er plassert midt på og beveges av en roterende mekanisme. Suppe og pilaff laget av knust hvete er blant hovedmenyene på anatolske kjøkken. Dette stedet dekket bulgurbehovene til menneskene som bodde i Zelve.
Like ved ligger Uzumlu-kirken fra før-ikonoklastisk tid, og i øst ligger vingården.
Spennende å krabbe inn i hulene som er her. Vingården med rommet hvor de tråkker vindruene nederst til høyre. Foto øverst til høyre og nederst til venstre; Feriemodus.
Dal II med huleboliger og kirke
Det er fint å gå her, og mange trappebelagte stier. Vi har kommet over i dal to, og her finner man klippehogde huler og kirken med det hellige kors, side om side. Det skal visstnok også være en tunnel, som forbinder den andre og tredje dalen med hverandre, ca. 30 m lang. (Tror den akkurat nå er stengt pga sikkerhetshensyn.) Utsikten i alle retninger er storslått, og det er så spesielt og gå her. Det ble ikke tid nok til å ta turen rundt hele dalen, så det får bli neste gang...
Fun fact: Hollywood-filmen "Ghost Rider" med Nicolas Cage ble filmet her i Zelve-dalen.
Dal III med landsbytorv og klosterkompleks
Vi går fra dal II og over til dal III, hvor vi ser minareten og en stor dal under oss. Her i den tredje dalen ligger landsbytorget og landsbymoskeen. Klosterkomplekset er hugget ut i en kuppelform. Ved utløpet av dalen, rett ved den nederste kanten av åssiden, ligger Direkli kirke, som tilhørte klosterlivets tidlige år.
Her i dal III ser vi minareten, landsbytorvet og klosterkomplekset med kuppelen. Mye er avstengt pga rasfare, så huler er kollapset. Foto til venstre; Bente Lervik.
Den gresskledde sletten og den skrånende hulen opp mot klosterinngangen var selve torget, hvor de hadde bryllup, religiøse høytider og sosiale sammenkomster.
Her levde kristne og muslimer i harmoni frem til 1924, da de kristne måtte forlate dalen på grunn av utveksling av minoriteter mellom Tyrkia og Hellas. Deretter ble også muslimene tvunget til å forlate dalen i 1952, via evakuering, fordi erosjonen av hulene gjorde livet i Zelve for farlig. Samfunnet etablerte en moderne landsby i nærheten, som de kalte Yeni Zelve, som rett og slett betyr "Nye Zelve".
I 1967 ble den forlatte landsbyen omgjort til friluftsmuseum. I dal III foregår det nå restaureringsarbeid. De har som mål å bevare stedet i årene som kommer! Så bra!
Men det var akkurat nå jeg skulle hatt tid til å gå innover på de spennende stiene, og oppdage huler og nye morsomme fotomotiver. Men nei, - tiden går for fort. Vi har hatt en lang og innholdsrik dag, og må vende nesene "hjemover"...
Kamelen i Devrent-dalen
En siste stopp, siden vi passerer rett ved, og alle hoier ut... Se, kamelen!
Vi kjører igjennom Devrent-dalen, eller "Fantasi"-dalen på norsk. Her finnes ingen kirker eller hule-bosettinger, men en dal som fengsler besøkende med sine naturlig, skulpturerte fjellformasjoner som ligner dyr, mytologiske skapninger og til og med mennesker. Her er det bare å ta fantasien i bruk... Også er det en nydelig rosa-farge på mange av fjellene her...
Foto øverst til venstre; Feriemodus. Nederst til høyre; Ellen-Christine Bølstad.
En av de mest berømte formasjonene i Devrent-dalen er Camel Rock, som ligner mye på en hvilende kamel. For meg kunne det like gjerne vært en snegle, med et stort skall på ryggen. Denne klippen har blitt et ikonisk landemerke, og mange poserer ved siden av. Vi ser "mennesker" på en fjelltopp, og Sheikan peker på "Tordenskjold hatt", og fornøyde setter vi oss i bussen igjen. Dagen har vært lang og innholdsrik! For en dag, - mettet med inntrykk!
Vi runder av dagen på takrestauranten "Happena" i Göreme
Foto av alle ved bordet; Feriemodus.
På kvelden drar vi igjen til Göreme, til restauranten «Happena», en litt finere restaurant, hvor vi sitter ute, selv om det er litt kjølig. Vi nyter en tre retters, med autentisk, tyrkisk mat.
Fikk du med deg starten på Kappadokia-reisen?
#reiseblogg #bloggomkappadokia #tyrkia #kappadokia #feriemodus #kaymakli #underjordiskby #soganlivalley #stbarbarakirken #desyvsovendeungdommeneiefesus #yilanlikilesi #saklikilesi #kubbelikilesi #stgeorgogdragen #thehiddenappelgarden #duehusene #zelvevalley #zelvefriluftsmuseum #devrentdalen #imaginationvalley #camelrock #happena #jentetur
Kommentarer