Det er mange år siden sist, - hele evigheter siden. Med små unger, menn, liv og røre. Det må ha vært på sommeren, for jeg husker det var varmt og vi tok med lunsjen ut og spiste ute i sola. Noe det definitivt ikke er koselig å gjøre i dag. Det er vinterferie, midt i uka, og ikke mye folk. Og det er helt greit, for det er fortsatt pandemi og korona i lufta! Men stedet innfrir - likevel...
Det er kun Unni og jeg som tar turen denne gang, - for å igjen å besøke dette hyggelige stedet, som er kjent for sitt berømte julemarked, med opplevelser både for store og små. I jula er stedet vakkert pyntet og du er garantert julestemning. Det leses juleeventyr hver dag, og du kan kjøre med hest og slede.
Men vi har passert julehøytiden, og vi har kommet oss inn i måneden februar. Det er kaldt i været, snø på bakken og det er fortsatt koronatid. Jenteturen til Oslo denne gangen innbød ikke så veldig til å oppsøke store folkemengder, så en tur til Bærums Verk er helt perfekt for oss.
Det første som møter oss er de gamle arbeiderboligene i Verksgata, som i dag er omgjort til salg og produksjon av husflid og kunsthåndverk. Og dette er noe jeg liker, så da må vi innom flere plasser og litt handel blir det også.
Disse små husene har en grunnflate på ca. 110 kvm, fordelt på tre leiligheter. Tenk her bodde tre familier med gjennomsnittlig seks personer i hver husstand. De var nok vant til å ligge tett og trangt på den tiden. Til boligene hørte en liten jordflekk.
Inne i "Snekkerbua" fikk jeg kjøpt bunadspose, til min ennå ikke ferdige bunad, på salg og hos "Fru Amundsen" ble utbyttet verdens koseligste jordbærkopp med marihøner.
Skulpturparken på Verket
Noe som også møter oss rett ved inngangen er en diger kongle og på andre siden av veien noen store søyler som kalles Cyber Megalitt og Svart Megalitt. Det er samme kunstner, Geir Stormoen, som har laget disse.
Årets skulptur "Light Bulb Man", lyspære-mannen eller "Kulemannen" som vi kaller han, står helt alene nede ved elven og ser egentlig ganske så mystisk, sørgmodig og trist ut. Han er en underlig fremtoning, med korte ben og altfor lange armer. Gjennomhullet, tom og veldig kald. Det ser ut som han trenger en klem. Denne figuren er hele 3,5 meter høy og er laget i bronse. Kunstneren er Bjarne Melgaard, og det er en av hans mest ikoniske figurer.
Skulpturparken er en del av Bærums Verk, og her har de som mål og vise et bredt utvalg av de mest anerkjente norske kunstnere fra vår tid. I et hefte vi fant om skulpturparken ønsker Lise og Carl Otto Løvenskiold oss velkommen og håper at parken vil engasjere og glede oss mange besøkende. De har stor tro på at kunst i det åpne rom, plassert ute i hverdagens miljø, vil bidra til å skape nysgjerrighet og interesse for de mange enestående kunstnere som er representert. Kulturhistorie gjennom flere hundre år er knyttet til produktene som ble produsert på jernverket. Utallige ovner og støpejerns-produkter er eksempler på "skulpturer" som er skapt her.
Bærums Verk - 400 år gammelt jernverk ble handelssted
Her på Bærums Verk er det nå hele 40 spennende butikker, gallerier og utsøkte spisesteder. Her møtes gammel og ny tid og stedet har åpent året rundt.
Navnet kommer av jernverket Bærums verk som ble anlagt av Paul Smelter i 1610, og ble flyttet til sitt nåværende sted ved elven Lomma i 1641. Handelsstedet har siden den gang vært gjennom flom, brann, omstilling og utbygging.
Verkseierens tidligere bolig, oppført i 1762-64 av Anna Krefting, står fremdeles i Verksgata, hovedgaten gjennom jernverket, står det å lese i Wikepedia. I de eldre industribygningene finnes det et museum som forteller om verkets historie og viser jernovner produsert på jernverket fra 1700-tallet til jernstøperiet ble nedlagt i 1964.
Familien Løvenskiold overtok stedet
I 1898 ble verket omdannet til et interesseselskap, bestående av baron Harald Wedel Jarlsbergs arvinger og Carl Otto Løvenskiold, som på den tiden var statsminister. Senere ble verket gjort om til aksjeselskap. Jernverket ble utbygd til kjøpesenter i 1997. Alt i alt er det nå et åtti-talls virksomheter i de gamle bygningene.
Ved stabburs-kapellet er statuen "Skyggen" plassert. Nils Aasland viser gjennom sine skulpturer en forkjærlighet for det forenklede eller stiliserte motivet.
På vår vei oppover passerer vi skulpturen "Fruen på Verket" laget av Kirsten Kokkin. Skulpturen er av Ingegjerd Løvenskiold, som i perioden 1975-1994 var medvirkende til restaureringen og videreutviklingen av Bærums Verk. Øverst til høyre ses Per Ungs "Omfavnelse".
På bildet under har Skule Waksvik, som er mest kjent for dyreskulpturer, "To små griser".
Vi tar en tur innom det nye Handelshuset som rommer det meste av dagens butikker, via museet, over brua til vi kommer til Elvegangen hvor bakeri, restauranter, frisører og blomsterbinderi holder til. Vi begynner å bli kaffetørste...
Kokeliko - trivelig kaffebar på Verket
Vi kommer inn i varmen og finner oss et hyggelig bord med gode stoler med saueskinnspledd. Skikkelig hjemmekoselig plass. Hun som jobber her i dag er helt alene, da flere i staben har fått korona, så ho beklager at det er litt ventetid. Men vi er forståelsesfulle og sier ho må bare ta den tiden ho trenger. Vi har god tid og er bare ute og koser oss!
Til helgen er det "Valentines Day", og det vises lett i blomsterbutikken over gangen. Nydelige hjerte-esker med roser, sjokolade og røde roser over alt. Vi forelsker oss helt i "frost-tulipanene" på utsiden av butikken. Vakkert!
Fornøyde etter en god pause snur vi og tar veien nedover igjen, på samme side av elven Lomma. Jeg oppdager etter endt tur at vi ikke har fått med oss alt. For videre oppover veien fra Kokeliko ligger Gassbygningen, Fyrhuset, Vekterstuen, Vershuset og Brannstasjonen. Vertshuset er forøvrig Norges eldste vertshus, oppført ca. 1640 etter kongelig befaling. Skjenkested og samlingssted for verksfolket og langveisfarende på vei til Bergen over "Kongeveien". Vertshus til ca. 1890, deretter legekontor og bolig. Restaurert i 1987, og er i dag restaurant "Vertshuset". (Det er nå fredet.) Det får vi besøke neste gang vi tar turen til Bærums Verk.
Over elva får vi plutselig se at det henger to blå dykkere i stålwire. Det er kunstneren Ola Enstad som har hengt opp denne installasjonen over elva Lomma.
"Dykkarane går djupt - dykkarane svevar høgt - dykkarane teier stilt - dei er et eksempel for oss alle". (Ola Enstad)
Vi avslutter denne dagen med enda noen flere skulpturer rundt i parken, selv om vi nok ikke har fått med oss alle. I midten øverst står Jone Kvie's "Oracle #2" og under til venstre "Maskebærere" av Hilde Mæhlum.
Mens sola går ned i vest, sier vi farvel til "Lyspære"/"Kule"-mannen vår. Nå kan vi faktisk se snøen som lyser gjennom hullene i kroppen. Kunsthistorikeren Ina Blom koblet i forbindelse med "hullene" i Melgaards kunstnerskap generelt, og i en diskusjon av Light Bulb Man spesielt, til spørsmålet om avhengighet og hvordan man som menneske kan føle et behov for å fylle på med noe utenfra - det være seg mat, stimuli, shopping - for å føle seg hel... Eller kan denne nye versjonen som er plassert ute gjennomlyses av solskinnet, slik at hullene gis en ny og uventet funksjon?
Hvis du vil vite mer om Bærums Verk og alt som skjer der kan du lese om det her.