• Ladybird

Balandra beach, - here we come...

Oppdatert: 29. mai 2019

La Paz, lørdag 23. februar 2002


Vi våkner til sol og varme. I dag vil vi til stranda, og nå er det 14 dager siden vi lå og slikka sol i Playa del Carmen. Vi sjekker litt og målet vårt blir Balandra-stranda, med den "berømte" Dorothy Dewar Clift.


Men først må vi ha litt frokost. Her på Lorimar serverer de ikke frokost, så vi spør den hyggelige resepsjonisten om det er noen "frokost-plass" i nærheten. To kvartaler oppover til venstre og så til venstre igjen, - der ligger "La Fonda". De har gode sandwicher med skinke, tomat, salat og ost, så det blir valget i dag. I tillegg smører de "nister" til oss hvis vi vil, og det er godt å vite for senere!


Mette og fornøyde går vi tilbake og henter de små sekkene våre, og går til den lokale rutebilstasjonen i "5. mai-gata", (gata som blir litt "spesiell" for Lene, siden ho har bursdag akkurat den dagen). Vi kjøper t/r-billetter til Balandra-stranda, som ligger et stykke bortenfor ferje-terminalen i Pichilingue. Mens vi allikevel er her ordner vi med buss-billettene til Tijuana i morra kl. 13:00. Dama i skranka opplyser at bussen går fra hovedstasjonen i byen, men det går en tilbringer-buss herifra kl. 12:00. (Så deilig, så slipper vi å ta drosje.)


Vi kjøper morsomme "ballong"-fisk

Vi har litt tid før bussen går, så vi handler inn litt drikke og ekstra mat og knask, for den stranda vi skal til er uten restaurant. Nokså "øde", for å si det sånn. I en suvenir-butikk faller vi pladask for noen "piggfisk", sånne oppblåste "baller" fulle av pigger. Vi kjøper en hver og må bære dem i en egen bag, for ikke å ødelegge dem eller stikke oss... (Vi fant ut etterhvert at vi burde ha ventet med akkurat det, da bagen var lite håndterlig på strand-tur.)

Vi falt pladask for piggfisken, som vi ville ta med hjem som suvenir. Ikke særlig smart på strand-tur...

Vel tilbake på den lille buss-stasjonen, blir vi møtt av en ung, noe spesiell meksikaner, som er vanskelig å tippe alderen på. Han er nok en slags "hjelper", for han spør hvor vi skal og følger oss bort til bussen "Balandra-Tecolote". Han spør hva vi heter og vi får til svar at han heter José. På spørsmålet om vi er søsken, sier jeg at jeg er mamma. Han går inn på bussen og setter seg på de første setene. Folk går på, og da det er vår tur, reiser han seg og sier "mamma", og viser oss plassen han har sittet på. Holdt av til oss altså!? Ikke verst!


Det er en litt shabby buss, skranglete og fæl, og omtrent alle vinduene er åpne. Fartsgrensa er 30, men de kjører i 80, og José sitter i frontvinduet med døra åpen. Lene og jeg følger interessert med på alle kaktusene langs veien, og vi ønsker oss et bilde. Da vi går av på Balandra-stranda, spør José hvorfor vi er så opptatt av alle kaktusene, og vi forteller at vi er veldig fascinert av dem. Vi har ikke sånt i Norge.

En lat dag på Balandra-stranda

Her er lange strender og rare "klitter" og steinformasjoner. Vi følger stranda bortover til vi finner et fint sted. Alt er uberørt, bare en mann i 50-årene har gått foran oss. Et engelsk-talende ektepar er i den andre enden av stranda. Hvit, fin strand, men veldig langgrunt.

Dette er Stillehavet, - så rart...


"Nudisten"

Vi spiser boller og bananer, leser litt, men blir litt stressa av mannen på vår høyre side som stadig skal bade naken. Så lenge han er på stranda har han badebuksa på, men så skal han ut i vannet igjen, og da det er ganske ofte, er det av og på hele tiden. Han er rastløs og flytter på seg hele tiden. Han virker litt merkelig...


Vi bestemmer oss for å prøve å gå langs stranda til vi kommer til Tecolote, stranda med restaurant. (Hotell-verten vår mente det var mulig å "gå rundt", men det var visst avhengig av flo og fjære.) Vi går litt i vann og litt på steinene, med sekk på ryggen og piggfisk-posen i handa. Flere plasser må vi gå under fjellet, som er veldig steinene, og det henger over oss. Vi passerer den kjente "Dorothy Dewar"-klippen (1917-1991). Den har mange navn; "La Balandra" eller "Soppen", og den ser virkelig ut som en sopp, men sin tynne "stilk". Her møter vi flere folk som enten studerer stein eller snorkler. Mange fisker svømmer rundt beina våre, og vi ser også niøyer som ligger døde på stranda. De er rare, og ser ut som slanger...

Det er ikke enkelt å gå her, med alle stenene og under fjell som henger over oss.

"Dorothy Dewar Clift", er visstnok kjent siden 1917.

Møte med de "skumle" pelikanene

Videre langs stranda kommer vi til et parti med pelikaner i haugevis, og oppe på fjellet over er det masse kaktus. Men vi har lest at det kan være klapperslanger og skorpioner rundt kaktusene, så vi må holde oss nede på sjøsiden. Da vi nesten kommer rundt, må vi gi opp og snu. Vannet blir for dypt og klippene for smale og kronglete å gå på. Dessuten er vi ikke helt trygge på pelikanene heller, der de sitter sammen, en gjeng på 40-50 stykker og stirrer på oss. Da vi kommer helt bort til flokken, letter hele gjengen og det blir et skikkelig lurveleven. Er de aggressive tro?

Plutselig letter pelikanene, og det blir et skikkelig lurveleven.

De er ganske så store når du ser dem på nært hold...

Fascinerende kaktus!

Vel tilbake på stranda "vår" har tre innfødte unger satt opp et lite telt, og de fanger en niøye med bare hendene. Nudisten er heldigvis borte, og vi får en avslappende stund for oss sjøl. Det nærmer seg tid for at bussen skal ankomme, og vi går tilbake i god tid. Vi klarer å få lurt oss litt innpå noen kaktuser, så vi endelig får tatt vårt etterlengtede bilde.

Endelig et kaktus-bilde. Med fare for å møte både slanger og skorpioner...

Kaktus-gutten; José fra La Paz

Bussen kommer presis 17:30, og dagen har gått som en røyk. Vi er slitne, stive og helt "grå" av alt saltet. Vel tilbake på buss-stasjonen får vi plutselig se José stå og smile til oss da vi går ut av bussen. Han står der med en kaktus i potte! "Mamma«, kaktus, sier han og rekker meg kaktusen. Jeg skjønner ikke helt og begynner å forklare på engelsk at vi ikke kan ta den med oss på flyet til Norge. Men det hjelper jo ikke, for han skjønner jo ikke et ord engelsk, - og det var jo godt ment, siden vi var så fascinert av kaktus! Han må ha vært hjemme i mellomtiden, plantet kaktusen og pyntet den med skjell, bare for å glede oss. Vi blir enige oss imellom at vi må bare være høflige og ta imot den, og så får vi heller gi kaktusen til hotellet vårt før vi drar. Selvfølgelig må vi ha et bilde sammen med den blide og hyggelige Josè, før vi sier "adios".

Lene, Josè og kaktusen i La Paz, Mexico.

Vi blir beglodd på veien hjemover til hotellet, der vi vandrer avgårde med sekk på ryggen, og Lene strever med å bære kaktusen. Den er nokså stor og tung, og helt nyplantet, så den velter nesten i potta. Det blir litt komisk, men vi er vant til å bli beglodd, både med og uten sekker, så det er vel ikke rarere å gå med en kaktus? En mann tilbyr seg å ta bilde av oss i solnedgangen over La Paz, med kaktus, og vi ler så vi nesten tisser på oss.

Vi eier en kaktus på hotel Lorimar

Tilbake på Lorimar donerer Lene kaktusen til resepsjonisten, som denne gangen er en ung gutt. Han syns nok vi er noen raringer, men han forsikrer at han skal ta vare på kaktusen for oss. Så nå eier vi faktisk en kaktus i La Paz!


En dusj og litt stell er en nytelse nå, og kl. 19:30 er vi klare for middag. Vi promenerer opp Malecón, og mange prøver å få oss inn på akkurat deres restaurant. Vi ender opp på "Oasis" og velger "Pescuga con de Pollo", og det er noe av det bedre vi har smakt. (Mørt kyllingbryst med bakt potet.)


Så må vi ta igjen den forsømte brevskrivningen fra gårsdagen på "Don Pedro". Over en cappuchino finner jeg nye mailer i innboksen og får svart de fleste. På vei hjem går vi innom frukt-is-baren og kjøper med oss en melkedrikk med krydder og isbiter, og vi skriver i dagbøkene våre til vi omtrent sovner.


Les neste...


Se forrige











42 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon