Playa del Carmen 05. februar 2002
Denne tirsdags-morran våkner jeg til klokka 05:45! Gooosh! Det er fortsatt natta i mitt hode, så det blir ingen dusj i dag, men kun en rask kattevask og en ”bolle”-frokost, med vann og litt sangeria på verandaen. Klokka 07:00 presis, blir vi henta ved ”Club Banana” i 10. Avenue. Dette blir spennende, - og er nok den dagen vi har vært mest spent på her i Playa.
En dag som nok byr på overraskelser, og som vi må være forberedt på å tøye våre egne grenser… med zip-line over et vann og rappelering ned i en underjordisk cenote!
Møte med Salvador, Stefan og gruppa...
En 12-seter plukker oss opp, og vi blir hilst velkommen av Salvador, - en ung meksikaner som er sjåfør og guide. Med seg har han Stefan fra Sverige, som er ”film-mann”, og ansatt i firmaet for å forevige alt vi er med på. Dette er unge gutter i 20-30-års alderen og firmaet heter ”Alltournative Expeditions - Adventuras”.
Vi er de første som kommer på, men vi skal ha med oss åtte stykker til, som skal plukkes opp på forskjellige hoteller. Et par i 40-årene fra Toronto, et par i 60-årene, også fra Canada, et par i slutten av 20-åra fra San Francisco og et eldre ektepar i 60-70-årene fra London. Det viste seg etter hvert at ho het Ingrid og hadde familie i Stavanger. Ho slo over på kav stavangersk da ho hørte vi var norske. (Apropos det… vi lærte fort at vi måtte være forsiktig med hva vi pratet om på norsk, for det kunne være norske ører overalt, - selv der vi ikke trodde de var…) Det er en passelig stor gjeng, med sjangs til å bli litt kjent og prate mye engelsk, siden vi skal tilbringe hele dagen sammen. Vi gleder oss.
Klokka blir åtte før vi har henta det siste paret og kan starte på den 1 ½ times kjøreturen mot Tulum. Vi skal besøke en mayalandsby med 25 familier, som lever langt inne i jungelen. Fem familier av gangen jobber med dette, for å få litt inntekt. Mannfolka hjelper til med aktivitetene våre og kvinnene lager mat for oss. Og Maria lager den aller beste maten, forsikrer Salvador.
Besøk i mayalandsbyen Pac Chen
Vi kjører på dårlige veier og asfalten er full av humpler. Det er tett jungel på begge sider, men innimellom ligger små landsbyer og mange av dem et lite marked langs veien, der de presenterer det de har å selge; vevde tepper, masker, håndarbeid etc. Vi tar av på en enda smalere vei, og her er det gule blomster i massevis på hver side av veien, de står i 1 ½ meters høyde, og bakenfor er det jungel overalt. Det er de gule villmargaritaene som biene liker så godt, og i veikanten jobber honning-samlerne. ”Biene her er like vennligsinnede som folka her”, sier Salvador, - ”de stikker nemlig ikke!” Han forteller at det er to andre landsbyer før vi kommer til Pac Chen. Den ene heter Pantalagone. Han forteller historien om ”chichet”-gummitreet, og sier at det er mye ”spider-monkies” i jungelen her.
Vi nærmer oss, og Salvador stopper og tar på to barn, en jente og en gutt, som skal på skolen i Pac Chen, hvor læreren kommer. Jeg tilbyr jenta, som er kledd i sin fineste staskjole, mitt fang og gutten sitter mellom forsetene. Så, klokka 09 – er vi endelig framme i mayalandsbyen Pac Chen. Landsbyen er helt urørt, og her lever menneskene som om tiden har stått stille i flere hundre år. De bor i små hytter, palapaer, med jordgulv og palmetak. De sover i sine hengekøyer og lager sin mat over åpen ild.
Vi blir mottatt av den tamme ”edderkopp”-apekatten deres, Lidja, en skikkelig røver. Etter å ha sett oss litt om, skifter vi til badetøy og setter sekkene i en hytte. Vi får kun lov å ha med oss solbriller, en topp/skjorte, kamera og ha sko på beina.
Første utfordring - "Belam-Kim"-cenoten
Vi går på stien gjennom jungelen, og underveis forteller Salvador om trærne og litt av hvert vi ser, bl.a. et stort kors ved en stein. Det har ingenting med kristendommen å gjøre, men med de fire naturkreftene; vann, ild, jord og luft. De plasserte et kors i hver himmelretning rundt landsbyen. De skulle beskytte dem mot ulykker etc. Kalenderen deres er bygd med 18 måneder av 20 dager. De siste fem resterende dagene av året er da ulykkene kan komme. Da tør de ikke bevege seg utenfor sitt område.
Vi kommer til vår første utfordring; ”Belam-Kim”-cenoten, får utdelt rappellerings-seler og skal ned det lille hullet i bakken som er 1,25 m bredt. Vi stirrer ned i det svarte hullet, og det ser ut til å være forferdelig langt ned. Det henger en taustige ned fra hullet for de som ønsker å ta den veien ned. Det er 18 meter ned til vannflata og vannet er syv meter dypt… Rundt det enkle treverket som skiller oss fra hullet, står flere mayaer klare til å hjelpe oss, både ned og opp igjen. Hjelp! Tør i dette?
Det er nå eventyret begynner, - og selvfølgelig er det meg som må først i ilden! Tauet mitt blir festet fast, og jeg får beskjed om ha rette bein, bøye meg godt bakover og gå ned de tre trinnene på den lille trestigen, sparke fra - og så henger jeg i løse lufta over det åpne, svarte hullet... Så skal jeg rappellere meg nedover, sakte, men sikkert ned mot vannflata. (Godt jeg er gammel speider, og har prøvd dette før...) Jeg er i gang, og det føles som en evighet før jeg er nede. Øynene har vendt seg til mørket, og jeg ser at langt der nede venter en maya-indianer på meg, med en kjempestor badering som jeg lander i. Her nede er det et fantastisk syn, en stor rund hule, 70 meter i diameter. Her vokser det grønne planter rundt på veggene, og lange lianer henger fra taket. Plutselig oppdager jeg Stefan, som har kommet seg ned før meg, og han sitter på en fjellhylle og filmer det hele. Jeg ligger og dupper i ringen og ser på at en etter en kommer firende ned gjennom det lille hullet med lys høyt der oppe i taket. Dette er fascinerende og veldig mektig!
Salvador har satt seg på en liten fjellhylle, og sier at akkurat kl. 12 hver dag, skinner solen på et bestemt punkt på fjellet. Han orienterer oss om cenotene og det underjordiske elvesystemet i Mexico. Cenote er en underjordisk kilde, med helt rent vann, og henger sammen i et slags elvesystem. Det er ca. 3000 av dem på Yuccatan-halvøya. Sagnet sier at bader du i en cenote holder du deg evig ung! (Det hadde vært noe!)
Vi bader og dukker og vannet er veldig klart. Jeg begynner å syns at vannet er litt kaldt, så jeg er førstemann opp. Alle har rappellert, og den eldste er 76 år, så dette er skikkelig tøft. Stefan forteller meg at amerikanere som kommer her, ofte trekker seg.
Nytt grensestrekk; zipline-hopping!
Neste stopp er ”Zenote del Caveman”, en åpen cenote, hvor Salvador sier at det finnes små krokodiller! ”Hi my friends! Here you’re going to jump zipline!” Vi blir lenka til tau igjen, og skal kaste oss utfor en klippe - 10 meter over vannet – og rutsje over i en zip-line, som er 100 meter lang. Lene og jeg hopper sammen, og de andre har moro av at Lene har leopard-bikini. ”Jane” for en dag! Det er kjempemoro og litt av et adrenalin-kikk!
Vi besøker så en mayahytte hvor forfatteren Otto (tysk-meksikaner) forteller med innlevelse om hvordan mayaene har levd i alle år. Han har også skrevet bøker basert på deres fortellinger, hele 13 stykker. Han har levd med dem i syv år nå.
Lunsj hos maya-indianerne...
Til slutt blir vi fordelt i kanoer og padler litt i en innsjø ”Luguna Mojanes”, utenfor landsbyen, med sandstrender flere plasser. Så er vi er tilbake i hyttene, skifter og stiller oss i kø for å utdelt maten til Maria. Nå er vi kjempesultne! Flere andre grupper har kommet til, og vi setter oss ved langbord. Salvador sier vi får stekt iguana, men han er en ordentlig luring, som elsker å erte… Vi får kylling, stekt på glør, agurk i en slags lake, rødbeter, sterk, krydret tomatsaus, chilli (kjempesterk), bønner og søtpotet. Det smaker aldeles nydelig!
Besøk i Coba - den største mayabyen i Mexico
Da klokka så vidt har passert 14:00, drar vi videre. Nå skal vi til Coba, nok en utgravning fra mayakulturen. Det er trolig det største av mayastedene som man hittil har funnent. Byen strekker seg over 47 kilometer og har et nettverk av veier i kalkstein. Bygd 600-800 år f. Kr. og utgravningen begynte på 1970-tallet, - men nå (2002) er det ennå langt igjen. Tixul i Guatemala er den største mayabyen og Coba i Mexico er den nest største. Bussen stopper og vi får utdelt vannflasker og får med oss en engelsk-talende guide, som forteller oss om alt vi ser. Han forteller at det bodde 54.000 mayaer her i Coba, og disse var rene mayaindianere, ingen blandinger fra andre. Veien vi går på heter ”zac be” og betyr ”den hvite veien”. Det er 6.200 bygninger i Coba. Han sier også at 21. desember 2011 er ”the end of the world”, ifølge maya-kalenderen.
Det er mer intimt her, for det er skog overalt, og ikke svære åpne, grønne sletter som i Chichen Itza og Tulum. Det er langt å gå til den høyeste pyramiden på Yuccatan; ”Nohoch Mul”, så vi ender opp med en privat sykkeldrosje. Vi kommer oss opp på denne pyramiden også, og det rare er at den virker ikke så høy i forhold til Chichen Itza’s ”El Castello”. Grunnen er nok at den er mye smalere og med vegetasjon rundt. Vel nede igjen venter vår ”taxi” på oss blant trærne i skyggen. Salvador springer opp alle trappene i pyramiden, sikkert for å tøffe seg, og det koster han virkelig ingenting. Han er en crazy fyr, men kjempekoselig. Jeg får foreviget Lene, sammen med han og Stefan ved foten av pyramiden, før sykkel-drosjen tar oss tilbake til porten og bussen. Vi får mer å drikke, og Salvador sier han vil ta oss med til innsjøen med krokodiller, men siden det bare er en igjen der nå, dropper vi det og drar vi videre til et marked isteden. Det blir det tequila-smaking og vi skåler ”salute” for en fin tur. Vi fyller ut et papir hvordan vi har likt utflukten, og bestiller videoen av Stefan. Han har forresten spurt Lene om vi vil være med på kino i kveld, og ut å ”kjeke” først. Så koselig!, - og vi takker selvfølgelig ja! Det er vel ikke hver dag han får anledning til å be ut en skandinavisk ”flicka”, - og i alle fall ikke ofte han inviterer ”morsan” med på lasset…
Så er vi igjen tilbake ved hotellet, og de siste som settes av. Klokka er 19:05, og vi takker Salvador for en flott dag.
Middag med svenske Stefan og de "innfødte" i Playa
Vi rekker akkurat en rask dusj og å skifte før Stefan kommer til vårt hotell kl. 20. Det blir gøy å følge med han til hans favorittplass, en ekte meksikansk restaurant og veldig billig. Den ligger i 30 avenue, calle 26. Vi velger ”plata de carne” – kotelett, ris, grønn chilli og smelta ost. Veldig godt! Det er 26 grader i kveld og kjempevarmt, og denne restauranten har ikke aircondition, bare vifter i taket. Det varmer også godt fra grillen som står ute i gata, og flere andre mindre griller inne i restauranten. Det er tydelig at stedets befolkning går hit. En tannlaus gammel mann kommer inn, stiller seg ved siden av oss og begynner å synge av full hals. Det hele blir litt komisk da jeg får se ”instrumentet” hans; en pinne som han holder i armene, men han spiller av hjertets lyst. Jeg har sååå lyst til å ta et bilde, - men får meg ikke til det…
Stefan fra Borås
Etter den varme plassen, er det godt å komme ut, og vi rusler oppover gatene mot 10 avenue. Her har vi aldri vært før, så det er koselig å se seg omkring, og spesielt når vi har en lokal guide. Stefan forteller at han er 25 år og kommer fra Borås, sørvest i Sverige. Han har vært i Playa del Carmen i 10 måneder nå. Han hadde tenkt å reise rundt i Mexico, men har stoppet opp her for han liker seg så godt. Først jobbet han som kelner, men nå filmer han for dette selskapet. Han pleide å filme på ”dykketurer”, men de siste 14 dagene har han vært med på jungelturene. Han bodde tidligere med kameraten Thomas, men nå har han flyttet alene og betaler 3.200 pr. måned. Han bor fint, har en toppleilighet med balkong, tv og kjøkken, men han vet om ”alright’e” plasser en kan leie for 1.200 pesos pr. måned. (Så vi kan bare si ifra hvis vi vil tilbake og trenger en plass å bo.)
Mexikansk kino - "El Gran Estafador" og Julia Roberts
Filmen begynner ikke før kl. 22, så vi tar en cappuccino først. Vi føler oss ganske så mette, så vi orker ikke noe snacks, men det gjør derimot Stefan, som får med seg en kjempe-popcorn og en cola. Filmen vi skal se er ”El Gran Estafador”; Den store svindleren. Men jeg kjenner at jeg har et kjempeproblem i kveld; jeg er supertrøtt etter en lang og strabasiøs dag, - så jeg dupper av gang på gang og får ikke med meg stort av filmen. Selv om det er selveste Julia Robert som spiller en av hovedrollene, lar jeg meg ikke engasjere så mye at det overvinner trøttheten. Lene dulter i meg, og er nok veldig flau over ”morsan”!
Ca. rundt midnatt rusler vi nedover i gatene. Stefan bor i 10 avenue, calle 26, så det er ikke så langt fra oss. Han følger damene hjem, som den gentleman han er. I gata vår er det volleyballkamp i kveld også, og det er full fest og høy stemning. Vi sier godnatt til Stefan, som håper på å treffe oss igjen på ”Blue Parrot” neste kveld. Vi fant senga i kveld også, - men det husker ikke jeg!