Celaya - Guanajuato - Celaya, søndag 17. februar 2002
En to times kjøring fra Celaya ligger en annen koloniby; Guanajuato. Vi er klare i den hvite Jetta'en kl. 09, og frokosten skal inntas underveis...
Det er mye artig landskap å se, og som vanlig... masse kaktus. Jeg har uttrykt min fasinasjon for alle kaktusene her, og har blitt lovet et "kaktusbilde" i dag. Da Miguel endelig finner et sted å stoppe, er det omtrent ikke en kaktus å se, men bilde blir det; av Lene og meg på en stor stein... Så dette tørre landskapsbildet med kuer og noen kaktus i det fjerne, er det nærmeste vi kom kaktus på denne veien. Jeg får være fornøyd...
Vi drar videre og kommer til en liten landsby, San Gregorio, som ligger langs veien. Her er det liv og røre, både marked og gudstjeneste side om side. De har søndagsmarked rett utenfor kirken. Der er de midt i en gudstjeneste, og vi hører sang fra åpne kirkedører. Mange står utenfor, for det er ikke plass til alle inne.
Lokal frokost i ekte meksikansk stil
Imelda sier at her skal vi stoppe, og nå skal det smake med frokost! Langs veien er det en liten restaurant som selger meksikansk mat, og dette er iallfall ekte meksikansk, for de koker og serverer maten i leirgryte. Og her er det mye å velge i...
Imelda viser meg, og vi kikker oppi alle grytene. De steker tortillas på plata, og de unge jentene smiler sjenert. Vi kjøper "quesadillas". Tortillas med ost, som de fyller med hva du måtte ønske deg . "Cheese & mushroom", "cheese & bull-meat" or "cheese & pork-meat", sier Imelda. Vi bestiller kaffe også, men den er veldig annerledes enn den vi er vant til, men veldig god; Kaffe med brunt sukker, kanel og en anelse smak av malt.
En stopp med kikkertsikte
Vi må videre, og da vi nærmer oss Guanajuato stopper Miguel for å vise oss Kristus-figuren som troner på en fjelltopp på utsiden av byen. Vi ser i kikkert, men den er langt borte. Kanskje vi skal kjøre opp dit før vi drar hjem hvis vi får tid. Imelda forteller at at Guanajuato kalles "the city of frogs", men ho forteller ikke hvorfor. Kanskje det ganske enkelt er fordi det er mye frosk der...
I denne byen utvinnes det også mye sølv, og det er faktisk den byen i verden hvor det utvinnes mest sølv. Da Mexico for lenge siden var okkupert av spanjolene, tok de med seg alt sølv og gull til Spania. Byen er nå utnevnt til en fredet by, utpekt av FN. Det er en gammel koloniby, og kan sammenlignes med Venezia i Italia, sier Imelda.
Ved inngangen til byen stopper vi ved en gigantisk bronsestatue av Don Quixote og Sancho Panza. To enorme menn til hest! Vi blir ganske så små der vi fotograferes ved siden av statuen. (De var riddere som en gang utkjempet det onde med det gode, sier fortellingen.)
Byen som utvinner mest sølv i verden!
Vi drar gjennom byen og opp i fjellsiden på nordvestsiden av byen. Her ligger en sølvgruve, som de gjerne vil vise oss; "Mina de Valenciana". Her har det blitt utvunnet 460.000 tonn sølv gjennom 15 år, og gruva, som er fra 1774, er fortatt i drift. Gruva er innrammet av en fin park, så det er grønt og fint her. Vi tar bilder nede ved "hjulene" og besøker også et utsalg, hvor vi kjøper litt smykker og stein for å ha med som gaver og minner.
Videre går ferden til en gammel kirke; "El Templo De San Cayetano de Valenciana", som ble bygget fra 1740 til 1778. Veggene i kirkeskipet er i rent gull. På den ene veggen kan vi se "Virgin of Guadalupe"; Mexico's skytsengel. Imelda forteller historien om henne, som vi har hørt før av Pernille fra Apollo.
"Fargeklatten" Guanajuato
Vi har en liten sightseeing litt utafor sentrum før vi drar inn til handlegatene og turistene... Husene her er malt i gla'farger, og det må foreviges...
Vi parkerer under byen, i en av "Calle Subterránea", med tunneler og bueganger som egne gater under byen. En liten trapp fører opp til hovedgata og torvet.
Vi besøker et innendørsmarked; "Mercado Hidalgo", som er kjempestort. Hallen var engang tenkt skulle bli en jernbanestasjon (1910), men som aldri ble ferdig bygd. Nå er det et gedigent marked her i to etasjer...
Her i sentrum av Guanajuato er det trange gater med åpne "torg" innimellom. Mange gater er brosteinlagt. Det er selgere overalt, og koselige, små butikker. Turister er det mange av, det myldrer, så dette er en by som virkelig er populær som turistmål. Og vi blander oss med dem...
Guanajuatos Universitet går helt tilbake til 1732, da jesuittene brukte det. I 1828 ble det stats-"college", men i 1945 fikk det universitetsstatus. Bygningen er bygget i neonklassisk stil, og laget av grønne stein. Virkelig imponerende!
Vi vandrer opp "Plaza de la Paz" eller "Fredsplassen", som den også blir kalt. Her er byens eldste torv med byens fineste hus og palasser. Plassen har forandret seg mye gjennom årtiene. I dag står det en vakker bronsestatue der, som et tegn på freden. (1898)
På byens viktigste møteplass ligger "Templo de San Diego" og "Teatro Juárez". Imelda forteller at dette er "hjertet i byen". Teateret er kjempestort, påbegynt i 1872 og fullført i 1903. Den neoklassiske stilen på fasaden er dekket med bronsestatuer av de greske "musene". Teateret har bevart det originale scene-teppet! (Det eneste i landet.)
Besøk i "kysse-alléen"
Vi besøker også en sidegate som ender opp i et populært smau; "Callejon del Beso"- oversatt til norsk; "kysse-alléen". Navnet har det fått pga legenden etter et kjærestepar som bodde på hver sin balkong, bare 68 cm fra hverandre. Den romantiske fortellingen fikk en sørgelig slutt. En liten gutt forteller oss legenden (og han kan alt utenat), og avslutter med å si at alle som går opp på balkongen vil få masse lykke, - vel å merke hvis de kysser hverandre...
Vi er også innom "Plazuela del Baratillo", - en åpen plass med fontene innrammet av gamle, erverdige huser og mange duer på hus-gavlene. Vi tar mange bilder og motivene står i kø her. Du har ikke før knipset et motiv, før du ser et annet som du bare MÅ ta.
Vi begynner å bli sultne og finner oss en koselig restaurant ved parken. Det blir "litt-av-hvert-middagsgreier", og vi koser oss lenge. Musikerne prøver å "selge" sin musikk ved bordene, og en gruppe spiller sine låter ganske så surt. Men koselig er det, og veldig romantisk!
Glade farger, vakre bygninger og nydelige busker, blomster og trær, er det overalt. De idylliske små gatene med fortauskaféer og murhus i brunt, oransje og turkist innimellom alle de lyse, bergtar oss helt...
Vi er tilbake i bilen og kjører opp til toppen for å se på utsikten og kjempestatuen (bildet over); "Monumento al Pipala" fra 1939. Den rosafargede statuen er laget til ære for Juan José de los Reyes Martinez Amaro. "El Pipila", som han ble kjent under, var en lokal helt som kjempet for Mexicos uavhengighet. Byen har kors på noen av fjelltoppene rundt om, som beskyttelse.
Det begynner å bli sent, og vi må tenke på hjemveien til Celaya, men først vil Miguel vise oss Kristus-statuen som vi så da vi kom kjørende inn mot byen.
Kristus-figuren i Guanajuato
Vi kjører ut av byen på motsatt side av der vi kom inn, og tar oppover i fjellet. Det er 20 minutter å kjøre på steinete veier, og max 30 km/t. Det er busslaster med turister og mange fattigfolk langs veien, og private "restauranter" overalt oppover mot toppen.
På toppen er det en fantastisk utsikt. Den svære Kristus-statuen ligner på den i Rio, men er mye mindre. Konstruksjonen av monumentet begynte på "Cubilete Mountain" i 1923. Selve komplekset er utarbeidet av en meksikansk arkitekt; Nicolas M. Pina, mens statuen her laget av skulptøren Fidias Elizondo, og viser Kristus-Kongen med utstrakte armer, flankert av to små engler som holder tornekronen og kongekronen. Skulpturen er 20 meter høy og veier 250.000 tonn.
Under skulpturen, inne i komplekset, er det en kirkesal hvor det pågår en messe. Det er også et lite kapell med alter. Det er en kjempe-tornekrone i bronse, som går som en ring rundt hele kapellet inni. Vi ofrer en pesos, så lysene på side-alteret skal fortsette å brenne.
Det blir fort mørkt og vi tar bilde av utsikten og en vakker solnedgang over Bajio-dalen, som er oppkalt etter landsbyen som ligger der... Vi kjører hjemover i mørket og er tilbake i Celaya ca. 21:30.
Miguel går rett til sengs, mens Imelda lager kaffe m/melk og en sandwich til Eduardo, Lene og meg. Vi kjenner at vi er ganske så trøtte og signe. Vi prater litt om avreisen til tirsdag. Vi skal ta buss til Guadalajaro på morran og nattbuss derfra til Mazatlan på kvelden. Vi reiser en dag senere enn vi hadde tenkt fra familien Ramirez, men ti'a har gått så fort, og det virker som som synes det er koselig å ha oss her. Men det er igrunnen akkurat passe lang tid, for tross alt så påvirker det jo hele familiens liv. De tenker sikkert hele tiden på at de må gjøre noe sammen med oss, samtidig som de har arbeid de må følge.
Jeg legger meg ca. kl. 23 for å skrive litt, mens Imelda jobber på pc'en og Eduardo og Lene ser film i stua oppe. Det tar ikke lang tid før jeg er i drømmeland...