I pinsa, og i særdeleshet pinseaften, er det alltid fint vær. Dette var en sannhet som etablerte seg i min oppvekst, for da var vi alltid på tur. Fisketur. Alltid kom denne lørdagen i slutten av mai med fint vær, perfekt til en utflukt med niste og fiskestang til et spennende skogsvann.
PINSETURENE BLE et eget begrep hjemme hos oss. Naturen var på sitt fineste, og fisken hadde begynt å bite. Tryte og ørret likte mark, og massevis av mark ble gravd fram i dynga. Jobben med å grave mark var det som regel jeg som hadde. Dette gjorde jeg mens min far ordnet alt med mat og annet som skulle være med.
Han hadde turer og fisking som sin hovedinteresse, og gjennom hele året ble jeg tatt med på turer både til ferskvann, sjøen og på heia. Ikke rart jeg ganske fort adopterte dette som også min hovedinteresse i livet.
Men ingenting var så spennende og moro som disse pinseturene . Dette var starten på sesongens turer til ferskvann etter tryte og ørret, og da var det ikke rart det kriblet litt ekstra.
BLANT MANGE gode minner fra disse turene, er det imidlertid ett som stikker seg ekstra fram. Det handler ikke om fisk, men om noe så banalt som en flaske cola i grønn glassflaske. På tidlig 60-tall var det ikke vanlig å drikke cola, i hvert fall ikke til stadighet, slik det er blitt senere. I hvert fall var det ikke det hjemme hos oss. Brus hørte sjeldenhetene til, som til bursdager og helt spesielle anledninger.
Og når det var brus hos oss, så gikk det helst i Solo eller sitronbrus. Av en eller annen grunn lå den svarte Coca Colaen i en egen, litt mer ”mystisk” klasse. Men foran en av pinseturene fant min far ut at vi skulle ha med cola på tur. Dette ble en umiddelbar suksess, og dermed var tradisjonen et faktum.
Colaflaskene kjøpte vi hos Ole Løvstads kolonialhandel. Jeg husker ennå flaskene, som var grønne i fargen, og sto i trekasser på gulvet inne i butikken. Å kjøpe disse flaskene var som et helt lite rituale dagen før pinseturen.
COLA ER best kald, og ettersom det ofte var mye sol og varmt vær i pinsa, måtte flaskene legges omhyggelig i vannkanten og kjøle seg ned mens vi tok den første fiskeøkta på fiskeplassen. Det var viktig. Deretter var det som en høytidsstund å stikke hull i korken og drikke av innholdet.
At det smakte så utrolig godt, hadde selvfølgelig å gjøre med at dette var noe vi omtrent aldri smakte ellers i året. Om pinseturene var de eneste anledningene vi drakk cola, skal jeg ikke si for sikkert, men jeg tror faktisk det. Ikke rart at colaen smakte fantastisk.
SIST LØRDAG var det igjen pinseaften, og ikke uventet med et vær som absolutt innbød til tur. Kona ville gjerne være med på en utflukt, og vi rigget til med både niste og fiskestang. Det var da jeg plutselig kom til å tenke på den gamle colatradisjonen. Kanskje jeg skulle friske opp igjen gamle minner…
Som tenkt så gjort. På vei til tur la jeg veien innom Extra for å se om de hadde cola på glassflaske. Jo, det hadde de, riktignok ikke med grønt glass, men glass var det, og på merkelappen sto det ”Original taste”. Dette så bra ut.
Framme ved fiskevannet la jeg tradisjonen tro flasken ned i vannet, og tok noen kast med stanga. Ørreten likte seg tydelig i godværet, og snart hadde vi fått en fin ørret hver.
Etter hvert nærmet det seg matpause, og colaflaska ble hentet opp av vannet. Tankene gikk til gamle dager og jeg tok en god slurk av den svarte drikken. Jo, det smakte ganske godt, cola er jo godt, men jeg klarte vel ikke å få helt den samme følelsen som jeg husker for lenge siden.
Og egentlig var det vel ikke så rart heller. Den gang var slike ting nytt og spennende, og når det er noe godt en får veldig sjelden, så blir det jo en helt annen opplevelse. Selv om jeg i dag slett ikke er noen storforbruker av cola, så har det tross alt gjennom årenes løp rent mye cola gjennom systemet. Dessuten – er colaen i dag akkurat den samme som på 60-tallet?
Jeg vet ikke, men jeg tviler nesten på det…
HVIS JEG skal få en slags ”moral” ut av denne historien, så må det være at vi i vårt velstandssamfunn kanskje går glipp av de spesielle opplevelsene fordi vi til enhver tid har alt vi kan ønske oss. Og vi har så utrolig mye. Selvsagt skal vi være glad for at vi har det godt i dette landet, men samtidig kan vi også lett miste gleden ved små ting i hverdagen midt i all overfloden.
Jeg tror nok de siste månedene med corona-viruset kanskje har fått oss til å tenke litt over at tilværelsen vi er vant til, egentlig ikke er noen selvfølge. Samtidig er det viktig å glede seg over alle gode ting.
Om jeg kommer til å ta med meg cola på neste pinseaftentur? Tja, jeg vet ikke helt. Kanskje det beste er å la det gode minnet fra guttedagene ligge i fred slik det var…