Alte - det ekte Algarve...
- Ladybird
- for 2 døgn siden
- 13 min lesing
Oppdatert: for 4 timer siden
Den vakre landsbyen Alte ligger i en bortgjemt og fruktbar dal ved foten av Caldeirao-fjellene, i åsene nordvest for elva Loulé. Her er det som det alltid har vært! Grunnen kan nok være pga isolasjonen fra kyst-turist-beltet. Gatene er smale, men solfylte, og husene er enkle og nylig kalket i hvitt, med fargerike utsmykninger som har sin opprinnelse i arabiske motiver, mens de spesielle skorsteinene i Algarve-stil er blant de mest imponerende i hele Portugal.
Jeg våkner til nok en solrik dag på Algarve-kysten. Det er november og temperaturen viser 15 grader kl. 07:30. Det blir frokost på balkongen, og jeg er klar for Alte presis 08:45 ved resepsjonen. Dette blir nok en flott dag, med knallblå himmel!
Turen til Alte tar ca. 45 minutter fra Lagos, og vi er 16 stykker i en kjempestor buss. Med oss har vi den svenske guiden Elise, som bor her nede. Ho er kjempeflink og kunnskapsrik, og forteller om det vi ser underveis. Det første som møter oss langs veien er en stor solergi-park, svære "åkrer" med solcellepaneler. Ho forteller at Portugal er helt selvforsynt med strøm, pga all solenergien.
Vi ser elva Arab, som bukter seg oppover mot byen Silves. Den var engang en viktig handelsvei. Gikk fra havet og til Silves. Det var da Silves var hovedstaden på den iberske halvøya. Her snakker vi om 200 år før Kr., tilbake til romerriket og maurerne.
Araberne har vært mye i Portugal, så mye muslimsk tro her. Men så kom de kristne. Det sies at under enhver kirke finnes en moske. Eller et kloster som ble en moske, revet og bygd opp mange ganger. Byen Silves, som vi ser på bildet over, har en ekte, romersk bro og et slott, som ligger øverst i byen. Silves er også kjent for å ha mange appelsintrær. (De har et mikroklima med underjordiske elver, som gjør at det gror bra her.) Elise forteller at i tørre perioder, med lite regn, stenger Portugal av vannet i landsbyene. De gir ikke beskjed på forhånd, så da må folk klare seg som best de kan.
Før vi vet ordet av det er vi framme... og det er bare å komme seg ut av bussen, vi er i Alte!
Alte - landsbyen med det gode vannet!
Vi stopper ved en liten kanal, og en bro fører over elva og inn til det som er sentrum av byen. Denne landsbyen er bitte liten, og det første som slår meg er stillheten og fuglesangen. Men også roen og den gode atmosfæren! Her er det omtrent bilfritt, og ender og høner spaserer rundt nede ved vannet. Her har de sitt tilholdssted, og koser seg i sola etter en liten dukkert.
Vi har to valg, å gå til høyre oppover langs elva, eller mot sentrum. Vi velger først å gå oppover langs elva til Fonte Grande, som er en vakker naturlig kilde, og et populært sted for både lokalbefolkningen og turistene som kommer innom. Her skal du visstnok kunne ta deg et forfriskende bad i den klare kilden.
Her i Alte har de dekorert trestammene rundt om i byen med heklede lapper. Et koselig og fargerikt prosjekt for å forskjønne landsbyen., hvor sikkert mange har vært med på å bidra...
Portugal er et land med svært mye tilførsel av forskjellige typer kilde- og mineralvann, fra nord til sør, øst til vest, - hver med sine egne, unike egenskaper. Her i Portugal spør de ikke bare etter vinkartet, men også etter vannkartet!
Fonte Grande - eldgammelt bade- og vaskested
Denne kanalen, som kommer fra en underjordisk vannkilde, har bestått i hundrevis av år. Og stedet har blitt brukt av kvinnene i landsbyen i gamle dager. Her ved kilden samles de, enten de kom for å vaske klærne for familien, de kom for å fylle kannene sine med vann, eller bare for å slå av en prat. I dag brukes disse kildene av lokalbefolkningen og besøkende til å nyte en avslappende piknik eller ta en dukkert i sommermånedene.
Vi følger veien et stykke langs kanalen og kommer til det kjente bade- og vaske-stedet, men akkurat nå er det veldig lite vann som går helt inn her. Det ser nokså tørt ut i kanalen, men vi ser trappene, hvor det er lett å gå ned for å vaske klærne. Det er to vakre steinbruer som fører over på den andre siden. Der ser det ut til å kunne være en plass hvor du kan få deg noe å spise og drikke, men mulig det er off-season her nå. For det er helt stille, og ikke mulig å ta seg hverken en svømmetur eller få noe å leske strupene med…
Guiden forteller at det i Portugal er flere klimasoner, og det mange ikke tenker på er at når det er varmt på sommeren og behagelig temperatur på vinteren langs kysten, er det supervarmt her oppe i fjellene på sommeren, og veldig kaldt på vinteren. Det kan være helt ned til +2 grader på nettene.
Et lite trappemonument står inn mot muren, og på hvert trinn står det skrevet noe på portugisisk, og med navnet "Candido Guerreiro" under. Han var en kjent poet som ble født her i Alte i 1871. Han har skrevet et dikt til kanalen, og muligens er det nettopp dette diktet som står på trappene her.
"Der vannet synger, sangene fra møller og broer, vannet lærte meg å snakke. Jeg kjenner språket ditt, vann fra kildene. Du kan snakke med meg om havets vann. Og om ettermiddagen lytter jeg til de fjerne horisontene, gråter en enestående lengsel" - Candido Guerreiro -
"Alfarroba" (karob) - Portugals svarte gull
Elise viser oss et flott grønt og glinsende tre med noen brune tørre "ertebelger" på. Det viser seg å være "alfarroba" på portugisisk, karob-treet på engelsk, eller på norsk; Johannes-brød. Det sies at alfarroba kom til Portugal med maurerne.
Denne frukten anvendes istedenfor kakao, og er veldig næringsrik hvis en sammenligner med sjokolade. Og bakerne i Portugal bruker dem i sine nydelige kaker! Den har tre ganger mere kalsium og syv ganger mindre fett enn sjokolade, men smaken er litt tørr og ikke så søt. Men det som er morsomt, er at disse ertene som finnes i belgen, veier alle 1 karat hver, i hvert fall trodde de det, og ble i gamle dager brukt på vektskålen, for å veie opp varer. (1 karat er definert som 0,2 gram.) Så Johannes-brød-kjerner var også kilden til målestokken for faktisk gull og diamanter i århundrer. De fant vel ut etter hvert at disse ertene også kunne variere, som andre erter, men måle-enheten "karat" lever fortsatt.
Fonte Peguena - den lille fontenen
På vei oppover. langs den lille elva, passerer vi Fonte Pequena, som ligger nærmest sentrum. Her ligger en mindre kilde med en steinbro og en liten foss. Det er nok for lite vann i elva til at denne fossen kan synes nå, men uansett er dette et av de mest fotograferte stedene i Alte og gir en perfekt ramme for rolige stunder.
Det ble renovert her en gang på 1940-tallet, og det ble laget et innbydende sted med noen piknikbord og benker. Det er et vakkert sted, godt skyggelagt av trær. Her kan en slappe av i hyggelige omgivelser.
Sjarmerende og trangt i sentrum
Det første som møter oss da vi går oppover til det som er sentrum av landsbyen, er et gammelt ektepar som pryder inngangen til hjemmet helt nede ved brua.
Denne lille, sjarmerende landsbyen i Loulé kommune hadde ifølge folketellingen i 2011 en befolkning på under 2000 mennesker, og byen regnes som en av de mest uberørte og tradisjonelle landsbyene i Algarve. Her er trange smau, hus med terrakottatak, uberørt landskap, også de naturlige kildene da...
Du kjenner det med det samme du setter foten i gatene her; hvilken fred og ro, og stillhet... Det er fantastisk å gå her, og bare iaktta det rolige livet som passerer sakte forbi.
Noen barnehagebarn er på en liten utflukt, og går fint i kanten av gata, selv om det ikke er mange bilene å se....
På flere av veggene rundt i landsbyen, er det satt sammen fliser som barn i alle aldre har tegnet.
Minnesmerke etter seier i EM i fotball i 2016
Det å vinne EM skjønner vi er stort, og det fortjener et skikkelig landemerke, som kan sees på god avstand. I finalen den gang møtte Portugal Frankrike, og i andre ekstraomgang scoret Portugal og vant turneringen. Det fortjener et minnesmerke, - helt klart! Det portugisiske flagget er malt på fjellveggen på vei inn til byen.
Jeg rusler rundt alene, og det første jeg ser er apoteket, en barbersalong og en gammeldags manufaktur. Langs veien ligger det bebodde hus, med små hager rundt, og på en verandakant ligger en katt og dovner seg, mens en hund rusler rundt, helt fritt. Ingen båndtvang?
Da husker jeg at Elise fortalte på vei hit, at dyrebeskyttelsen er sterk her i Portugal. Katter har man for at de skal fange mus, og hunder har man for å jakte. Så de fleste dyra vi ser er hjemløse, men de mates utendørs, og noen tar dem til veterinæren. Hundene er ofte ute uten sin herre, og mange lever også for seg selv. Og fortsatt er det hyrder som passer saueflokkene sine oppi åsene her.
En må ha god tid, og ha øynene med seg, skal en få oppleve detaljene rundt omkring. Nå nærmer vi oss kirken, som ikke bare er hele landsbyens midtpunkt, men også et arkiv for lokal-historie.
Ingreja Matriz de Alte - Vår Frue av Himmelfarts-kirken
Uansett hvor liten en landsby i Portugal er, så har de alle en kirke, og denne vakre kirken, Ingreja Matriz, ligger midt i sentrum av Alte. Jeg glemte helt å ta bilde av fronten på kirken, så jeg må nøye meg med et litt på avstand. Innvendig derimot...
Kirke-kapellene er i rococo-stil med bladgull
På vei inn i kirken får vi utdelt litt informasjon om kirken, og det er fint å få vite hva vi ser. Der står det at kirken muligens ble grunnlagt på slutten av det trettende århundre og innviet til "Vår velsignede frue av himmelfarten". Den bygningen vi nå står inne i, dateres tilbake til det sekstende århundre. Som så mange andre bygninger, ble også denne ødelagt av jordskjelvet i 1755, men ble raskt bygget opp igjen. Det siste store reparasjonsarbeidet ble gjort i 1829, som angitt over inngangsdøren.
De fire kapellene på venstre side er dekorert med bladgull (1751-1789), i en tid da rococo-designet ble mest brukt i Algarve. Trappa opp til prekestolen er dekorert med blåhvite azulejo-fliser. Skriftestolen er på plass. Brukes den fortsatt tro?
I kapellet til St. Sebastian, i høyre midtgang, er sideveggene dekket med fliser med glatt overflate, med et flerfarget mønster, som er sjeldne i Portugal. Disse dateres tilbake til siste fjerdedel av det sekstende århundre, og er blant de mest dyrebare flisene som finnes i Algarve, laget i Sevilla, står det å lese på lappen vi fikk utlevert.
Rosépepper-treet på kirkebakken
Rosé pepper, også kalt "rød pepper" eller "rosa bær", vokser over alt her i Portugal. De er det bare å plukke med seg, og bruke i matlagningen! Men ikke la deg lure, for de er nemlig ikke det minste i slekt med pepper-artene. Det er derimot en frukt, eller et bær, fra det brasilianske peppertreet, som igjen er i slekt med krydderbusken sumak fra Midtøsten. Har de også kommet med maurerne tro?
Men pepper-bærene har en aromatisk smak med lett sødme, en mild peppertone og en roseaktig blomstersmak. Duften er blomsteraktig, og den delikate farger og formen bidrar sterkt til å gjøre rosépepperen populær. Brukes mye til kjøtt, og sees ofte i krydderblandinger. Pynter opp gjør den jo også!
Livet på landsbygda i Portugal
Å komme til Alte, og også flere andre plasser i Portugal, er som å skru tiden mange år tilbake, sier guiden Elise. Alt går langsomt, - så hvis folk har to ting å gjøre på en dag er det nok; til tannlegen og apoteket. Blir man stående i kø, så må man bare slappe av og se på det som ekstra-hviletid. Ho forteller om kultursjokket da ho flyttet hit fra Sverige, selv om ho selv bor i Lagos. Det var en utfordring å tilpasse seg et annet levesett. Det var tøft, men det var også veldig bra for meg, forteller Elise.
"Lykke er mye annet enn rikdom!" - guiden Elise
Det finnes et apotek, en kafe eller en bar, hvor du enn er. Og det er helt vanlig å gå ut og ta en kaffe eller en øl hver dag, - for å møte naboen, eller bare finne roen...
Jeg tar meg en pause, med kaffe og "pastel de nata" på et lite konditori litt nedenfor kirken. Her treffes de lokale, og noen turister. Ute er det ikke plass, så jeg sitter inne og får med meg den langsomme «travelheten" til det eldre ekteparet som står bak disken, hvor de selger is, brus, kaffe og kaker... De stresser overhodet ikke, og det tar den tiden det tar... Og her må man ha kontanter, og det du skal betale, blir regnet ut på papir med blyant, - på gamlemåten... Her senker jeg skuldrene...
Alte's svar på "Mac Donald" er "O'Regional"
Litt lenger nede i gata ligger Alte´s hamburgersted; "O'Regional", med et originalt kjerrehjul, mann, hund og esel som pryder frontveggen. Fargerikt og morsomt!
Hyggelig "pastelaria" med utsikt mot landsbyen
Nok et konditori dukker opp; Pastelaria "Aqua Mel" - cozy coffee shop, - og vel innafor oppdager vi hvor koselig det er her. Jeg har jo akkurat sitte ned med en kaffe, så nå blir det bare å handle litt careb-sjokolade, en fikenkake og litt likør, som minne fra denne turen. Men et opphold på denne verandaen, med utsikt ut over Alte og alle de kalk-hvite husene nedover i lia, hadde vært helt topp!
Alte har også sin gatekunst!
Jeg hadde blitt tipset om gatekunsten, så jeg kikket litt ekstra etter den, og kunsten er egentlig litt over alt, men det meste er i området rundt Galleria D'Arte Daniel Vieira, hvor den fargerike multikunstneren Daniel Vieira grunnla "Kunsthagen - et senter for kunst og kultur" her i Alte i 1994.
På hjemmesiden til denne kunstneren kan vi lese...
"Daniel Jose Ramos Vieira ble født og oppvokst i 1937 i landsbyen Alte i Algarve (sør i Portugal). I denne landsbyen sang eller spilte mange naboer og søskenbarn på instrumenter. Lyden av kirkeklokker, hammerslagene til kjele-makere og sangen til syersker, ble også lenge værende i Daniels musikalske minne. På grunn av innflytelsen fra faren sin – musiker, forfatter, poet og maler – begynte den unge Daniel å studere malekunsten".
Hus til salgs - skal det være et hus i Alte?
Guiden vår forteller at hvis man vil bo i Algarve, kan man få kjøpt hus, uansett hvilket budsjett man har. Akkurat dette huset er nok mer et "villa gjennomtrekk", for det vokser trær på baksiden av frontveggen, og kanskje har det vært en butikk en gang for lenge siden... Her er det mer enn nok å ta tak i, - det blir full renovering... Men til salgs er det, så er du interessert, er det bare å ringe...
Baksiden av bygningen så slik ut, - så her er det full renovering...
Portugiserne - et trivelig folkeferd!
Vel tilbake på bussen og på veien tilbake til Lagos, forteller guiden Elise mere fra livet sitt i Lagos og møtet med portugiserne. Ho er flink til å formidle, og vi får med oss det meste, selv om ho snakker fort på svensk.
Mange tror at portugisere og spanjoler er like som folkeslag, men det er de ikke, ifølge Elise. Portugiserne er et trivelig folk, rolige av gemytt og veldig godhjertede og hjelpsomme. I motsetning til spanjoler som ofte er mere hissige, og du skal ikke komme langt over grensa til Spania, så er de kanskje ikke så villige til å hjelpe deg hvis du ikke snakker spansk. Her i Algarve er det lett å leve, hvis du er litt ydmyk. Mange har sin lille hageflekk, og dyrker frukt og grønnsaker, så en kan leve billig her. På landsbygda er det mye granateple- og appelsin-plantasjer. Portugal har alltid vært et fattig land, så folk er vant til å spare på ting. Her oppe i landsbygda kan man ofte se mye skrot som ligger utenfor husene. Det er ikke lathet, men det skal spares, i tilfelle de en dag får bruk for det.
Mange lever av turismen, men mange jobber også i offentlig sektor. Månedslønna til en vanlig arbeider er ca. 900 euro, og skal du leie noe koster det fort 500 euro pr måned. Har familien da en to-tre barn, er det ikke mye igjen å leve for. Og, - utlendingene som kjøper hus, presser prisene opp, og det er selvfølgelig ikke bra for lokalbefolkningen. Men, - det står 250' tomme hus rundt om pga uenighet om arv, så det er mye hus til salgs... Her i Portugal er det vanskelig å få bygge hus. De ønsker å ha vegetasjon rundt husene, i motsetning til Spania, så det er store områder som ikke er utbygd.
Hvis en tenker på å skaffe seg en leilighet eller hus her, er det viktig å ha papirene og kontraktene i orden. Ho tipser om at det er lurt å kjøpe tjenester fra dem som kan reglene, og det koster ikke så mye, sammenlignet med hjemme. Meklerbransjen er politisk korrekt , så tenker du å bosette deg her, så bland inn en lokal arkitekt eller advokat.
Portugal er et land som skal oppdages langsomt! - guiden Elise
Vinteren i Algarve, er som en god sommer hjemme. Våren er den beste tiden for blomster. Fra mai til oktober er jorda rød, men så begynner det å regne i november/desember. Da blir bakken grønn. Det grønne er ikke gress, men en trekløver med gule blomster, som etterhvert går over i hvitt, og så til slutt lilla. Det er kort vei til storby og havet, selv for de som bor oppi fjellene her. Det er skoler i alle småbyer, og de er som de var for 25 år siden hjemme i Norden. Barna går på skole i 10 år, før de kan reise til Lisboa på Universitetet.
Det er nesten ingen kriminalitet her i Portugal. Et veldig trygt sted, - også om kvelden. Mye politi ute i gatene, fordi de har tid til det. Og det er selvfølgelig også forebyggende. Kvinner kan gå hvor de vil, og gå trygt. Etter at Elise flytta hit, har ho fått friheten tilbake, forteller ho. Buss og tog fungerer bra i Portugal, fra Lisboa og til grensa til Spania.
Det som ikke finnes her, er eldrehjem. De fleste bor hjemme, men det er mange hjemmehjelp-foretak en kan få hjelp av. Ellers kjører det biler rundt til hjemmene overalt, og selger fisk og kjøtt.
Opprinnelsen til den algarveiske skorsteinen - regionens maskot
Skorstein i den lille landsbyen Alte.
Rundt om i hele Algarve, vil du se skorsteiner på takene, og ofte både to og tre på samme hus. Vi blir fortalt at de stammer fra den tiden da maurerne (araberne) tok over landet, og ville at alle skulle konvertere til islam. De bygde alle sin lille minaret på taket, for å vise hvilken tro de tilhørte.
Portugal er kjent for den romerske og mauriske innflytelsen, som feide over Europa for over tusen år siden, men i motsetning til den vanlige myten over, leser jeg at flere mener at disse algarveiske skorsteinene (Chaminé Algarvia på portugisisk) kom først på 1600- og 1700-tallet, og ble da barokk-periodens mote. De dukket opp overalt i Algarve, som maskoter på alle hustakene, det være seg hytter, herskapshus eller palasser. Fra byen Vila Real de Santo Antonio, ved den spanske grensen, til de forblåste klippene på Cape St. Vincent, signaliserer disse pipene at du har ankommet Algarve. Det var vanlig for de velstående å tegle utsiden av hjemmene sine som et tegn på suksess. Ikke bare med utsmykkede fliser, men i denne epoken kom utviklingen av den algarveiske skorsteinen, som vokste i popularitet, som nok et symbol på status og rikdom. Steinhuggerne som skulle bygge pipene, pleide å spørre; «Hvor mange dager med skorstein ønsker dere»?
Tilbake på Vila Branca går dagen som en røyk, og på kvelden er det felles "singel-middag" for oss som reiser alene. Og i det sola glar over hustakene, oppdager jeg de algarveiske skorsteinene på nabobygget for første gang... Spesielle - og fine er de også!
Fikk du med deg starten?
Comments