Hver eneste vår, rundt april-mai, ikler øya ut mot Skagerrak seg i et hvitt og grønt teppe, som dekker det meste av bakken, og folk valfarter til øya i havgapet hver eneste helg så lenge sesongen varer. Det er vakkert, det er yndig og rent, og det kan til og med føles som magisk.
Ja, en gang i året blir Jomfruland omgjort til "hvitveisøya". Alle skal ut og se, gjerne flere ganger, på dette vakre som gjentar seg år etter år. Og for mange har dette blitt en fast tradisjon. Vi står i kø og venter på at ferja skal ta oss den 50 minutters lange kjøreturen ut til den populære øya.
Og kanskje vi trenger det litt ekstra akkurat nå i disse korona-tider; vi trenger naturen, og det å komme ut å se og lukte og høre på fuglesangen. Det er påbudt med munnbind på ferja, også på overfarten. Og køen på ferjeleiet ser ut som en lang gjeng med "banditter", der vi står og venter på å komme ombord. Ikke godt å se om det er kjentfolk eller utenbys fra når du kun ser øya til folk, og i tillegg har mange solbriller...
Vi forlater Kragerø, og ruta går gjennom Skiensund og videre forbi Bærø med en liten stopp på Gumøy. Derfra bærer det rett til Tårnbrygga, der de fleste "hvitveisbesøkende" går av. Mange har sykler med, og på Jomfruland er det supert å sykle. Øya har til og med sin egen "sykkel-Knut", som leier ut sykler!
I dag er jeg med journalisten på oppdrag for lokalavisa, men også fisker'n. For stanga er også med, og han henger opp de nye reglene for fritid, ferdsel og fiske i Kragerø-skjærgården, som er utarbeidet av Kragerø marinfaglige gruppe. Brosjyrene legges inn på Tårnbrygga café.
Så er det bare å bevege seg oppover til "hovedveien", som strekker seg over hele øya. De to jomfrulandstårna ligger omtrent på midten av øya, så her er det valgets kval. Vi skal først til hvitveisteppene, som det er flest av i eikeskogen, mot Øitangen.
Jomfruland er den vakre rullesteinsøya som ligger i skjærgården utenfor Kragerø. Den er 7,5 km lang og 1 km på det bredeste. Øya ligger på tvers og skjermer de mange øyene i skjærgården utenfor Kragerø mot bølgene fra Skagerrak. Jomfruland har ca. 70 fastboende.
Jomfruland og nasjonalparken
Raet - endemorenen av stein, grus, sand og leire, ble til for ca. 12.800 år siden, da isbreen begynte å smelte, og det dannet store smelte-elver som fraktet med seg mengder av stein, sand og grus ut i havet foran iskanten. Det tok lang tid, og for ca. 4.000 år siden nådde toppen av Raets overflate her ute, og Jomfruland ble til. Siden har øya blitt formet av havet og vinden. Øya er en flat rygg som da ble skjøvet sammen på havbunnen. Jomfruland er en del av Raet som strekker seg mot Mølen i Vestfold.
På utsiden av øya ligger den store rullesteinsrøysa ut mot havet. Innsiden er litt bebygd, med åpne jorder hvor bøndene har dyrket i hundrevis av år, men det er i ferd med å avta, og landbruket er ikke sånn det engang var. På lesiden er det også sandstrender, og noen steder flyvesand. Flere områder på øya er lagt ut som landskapsvernområder. Jomfruland nasjonalpark ble opprettet i 2016, og disse områdene i tillegg til rullesteinbeltet på utsiden inngår nå i nasjonalparken. 98% av parken er sjøområder.
Bruker du beina på Jomfruland, kan du legge merke til mye. Her er vakre steingjerder og steinhytter som er bygget av rullestein, noe det ikke er lov til nå lenger. Trær og busker er lysegrønne og har museører, og frukttrærne på Hovedgården har startet blomstringen, selv om det er kaldt i været og ikke akkurat så mildt som mai-måned skulle tilsi...
"Kom mai du skjønne, milde"...
Hvitveisteppet i eikeskogen
Vi passerer Hovedgården og Hasselgården. Ved grinda litt lenger framme går vi igjennom og inn i landskapsvernområdet. Her er den flotte eikeskogen, hvor hele skogbunnen er dekket med hvitveistepper i denne edelløvskogen. Jomfruland er mest kjent som sommerøya, - og blir mest besøkt da, men mange elsker våren og det vakre teppet som brer seg varsomt over øya der ute i havgapet.
Og det blir bare mer og mer hvitveis. I motsetning til blåveisen sprer hvitveisen seg lett ved hjelp av jordstengler under bakken. Denne blomsten våkner til liv lenge før resten av skogen våkner.
Dette er magi... Hvitveisen danner vakre, flotte tepper utover skogbunnen, mens løvtrærne står helt i spretten og vil ut de også...
Forfatteren Hans Børli har dette diktet om hvitveisen;
KVITVEIS
Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?
Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.
Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.
Ã…, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.
Hans Børli
Det er vår nå, - kanskje den fineste tiden på året? Det bærer håp om sommer... Vi har mye godt i vente...
Vi går videre og passerer den nordligste gården på øya, Øitangen. Stedet drives i dag av Den Norske Turistforening, og her kan du leie overnatting, men husk å være tidlig ute. Det er et populært sted!
Men vi tar stien til høyre, passerer Fuglestasjonen og går på en koselig sti dekket av bark. Her er det eldgamle eik- og hasseltrær. Så er vi ute i åpent terreng, ute på de gamle jordene til Øitangen. Som på sommeren er dekket av et teppe av strandnellik!
Til høyre her står det nye fugletårnet, som snart skal åpnes for allmennheten. Det gjenstår ennå litt arbeide. Videre fortsetter stien mot "Kråka", som er Jomfrulands nordligste punkt.
Saltstein og svabergene
Vi snur og tar stien ut mot rullesteinsbeltet, og tar en kaffekopp og en rast ved de nye, fine benkene som er satt opp i det du kommer ut av skogen. Her er det rullestein og hav så langt du kan se.
Siden fisker'n er med, må vi ta veien om Saltstein, og svabergene der. Han skal selvfølgelig svinge stanga når han først har tatt den med. Jeg rusler videre, passerer det gamle ore-treet i kanten av rullesteinsbeltet og kommer fram til svabergene på vestre Saltstein. Her blir det nok en kaffepause og en god hvil...
Syd for Saltstein ligger Tårnbukta. Her skylles det i land mye tang, og fra gammelt av hentet bøndene tang i denne bukta. Det var den gang gårdene på øya hadde "tangrett". Tangen brukte de som gjødsel på jordene.
Etterhvert blir fisker'n lei. Ingen napp, men han så en sjø-ørret, og det går an å leve på... I hvert fall en stund...
Vi finner stien, passerer Kystledhytta, og kommer igjen opp ved Hovedgården. Sola står høyt på himmelen enda klokka nærmer seg seks.
Vi har hatt en flott dag, gått nesten en mil og er kjempefornøyde. Men det er kjølig og journalisten haster hjem for å skrive ferdig stykkene sine. Takk for denne gang Jomfruland, vi kommer tilbake...
