• Ladybird

Nok en dag på "Mamitas Beach"

Oppdatert: 29. mai 2019

Playa del Carmen - 31. januar 2002


I dag var dagen vi hadde planlagt å starte med en tur på stranda, for å se på soloppgangen, men den som stengte klokka og sov til nesten ni, - det var meg.  Men heldigvis sto sola opp, selv om vi uteble.


"Bananmannen" fra hotellet oppi gata

Vi pakker sekken for stranda og vil spise meksikansk frokost på ”Vagabond” (Marihøna). Der sitter ”bananmannen” alene ved et bord, og vi har litt vondt av han for han er alltid alene, så vi spør om vi kan sitte ved hans bord? Han sier "ja", og dermed er praten i gang. (Det skyldes å forklare at vi er raske til å sette "kalle"-navn på folk vi møter rundt omkring. Vet vi ikke navnet, så får de raskt et, -  og etter hvert begynner det å bli mange mennesker og navn. ”Bananmannen” traff vi her på Vagabond en av de første dagene vi spiste her, og navnet sitt har han ganske enkelt fått fordi vi vet han bor på Hotel Banana.)


Mens vi venter på maten forteller han at han er fra Sverige, og at han kastet seg på en ”siste-liten-tur”. Han er drosjesjåfør av yrke, og da bilen måtte på verksted, benyttet han sjansen til å komme vekk litt. Han har ”jente” hjemme i Sverige, og det var enda godt, - så er han ikke så ensom likevel… Han reiser mye, forteller han, både til Thailand og Filippinene, men han har aldri vært i Mexico før. Men han er veldig glad for litt kontakt, for dagene blir jo litt lange når en ikke har noen å dele dem med.


Så kommer den meksikanske frokosten, som vi har blitt så glad i; eggerøre blandet med paprika og løk. En liten skål med bønner, pluss tortillas, toast og syltetøy. Og selvfølgelig kaffe, - ingen dag uten kaffe!


Nok en strand-dag!

Så bærer det i vei til ”Mamitas Beach Club”, og med rikelig med vann og diverse fra butikken ”på hjørnet”. Det blåser ganske så friskt her i dag, så det er bare godt at vi ikke får plass helt nede ved sjøen. Det er vanskelig å holde seg tørr i håret, for bølgene er meterstore og skyller plutselig over oss når vi bader. Vannet er aldeles nydelig, men veldig salt. Vi soler oss  og prøver å være forsiktige,  men det er ikke så lett å beregne når ”nok er nok”…


Plutselig står vår venn fra Sverige der. Han finner en ledig seng rett i nærheten og benker seg til. Vi prater ikke så mye med han, for vi hører på musikk og leser. Han driver og smører seg inn med solkrem, og plutselig står han foran meg og spør; ”Kan ni tänka er att göra mig en tjänst?” Oj, - det aner meg at det er å smøre han på ryggen. Akkurat det er det, og jeg finner det vanskelig å si nei, selv om jeg ikke akkurat har så veldig lyst. Men, hva gjør man ikke for en  ny ”venn”– så selvfølgelig gjør jeg det, og prøver å være så hyggelig jeg kan. Han skal nemlig på en lang ”strandpromenad”, og skal gå med ryggen til sola. Og vekk er han...


Meksikansk mat - alltid en høydare

Etter dusjen og møtet med speilet, ser vi at det hvite i øynene blir hvitere for hver dag, og nå kan vi se at vi virkelig har begynt å få mye farge! Vi skal sjekke mail igjen i ettermiddag, men vi har ikke spist siden morran, så vi må først ha mat. Vi ønsker oss meksikansk i dag, så vi går og går for å finne den rette restauranten. Vi ender opp på ”Cafe Tropical” i 5th Avenue. Klokka nærmer seg 18:00, så da ”Fajitas con pollo” kommer på bordet, er begge fornøyde, for nå skriker magen etter mat. Meksikansk er alltid en høydare, - nydelig mat.


Jeg bytter boka mi med en annen ”som er lest” hos en butikk på andre siden av ”Coffee House”, og så forter vi oss til @msterdam.  (Det er fantastisk med disse byttemulighetene på bøker, som finnes overalt her, både på hoteller, internettsteder og i noen butikker.) Da har du alltid spennende lesestoff å ty til, og slipper å bære rundt på mer enn en bok av gangen...

Vi bruker lang tid på nettet i kveld, for begge mister mailen og alt vi har skrevet! Det er veldig typisk, og skjer veldig ofte, så det er ikke alltid vi får full uttelling for pengene våre... Vi blir sittende i nesten tre timer, og betaler våre 76 pesos, men det er godt vi har denne muligheten til å ha kontakt med gamlelandet.


Før vi venter nesa hjemover, stikker vi innom ”Blue Parrot” og tar noe å drikke. Det er mye folk der, selv om kelneren vi prater med sier at det er lite folk her nå. Litt før midnatt tusler vi hjemover i mørket. De har begynt å grave i veien rett bortenfor hotellet vårt. Det er ikke mye folk ute og går, - bare tre katter som ligner på ”Casso” hjemme i Norge. Vi skriver litt dagbok før vi slukker lyset…


Les neste...


Se forrige

11 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon