Veracruz - Mexico City, onsdag 13. februar 2002
Jeg var litt engstelig for at jeg ikke skulle våkne til klokka i dag, - men jeg bør visst ikke bekymre meg, for jeg våkner før den ringer. Vi pakker og går ned for å se om det er frokost å få...
Restauranten skal åpne kl. 07:30 ifølge resepsjonen i går, men i frokostrommet får vi beskjed om de trenger 20 minutter til, og det kan vi ikke vente på. Vi tar heisen opp til rom nr. 302, på med sekkene igjen og får resepsjonen til å ringe etter drosje.
Vi er på ADO-stasjonen kl. 08:00, og kjøper dobbelt opp med frokostpakker og fruktdrikker, i tillegg til et telefonkort. Frokosten inntas i ventehallen.
Hovedstaden med fire buss-stasjoner!
Litt før kl. 09 går vi til gate 19, hvor GL ADO-bussen venter på oss. De sjekker nøye passasjerene på bussene her. Lyser gjennom sekkene og sjekker oss alle med en "føler". Vi skal til Mexico Nord. Det er fire busstasjoner i Mexico City, hovedstaden, og en time å kjøre mellom nord og syd, så dumt å komme feil. Her snakker vi Mexico's største by, med 8 millioner innbyggere! Dobbelt så mange som i hele Norge. Crazy!!! Vi skal heldigvis bare holde oss rundt hotellet i nord, for vi skal tidlig avgårde i morra...
Vi drar på ti'a. Bussen er fin og vi får gratis vann eller brus. Vi kjører forbi et vakkert landskap med store trær med rosa blomster. De er i knopp, for alt er ikke utsprunget. Landskapet skifter fort. Vi passerer en stats-grense, og her er det plutselig høye, trekledde fjell på alle kanter, for litt etter å gå over i et terreng med lave busker og gresskledde åssider. Vi kjører oppover og oppover, og det stiger fort, for det merker vi på trykket i ørene.
Nesten på høydenivå med Galhøypiggen
Mexico City ligger på 2240 m.o.h., bare 229 meter lavere enn Galhøypiggen. Byen befinner seg i Mexico-dalen, sentralt i landet. Oppover i fjella her vokser agaveplanteru, kaktus og busker. Jeg får plutselig se en agaveplante i full blomst, en kjempelang stokk opp, og med en stor gul blomst på toppen. Det skjer bare en gang pr. plante, og etterpå dør planten. En liten privat restaurant ligger langs veien, helt ut på stupet, og det er dypt ned. Tåka kommer, landskapet flater seg ut, gårder, dyrka mark og agave-kaktus overalt.
Kl. 11:30 stopper vi ved Oxhana-grensa. Det er 97 km igjen til Puebla, 217 km til Mexico City, hvis vi har regnet riktig. Så er vi framme, klokka er 14:30. Dette er den største byen i Mexico og vi er på den største buss-stasjonen i byen. Den virker nesten som en flyhall, men vi klarer å orientere oss og finner "turistinformasjonen", som ifølge Lonely Planet skulle være her. Jenta bak skranka snakker engelsk og forklarer veien til Hotel "Brasilia", som kun er "two block's south". Vi har to hoteller til, men det er det nærmeste.
Heldig igjen - hotel Brasilia venter på oss
Det er plankekjøring (som vanlig), og piccoloen utafor "Brasilia" åpner døra for oss. Joda, de har rom til oss; nr. 702 i 8. etasje. (Kr. 240,- for en vanlig dobbeltseng.) Kan vi be om noe mer? Også så nærme buss-stasjonen..
Rommet er koselig og veldig fint,men senga er hard som stein. Får vi sove her er vi go'e!
På langveggen er det vindu over hele veggen og en fantastisk utsikt over byen. Uti gangen kan vi også se kjempelangt etter mørkets frembrudd. Alle de lysene! Vi begynner å skjønne at dette er en stor by.
"Internett-kafé" på et renseri!
Vi ordner oss litt, og går for å finne internett-plassen som jenta nede i resepsjonen fortalte oss om. En mann som driver et renseri, har pc-ene i et siderom... Lene har fått kjempemange mailer, og jeg har fått fra Eremitten. Jeg har ingen ro på meg til å sende en fellesmail i dag. Det får vi heller gjøre fra Imelda, hvis det er greit. Vi er ganske så sultne, og finner en lokal, liten restaurant og bestiller kylling igjen. Etterpå bærer det hjem til senga, hvor vi legger oss under dyna, vi har fått litt frost i oss, og det ender med at vi sovner begge to. Det er kaldt inne også i kveld, og folk vi så ute gikk med svære dynjakker. Lene begynner virkelig å bli bekymret for om ho har nok klær med seg. (Vi merker at vi er høyt "oppe i fjellene" nå.)
Suppe med "macho-gjengen"
Etter et par timer våkner vi og er fortsatt sultne. Restauranten på hotellet har oppe til kl. 23, så vi bestemmer oss for å prøve den. Men her er det ingen damer, bare mannfolk, og det er skikkelige "mannfolk-gjenger", som prater høylydt, og som ser litt rart på oss. Vi får anvist et bord og bestiller "crema a la tomat", en suppe med krutonger, som er kraftig og god. Etterpå tar vi en cappucino før vi "heiser" opp igjen til toppetasjen. Vi sjekker rømningsveier og øver litt på spansk. Godt vi kan sove litt lenger i morra!