• Ladybird

Møte med min internett-venninne Imel

Oppdatert: 27. mars 2019

Mexico City - Celaya, torsdag 14. februar 2002


Dette blir en spennende dag! Vi skal besøke Imelda og familien hennes, som bor i Celaya, en liten by, tre timers kjøring nordvest for hovedstaden. Vi møttes i et chatterom på nettet for to år siden, og har hatt kontakt siden. Endelig er dagen her... nå skal vi møtes. Hvordan skal det bli? Lene er nesten mer spent enn meg... tror jeg.


Min internett-venninne Imelda, med sønnen Eduardo.

Vi spiser frokost på hotellet og tar oss god tid, prøver å ikke spise så fort, selv om vi er ganske så spente. Og... jeg kjenner at jeg begynner å bli forsynt med bønner nå...


Vi går strake veien til buss-stasjonen, finner "Primera Plus"og kjøper billetter til Celaya kl. 11:30. Mens vi venter på bussen tar jeg en telefon til Imelda's kontor. Det er eldste sønn, Miguel, som tar telefonen. "Buenos dias". "Este es Inger de Noruvega. Es Miguel?" "Si."

Han er hyggelig å prate med og han skjønner at jeg skal ha tak i Imelda, som ikke er inne. Jeg får gitt beskjed om at vi kommer med bussen 14:45, og han sier han skal gi beskjed. "Have a nice trip!"


Skikkelig "Innsjekk" på Primera Plus-bussen

Primera Plus-bussen er en stor overraskelse, på linje med UNO-bussen. Vi får en plastikkpose med "niste" med ost & skinke, en Fanta og to kjeks med syltetøy, med oss på reisen. Men her sjekkes vi nøye og vi får ikke lov å ta med de små sekkene inn på bussen. Vi krangler litt med jenta som sjekker passasjerene, og ho kan ikke si hvorfor, bare at sånn er det. Litt kjipt når du gjerne vil ha med deg litt personlige saker inn på bussen, men neida, min havner under bussen sammen med resten av bagasjen. Lene ber tynt og får til slutt med seg sin lille sekk. Her inne er det jo så svær plass til beina, så det kan iallfall ikke være grunnen...


Kaktuslandet Mexico

Nå er himmelen kjempeblå. Tåka som var der på morran, har lettet, og vi kjører ut av Mexico norte. Her er en bydel med nokså shabby, lave blokker og dårlig standard. Landskapet skifter fort; fra brun og kjempetørr jord til busker og masse ledd-kaktus og andre, rare kaktus spredt utover. Terrenget blir flatere og flatere, her ser det mere ut som "gårds-landskap", med steingjerder mellom jordene og de små murhusene, og mye buskap på jordene. Så går det over til endeløse sletter med fjell i det fjerne. Det ser så deilig ut ute, med knallblå himmel og sol. Vi ser på "Jean de Arc" på skjermen foran oss.



Tiden går fort, det er fine veier, og bussen er bare så behagelig. Klokka har passert 14, og vi er i "Nordre Central Highland", og like etter kjører vi igjennom byen Queretaro. Det er den siste byen, og bare 20 minutter igjen til Celaya. Oj, - nå er vi snart framme, - og endelig kjører vi inn på buss-stasjonen, 10 minutter før tid-tabellen.


Vi leverer kvitteringene så vi kan få utlevert sekkene våre, og får dem opp på ryggen. (Det er egentlig veldig bra system dette. Hjemme må en bare stole på at folk tar med seg sin egen koffert når de går av bussen, og ikke en som ser mere spennende ut.) Vi stiller oss ute i ventehallen og ser oss rundt etter Imelda, som har lovet å hente oss her, sammen med Eduardo (sønn nr. to). Det er ingen å se, men vi er før tiden, så det er nok grunnen. Vil vi kjenne dem igjen fra bildet tro? De kan ihvertfall ikke ta feil av oss, for vi er de eneste turistene her, - og med de "heavy" sekkene...


Møte med en ukjent "venninne"

Så, plutselig, er de der! Imelda og Eduardo (21) kommer mot oss, smilende og med utstrakte armer. De klemmer og ønsker oss velkommen til Celaya. Imelda er omtrent som jeg kjenner henne igjen fra de bildene ho har sendt, men litt slankere kanskje. På bildet hadde ho utslått hår og ikke briller. Nå har ho hestehale og runde briller. Eduardo er jo den kjekke karen, men han ser eldre ut enn på bildet han sendte. Han og Lene har mailet siden et par uker før vi dro fra Norge, bare sånn at de kunne bli litt kjent...


Vi går til bilen på utsiden, en hvit VW Jetta, som ser helt ny ut. Det ante meg at de er nokså velstående. Imel snakker veldig bra engelsk, mye bedre enn skriftlig, så da er det en bekymring mindre. Det er litt enklere når vi ikke må ha tolk fra spansk til alt vi skal dele.

Ho forteller at Celaya "kommune" har ca. 500.000 innbyggere, men sentrum er ikke så stor, og de kjenner mange mennesker her. Ho og Miguel, mannen, driver hver sin forretning. Imelda og sønnen Miguel har et studio, hvor de tar brudebilder, studentbilder etc. De reiser mye rundt på skolene og tar skolebilder. Mannen Miguel har et fotolaboratorium, og han er profesjonell fotograf og har hatt utstillinger. Han lager også portretter og brudebilder. Jeg forstår det sånn at selve fremkallingen foregår hos han, og at de samarbeider selvfølgelig. Dattera Erica jobber hos faren.


Valentine-lunsj med hele familien!

Imelda forteller videre at de nylig har hatt dødsfall i familien. En onkel av Miguel døde denne uka, så fetteren hans og kona, fra Los Angeles, er her nå. De bor ikke hos dem, men vi skal nå rett til en restaurant for å spise middag, og de kommer også. Hjelp... skulle gjerne ha stelt oss litt før vi går ut for å spise, men vi får ta det på strak arm...


Her er vi med hele familien til Imel er samlet ute til middag på Valentine's dagen

Vi stopper ved restauranten, og der venter de andre på oss. Vil hilser på mannen til Imelda, Miguel, som er helt prikk lik som på bildet. Sønnen Miguel, kona Lizett og deres lille datter Monica Lizett, på to år, som jeg har hørt så mye om, fetteren Jesus og kona hans fra L.A. Litt etter forsvinner Miguel og Lizett, de skal i en annen middag, men Monica blir igjen.


Vi får et langbord og blir servert stekt kjøtt som vi skal bryte i smått og pakke inn i tortilla-lefser sammen med saus. (Den er spizy!) Samtalen går lett, for amerikanerne er også flinke til å henvende seg til oss. Det er ikke ofte Miguel og Jesus treffes, så de har også mye å prate om. Lene og Eduardo finner også fort tonen. Vi bestiller vann til maten, men de insisterer på at vi også skal ha tequila. Denne tequilaen er annerledes enn den vi smakte i Playa. Det er tequila blandet med grapefrukt-brus og med salt på kanten av glasset. Det er nokså godt.


Imelda forteller at dette er hovedmåltidet på dagen. Ca. klokka 14 tar de siesta, og stenger butikken for noen timer. De går hjem og spiser, eller som i dag, går ut på restaurant. I dag er det spesielt fordi det er Valentine-dagen; 14. februar. Det er mange mennesker her, høy musikk og god stemning.


Imelda's historie...

Eduardo og Lene går ut med Monica, og Imelda forteller meg hvordan ho traff Miguel. De kom begge fra enkle kår, og da de giftet seg hadde de ingenting. Ho bodde i byen Guidalajaro og traff Miguel der. Han ser ikke så meksikansk ut som Imel, og ho sier at en av foreldrene hans var halvt hvit. Han er en snill og god mann, og det er ikke vanskelig å se. Da han fridde, fortalte han Imel at han hadde arvet et fotostudio fra sin onkel i Celaya, og spurte om ho ville være med han dit... Grunnen til at ho snakker så godt engelsk nå, er at ho gikk på et kurs for to år siden, før de skulle til Canada og besøke Jordan's (svigersønnen) foreldre. "Miguel snakker ikke engelsk, men han forstår omtrent alt pga. jobben sin. Han møter engelsk overalt i PC-verden og elsker å kjøpe engelske foto-magasiner", sier hun.


Tiden går fort og etter tre timer tar vi farvel med Jesus og kona, som drar tilbake til L.A. i morra. Miguel reiser tilbake på jobb, og Eduardo kjører oss hjem. (Monica blir levert hos pappa'n sin, som er tilbake i Imelda's butikk.)


Hjemmet vårt for de neste dagene

De bor bare fire kvartaler fra sentrum. I et stille bolig-område med portvakt. Her er små murhus rundt en litt åpen plass. Hele området har felles gartner som klipper gress og trær to ganger i uka. Huset har to etasjer, er veldig åpent og med små rom. Det er kjempekoselig, med fotografier, malerier og nips overalt. Et svært krusifiks henger på veggen opp til andre etasje, og jeg holder nesten på å treffe det med den digre ryggsekken min. (Det hadde vært litt av en start...) Senere forteller Imel meg at det var hennes far som har laget krusifikset.


Vi får soverommet til minstemann, Adrian på 17, som for en uke har flyttet inn på rommet til broren Eduardo. Litt av en gjestfrihet! Imelda viser oss rundt i huset og forteller om fotografier og viser oss "fingerbøl"-samlingen sin. (Ho samler på fingerbøl fra hele verden.)


Utveksling av land-info

Vi pakker ut og så drar vi på besøk til foto-studioet og brude-atelieret. Imelda må tilbake på jobb for noen timer, og rundt kl. 22 er ho tilbake og spør om vi vil ha kaffe. Vi sier "ja takk", og ho tar oss med til kaffebaren som ligger like i nærheten. Ho bestiller kaffe pluss bagel med ost&skinke. Miguel kommer etterhvert og vi har det veldig hyggelig. Vi forteller om Norge og de litt om Mexico. Kl. 23 stenger det, så da drar vi hjem og går rett i seng.


Adrian (17) har gjestfritt latt oss låne rommet sitt for noen dager.

Vi får hilse på Adrian, som nå er hjemme, og takker han for at vi får låne rommet hans. Vi skriver litt dagbok før vi slukker lyset. Dette har vært en litt av en dag, - med mange, nye inntrykk!


Les neste...


Se forrige






30 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon