• Ladybird

En dag på øya Cozumel

Oppdatert: 29. mai 2019

Playa del Carmen - 28. januar 2002


I dag skal vi til Cozumel, øya som ligger rett utenfor Playa del Carmen, og som vi har gledet oss veldig til å besøke. Vi tar frokost på hotellet, pakker dagstursekken og går opp til avenida 10, der vi tar en drosje til ferjeleiet.


Å ta drosje her i Playa del Carmen er veldig billig. 10 pesos hvis du stopper en på gata, eller de stopper og spør deg! (Noe drosjesjåførene gjør hele tiden, men du blir vant til det.) 20 pesos må du betale hvis du skal bringes eller hentes på hotellet. Ferjeleiet ligger i enden av gågata, og det er ikke akkurat så veldig langt, men deilig å være litt late når en har ferie også.


Vi kjøper billett til "Mexico Water Jet" som tar 45 minutter. Det er en forholdsvis stor båt, med plass til mange, og overfarten går nokså fort, mens de kjører en video om øya som forteller hvilke tilbud de har til turistene.


Ifølge bøkene var Cozumel også en søvnig, liten fiskelandsby, inntil øya ble oppdaget i 1961. Da viste dykkeren og naturelskeren; Jacques-Ives Cousteau, en TV-dokumentar om øya, og siden har den vært manges reisemål. I tillegg til å være vakker, skal den også ha varmhjertede innfødte, og Cozumel har et av verdens beste korallrev for dykking og snorkling.


Cruiseskip-turistenes øy

Så er vi framme, og går i land i et veldig menneskemylder, samtidig som vi blir bombadert med snorkel-turer og svømming med haier og jeg vet ikke hva, som overivrige selgere prøver å prakke på oss. Vårt første møte med Cozumel er egentlig litt skuffende. Det er mulig vi hadde skrudd forventningene for høyt, for vi hadde lest og hørt at det skulle være såååå koselig her ute. Men i stedet ble møtet med "San Miguel", hovedstaden, et møte med en overklasse-turisme av verste sort. Det ligger fire-fem cruiseskip til kai her, og to av dem er norske. Det som nesten er plagsomt er alle selgerne som ikke lar folk gå i fred noe sted, og det føles som de er overalt og skal få oss til å kjøpe en eller annen suvenir-greie. I tillegg er det juvelér-butikker langs hele kaia, som skal prøve å friste rike amerikanere og andre cruiseskip-turister, til å gjøre en god handel...



Vi skjønner etter hvert at det ikke er så veldig mye å foreta seg her, bortsett fra snorkling og dykking. Det er for langt å gå til stranda, og områdene helt nærmest San Miguel består av rev og ikke så veldig fine strender. Det går ikke busser her, men du kan ta drosje, leie bil eller en scooter.

Jeg er sikker på at hvis vi bare hadde beveget oss litt rundt på øya hadde vi fått et helt annet inntrykk, og vi vet at jentene fra Trondheim hadde noen fine dager her ute, så det var vel heller vår egen feil at vi ikke beveget oss bort fra masseturismen, men bare gikk rundt i gatene i kaiområdet.


En iskald en hjelper!

Etter en iskald mango-drikk på "Palemas Restaurant & Bar" sammen med cruiseskip-turistene fra USA, og en hyggelig prat med et eldre ektepar fra Pennesylvania, bestemte vi oss for at skulle vi være her ut dagen, måtte vi foreta oss noe aktivt. Valget falt på snorkling, selv om vi egentlig syntes det var litt skummelt begge to, men en skal jo aldri være redd for å prøve noe nytt, og var ikke vi enige om at dette skulle være ferien hvor vi var villige til å flytte noen grenser!? Skulle dette bli et minne for livet som vi skulle se tilbake på, måtte vi i alle fall være villige til å gjøre noe som var annerledes enn det vanlige, kjente og trygge... Og å komme hjem og fortelle at vi har tilbragt en hel dag ute på Cozumel, som har verdens beste korallrev etter Australia, uten å ha snorkla, - nei, det går nesten ikke an!


"Møte" med en nabo fra Granliveien!

Valget er gjort, og vi går tilbake til en av snorkletur-selgerne, som egentlig var veldig hyggelig, og sier at vi vil prøve en tur ut på revet. Vi vil gjerne reise i en gruppe på flere, for det føles litt tryggere enn bare å reise alene. Mens vi står der og prater, roper plutselig Lene: "Der er naboen vår!" En gutt går med raske skritt over den lille, åpne plassen. Jeg ser bare ryggen på han, men det viser seg å være Morten, som har foreldrehjemmet ikke langt fra der vi bor hjemme i Norge. Lene vet at han jobber på et norsk cruiseskip, så det er vel derfor han er her... Vi får ikke engang sagt hei, før han er borte bak et hushjørne, men vittig er det, å treffe på Kragerø-folk så langt hjemmefra!


Turen vår skal gå klokka 14:00 fra kaia, men vi må møte opp litt før, og mens vi venter går vi på "Pizzahut" for å fylle mavene og psyke oss opp til å dra ut i det ukjente. Vi skal være borte i 2 1/2 - 3 timer, og frokosten er borte for lenge siden!


På tur med Carlos og Hernan

Karla - eieren av "Deportes Actuaticos" møter oss, og sammen går vi til kaia. Ho forteller at det er to andre som også skal være med. Der ligger båten, - å hjelp, så liten den ser ut! I båten sitter to meksikanere; Carlos som er guide og båtfører, og Hernan, som skal hjelpe oss til rette i vannet og vise oss revene. Tør jeg virkelig dette, - og hvor er de andre? Vi venter litt, men det kommer ingen, og de sier de må bare starte uten dem. Vi kjører utover i den lille båten med glassbunn i midten, slik at vi kan se hva som rører seg der nede i dypet. Hernan deler ut ølflasker, som visstnok er inkludert i prisen... Jeg har aldri helt likt ølsmaken, men tar imot for ikke å fornærme noen, drikker noen slurker, og heller ut over båtripa når ingen ser. Carlos snakker engelsk, men ikke Hernan, - han bare flirer bak solbrillene.



Vi kjører utover og nærmer oss "Norwegian Sky", som  ligger ved en kai litt lenger ute. Det blir ganske så vittig å tenke på, - her sitter Lene og jeg og dupper opp og ned i en liten båt for å snorkle langt ute på Karibien, sammen med to vilt, fremmede mannfolk. Er vi blitt splitter, pine sprø!?


Hernan deler ut svømmeføtter, - vester og maske med snorkel, idet vi passerer snuten på det norske cruiseskipet. Jeg rekker akkurat å knipse et bilde, og tenker at båten egentlig  er ganske så stor... Plutselig kommer en båt kjørende mot oss, helt maken til vår, og vi beordres over i den. Den har passasjerer fra før; to unge, italienske familier med en nyfødt baby og en liten jente. Det føles med ett litt tryggere, på en måte...


Snorkling i Karibien

Det blir en ny runde med utstyr, men svømmevester har de dårlig utvalg i på denne båten. Lene får en som egentlig er altfor liten, og jeg får en i størrelse "hest"! Det er det som er igjen til oss... Vi drar til et rev som heter "Punta Tunich", - vår førte sted for å prøve snorkleutstyret. Cozumel har verdens nest største korallrev, omgitt av fisker i alle regnbuens farger. Et virkelig populært sted for dykkere og snorklere, som kommer hit fra hele verden.


Da er vi klare, og så er det bare å jumpe fra båtripa! Ingen tid til "kruking", så her er det bare å la det stå til! Jeg har aldri snorkla før, så i starten klarer jeg ikke å puste gjennom snorkelen. Jeg får litt panikk, men Lene forteller meg at jeg må puste dypt og sent, og etter hvert går det veldig bra. Og en ting er sikkert; - dette er kjempemoro!


Instruktøren svømmer foran og vi følger på. Han vet hvor fiskene holder seg, og hvor de fineste korallene er. Fisker i alle regnbuens farger svømmer under oss, og de virker ikke så redde heller. Vi mater dem, - og da kommer de svømmende rett mot oss. En av de andre har med seg undervannskamera, og knipser bilder i fleng. Kjempedumt at ikke vi tenkte på det, for det hadde jo vært spesielle og artige bilder å ha i albumen!




Flyvrak etter James Bond-film

Så er vi ferdige her, og det bærer tilbake til båten og videre til neste rev. Vi får circa 45 minutter på hvert rev, og det er akkurat passe. På det siste revet vi besøker, ligger det et flyvrak som de har brukt i en James Bond-film. Det er ganske dypt her, men ikke vanskelig å se hva som foregår der nede på havbunnen. Nesten hele flykroppen ligger der, men noen deler er spredt litt rundt omkring. Fire dykkere jobber med sitt der nede, mens vi bivåner det hele. De måler opp, noterer og undersøker deler og sjekker klokkene sine, for å se hvor lang tid de har igjen. Artig for oss å se hvordan det gjøres i "the real life"!


Nå begynner vi å bli litt kalde, og ser fram til å få komme til kai og få skiftet. Det er ikke enkelt å skifte her ute i båten, men "servicio"n, inne ved ferjekaia, er et perfekt sted! Vi møter igjen Karla, som spør om vi har hatt en fin tur? Jada, vi fikk full uttelling for de 500 pesosene vi betalte! Vi er enige om at dette var kjempegøy, og tror ikke det kommer til å bli siste gang vi forsøker snorkling. Det skal visstnok være veldig populært å snorkle i Kragerø-skjærgården også, så kanskje det blir neste snorklemål!? Ikke ante jeg at det var moro!


Avslutning på "Kaffebønna"

Det nærmer seg ferjeavgang tilbake til Playa del Carmen, men vi rekker en tur på "The coffee bean" (kaffebønna), som vi hadde pekt oss ut som en god avslutning etter en våt tur på "havet". Lene bestiller "Coffe Mocca Flotante" og jeg tar en "Cappucino e Especiale". Lene må innrømme at ho ikke savner kaffebarene hjemme i hovedstaden, for disse er megabra! Jeg er helt enig; - stilig innredning og interiør, utrolig god kaffe og ikke minst, god service!


I det vi setter føttene i land i Playa del Carmen, får vi med oss en vakker solnedgang, før mørket er der, brått og nesten  uanmeldt som vanlig her nede. Avenida Quinta er som alltid full av folk som har stelt seg for å ut og spasere, innta en bedre middag, eller bare shoppe litt. Jeg føler meg ikke akkurat så presentabel her jeg går med saltvannsstivt hår strittende til alle kanter, men det er litt deilig også... Jeg har inntatt feriefølelsen fullstendig! Dette er et uvirkelig liv, - og så har det bare så vidt begynt!


Les neste...


Se forrige

40 visninger
Om meg

Siden kom til fordi jeg elsker å skrive, ta bilder og skape ting. I tillegg syntes jeg det er veldig spennende å reise, - det å utforske nye steder og gjerne komme nær innpå folk og kulturen. 

Les mere

 

© 2018 Ladybirdsreiser.  Proudly created with Wix.com

Legg deg til på epostlista
  • White Facebook Icon