Celaya, mandag 18. februar 2002
Vi våkner til en merkelig dryppelyd, og lurer på om det regner ute? Nei, - ikke noe regn. Vi kan heller ikke se noen drypp fra taket. Hmmm.... Plutselig får jeg se at bokhylla til Adrian er full av vann... Hjelp, - hva er dette?
Den lille gullfisken, som lever i en flaske i bokhylla, har omtrent ikke vann igjen. På en eller annen merkelig måte har flaska sprekke, og vannet har sakte, men sikkert renne ut. Det blir full oppstandelse, for idet Adrian tar tak i flaska, går hele bunnen av, og fisken forsvinner ut sammen med alle de blå steinene og resten av vannet. Det er vann overalt, og vi leiter febrilsk etter fisken... Det ender godt, fisken blir funnet og får midlertidig opphold i et glass vann, mens jeg tar fatt på opprydding og tørkejobben.
På markedet i Celaya
I dag har Imelda tatt seg fri fra jobben på formiddagen. Ho vil ta oss med på markedet i Celaya, som er hver mandag. Da vi kommer ned venter det nytrukket kaffe og sandwich på oss. Guttene har gått på skolen og Lopita har fridag for å gå til legen. Vi hører musikk og trommer utenfra, og Imel forteller at det er korps og skoler som øver til flaggdagen 21. februar. Nesten som et norsk 17. mai da, - men nok ikke helt det samme.
Før vi drar til markedet, tar vi en tur innom kontoret til Miguell for å levere nister. Der får vi også treffe Erika, som er tilbake fra ferien. Veldig hyggelig å få hilse på henne også. Ho er akkurat så søt som vi tenkte og like hyggelig som resten av familien.
Så rusler vi rundt noen timer på et kjempestort marked. Billige sko og CD-kopier, men ellers ikke så ulikt norske priser. Lene kjøper sko, men ellers blir det bare noe småtteri, for vi skal jo bære det med oss også...
Det er gøy å kikke her og vi hadde nok ikke fått oppleve så mye hvis vi ikke hadde vært på besøk hos lokalfolk. Imelda er flink til å fortelle om alt ho ser rundt seg. Om alle de forskjellige kaktus-typene. Noen hus har aloe vera i potte med røde sløyfer på utenfor inngangsdøra. Det skal visstnok bringe lykke! Hvis de pynter inngangsdøra med en krans eller en portal av blomster og grener, betyr det at her skal det være fest!
"Gordita" hver mandag
Før vi drar hjemover i 13:30-tia kjøper vi kald cola og "gordita". Det er tortilla med ost og en slags kjøttdeig-fyll inni. Imelda sier dette er spesielt for Celaya, og forteller at dama som solgte dem har vært på markedet og solgt sine "gordita"s hver mandag så lenge Imelda har bodd i Celaya. Vi tar turen om buss-stasjonen og ordner billettene til i morra tidlig, og så bærer det innom en annen fetter av Miguel som selger grilla kyllinger. Så blir det lunsj med kylling, kald potetmos, kalde, kokte snittebønner, gulrøtter og squash, med løkringer, sitron og sennep. Det smaker!
Jacaranda-frø til Norge
Utenfor husene her står et stort tre, med vakre, lilla blomster. Jeg har gått og sett masse på det treet og syns det er så vakkert. Jeg har sett det flere andre plasser her i Mexico også. Imelda har nok fått det med seg, for plutselig kommer ho inn med et par frø i en konvolutt. Det er Mexico's vakre jacaranda, og ho håper jeg kan få det til å gro hjemme i Norge. Sagnet sier at jacaranda-treet kom til Mexico fra Manaus i Brazil, via havna i Veracruz, og det var det første stedet hvor dette vakre treet "malte" landskapet.
Guttene er kommet hjem og Eduardo og Lene drar til byen. Imelda må jobbe litt på pc'en, så jeg benytter tiden til å skrive litt i dagboka. Etterhvert blir det en sjangs til å sjekke mail-boksen min, og flere koselige hilsener ligger og venter. Imelda må på jobb en tur, og i kveldinga drar Lene og jeg på kaffebaren for å ta en cappuchino. Eduardo vil hente oss når de andre har kommet hjem.
Siste kvelden hos familien Ramirez de Montes
Det er rart, - i morra skal vi reise videre og ti'a her har bare gått så kjempefort. Fire hele dager har vi vært her, og vi har hatt det så fint, og følt oss så hjemme og veldig velkomne hos familien Ramirez. Vi prater om oppholdet og jeg skjønner at Lene har kost seg også. Så dukker Eduardo opp, og vi betaler og går den lille gatestubben tilbake.
Det blir en litt rar kveld, og vi føler at det snart er oppbrudd. Sønnen Miguel, Lisette og Monica er der også, i tillegg til de andre som bor i huset. Vi deler en pizza, og sitter rundt kjøkkenbordet og prater. Vi får alle bildene som Miguel har tatt med sitt kamera, i tillegg til bildene han tok av oss i studioet. Så gøy! Lene får tilbud om å komme tilbake, og bo hos dem i ett år, hvis ho kunne tenke seg å jobbe her og lære mere spansk. "Kanskje det", sier ho, med drøm i blikket... Vi kikker litt i Kragerø-boka igjen, forteller om byen vi kommer i fra, og ønsker dem velkommen til Norge!
Det blir sent før vi finner senga. Vi må pakke sekkene, og de er fullere enn noen gang før.